M’Cheyne Bible Reading Plan
3 Dette var Arons og Moses' ætt på den tid Herren talte med Moses på Sinai berg.
2 Navnene på Arons sønner var: Nadab, som var den førstefødte, dernæst Abihu, Eleasar og Itamar.
3 Dette var navnene på Arons sønner, de salvede prester, som var innvidd til å gjøre prestetjeneste.
4 Men Nadab og Abihu døde for Herrens åsyn, dengang de bar fremmed ild inn for Herrens åsyn i Sinai ørken, og de hadde ingen sønner; siden utførte Eleasar og Itamar prestetjenesten for Arons, sin fars øine.
5 Og Herren talte til Moses og sa:
6 La Levi stamme komme hit og still den frem for Aron, presten, så de kan tjene ham.
7 Og de skal ta vare på det han og hele menigheten skulde varetatt foran sammenkomstens telt, og således utføre tjenesten ved tabernaklet.
8 Og de skal ta vare på alt som hører til sammenkomstens telt, og på det som Israels barn skulde varetatt; og således skal de utføre tjenesten ved tabernaklet.
9 Du skal gi levittene til Aron og hans sønner; blandt Israels barn skal de være helt overgitt til ham.
10 Men Aron og hans sønner skal du sette til å ta vare på sin prestetjeneste; kommer en fremmed nær til, skal han late livet.
11 Og Herren talte til Moses og sa:
12 Se, jeg har tatt levittene ut blandt Israels barn i stedet for alle førstefødte, dem som åpner morsliv blandt Israels barn, forat levittene skal høre mig til.
13 For mig hører alt førstefødt til; den dag jeg slo alt førstefødt i Egyptens land, helliget jeg mig alt som førstefødt er i Israel, både folk og fe; de skal høre mig til, mig, Herren.
14 Og Herren talte til Moses i Sinai ørken og sa:
15 Du skal mønstre Levis barn efter deres familier og ætter! Alt mannkjønn, fra den som er en måned gammel, og opover, skal du mønstre.
16 Så mønstret Moses dem efter Herrens ord, som det var befalt ham.
17 Navnene på Levis sønner var: Gerson og Kahat og Merari.
18 Og navnene på Gersons sønner efter deres ætter var: Libni og Sime'i.
19 Og Kahats sønner efter sine ætter var Amram og Jishar, Hebron og Ussiel.
20 Og Meraris sønner efter sine ætter var Mahli og Musi. Dette var Levis ætter med sine familier.
21 Til Gerson hørte libnittenes ætt og sime'ittenes ætt; dette var gersonittenes ætter.
22 De av dem som blev mønstret, idet der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var syv tusen og fem hundre.
23 Gersonittenes ætter hadde sin leir bak tabernaklet, mot vest.
24 Og høvdingen for gersonittenes familie var Eljasaf, Laels sønn.
25 Og det som Gersons barn hadde å ta vare på ved sammenkomstens telt, var selve tabernaklet med dekke og varetak og dekket for inngangen til sammenkomstens telt,
26 og omhengene til forgården og forhenget for inngangen til forgården som er rundt om tabernaklet og alteret, og dets snorer og alt arbeidet derved.
27 Til Kahat hørte amramittenes ætt og jisharittenes ætt og hebronittenes ætt og ussielittenes ætt; dette var kahatittenes ætter.
28 Da der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var de åtte tusen og seks hundre mann, som skulde ta vare på det som var å vareta ved helligdommen.
29 Kahats barns ætter hadde sin leir ved siden av tabernaklet mot syd.
30 Og høvdingen for Kahat-ættenes familie var Elisafan, Ussiels sønn.
31 Og det de hadde å ta vare på, var arken og bordet og lysestaken og alterne og helligdommens redskaper som bruktes ved tjenesten, og forhenget[a] og alt arbeidet derved.
32 Men den øverste høvding for levittene var Eleasar, sønn til Aron, presten; han var satt over dem som skulde ta vare på det som var å vareta ved helligdommen.
33 Til Merari hørte mahlittenes ætt og musittenes ætt; dette var merarittenes ætter.
34 De av dem som blev mønstret, idet der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra dén som var en måned gammel, og opover, var seks tusen og to hundre.
35 Og høvdingen for Merariættenes familie var Suriel, Abiha'ils sønn; de hadde sin leir ved siden av tabernaklet mot nord.
36 Og det som Meraris barn var satt til å ta vare på, var tabernaklets planker og dets tverrstenger og dets stolper og dets fotstykker og alt som hørte til, og alt arbeidet derved
37 og stolpene til forgården rundt omkring og fotstykkene og pluggene og snorene som hørte til.
38 Men foran tabernaklet, mot øst, foran sammenkomstens telt, mot solens opgang, hadde Moses og Aron og hans sønner sin leir, og de tok vare på det som var å vareta ved helligdommen, det som Israels barn skulde varetatt; men kom en fremmed nær til, skulde han late livet.
39 Alle de av levittene som blev mønstret, de som Moses og Aron mønstret efter Herrens ord, ætt for ætt, alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var to og tyve tusen.
40 Og Herren sa til Moses: Du skal mønstre alle førstefødte av mannkjønn blandt Israels barn, fra den som er en måned gammel, og opover, og føre deres navn inn i manntallet.
41 Og så skal du la mig, Herren, få levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn, og levittenes fe i stedet for alt førstefødt blandt Israels barns fe.
42 Da mønstret Moses alle førstefødte blandt Israels barn, således som Herren hadde befalt ham.
43 Og da han tok tall på alle førstefødte av mannkjønn og skrev op deres navn, fra den som var en måned gammel, og opover, var de, så mange som blev mønstret, to og tyve tusen, to hundre og tre og sytti.
44 Og Herren talte til Moses og sa:
45 Du skal ta levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn og levittenes fe i stedet for deres fe; og levittene skal høre mig til, mig, Herren.
46 Men som løsepenger for de to hundre og tre og sytti førstefødte av Israels barn som overskrider levittenes tall,
47 skal du ta fem sekel for hver; efter helligdommens sekel skal du ta dem, sekelen regnet til tyve gera.
48 Og du skal gi Aron og hans sønner disse penger som løsepenger for de overtallige blandt dem.
49 Så tok Moses løsepengene for dem som overskred deres tall som blev utløst ved levittene;
50 av Israels barns førstefødte fikk han pengene, et tusen, tre hundre og fem og seksti sekel efter helligdommens sekel.
51 Og Moses gav Aron og hans sønner løsepengene efter Herrens ord, således som Herren hadde befalt Moses.
37 Av David. La ikke din vrede optendes over de onde, bli ikke harm over dem som gjør urett!
2 For som gresset blir de hastig avskåret, og som grønne urter visner de bort.
3 Sett din lit til Herren og gjør godt, bo i landet og legg vinn på trofasthet!
4 Og gled dig i Herren! Så skal han gi dig hvad ditt hjerte attrår.
5 Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det;
6 han skal la din rettferdighet gå frem som lyset og din rett som middagens lys.
7 Vær stille for Herren og vent på ham! La ikke din vrede optendes over den som har lykke på sin vei, over den mann som uttenker onde råd.
8 Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede optendes! Det fører bare til det som ondt er.
9 For de onde skal utryddes, men de som bier efter Herren, skal arve landet.
10 Og om en liten stund, så er den ugudelige ikke mere, og akter du på hans sted, så er han borte.
11 Men de saktmodige skal arve landet og glede sig ved megen fred.
12 Den ugudelige optenker ondt imot den rettferdige og skjærer tenner imot ham.
13 Herren ler av ham; for han ser at hans dag kommer.
14 De ugudelige drar sverdet og spenner sin bue for å felle den elendige og fattige og slå dem ihjel som vandrer opriktig.
15 Deres sverd skal komme i deres eget hjerte, og deres buer skal sønderbrytes.
16 Bedre er det lille som den rettferdige har, enn mange ugudeliges rikdom.
17 For de ugudeliges armer skal sønderbrytes, men Herren støtter de rettferdige.
18 Herren kjenner de ulasteliges dager, og deres arv skal bli til evig tid.
19 De skal ikke bli til skamme i den onde tid, og i hungerens dager skal de mettes.
20 For de ugudelige skal gå til grunne og Herrens fiender som engenes blomsterskrud; de skal forsvinne, som røk skal de forsvinne.
21 Den ugudelige låner og betaler ikke, men den rettferdige forbarmer sig og gir.
22 For de han[a] velsigner, skal arve landet, men de han forbanner, skal utryddes.
23 Herren gjør en manns gang fast, og han har velbehag i hans vei.
24 Når han snubler, faller han ikke til jorden; for Herren støtter hans hånd.
25 Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke efter brød.
26 Den hele dag forbarmer han sig og låner ut, og hans avkom blir velsignet.
27 Vik fra ondt og gjør godt! Så skal du bli boende[b] til evig tid.
28 For Herren elsker rett og forlater ikke sine fromme; til evig tid blir de bevart. Men de ugudeliges avkom utryddes.
29 De rettferdige skal arve landet og bo i det evindelig.
30 Den rettferdiges munn taler visdom, og hans tunge sier hvad rett er.
31 Hans Guds lov er i hans hjerte, hans trin vakler ikke.
32 Den ugudelige lurer på den rettferdige og søker å drepe ham;
33 Herren overlater ham ikke i hans hånd, og fordømmer ham ikke når han blir dømt.
34 Bi på Herren og ta vare på hans vei! Så skal han ophøie dig til å arve landet; du skal se på at de ugudelige utryddes.
35 Jeg så en ugudelig som var veldig og utbredte sig som et grønt tre som ikke er flyttet;
36 men han forsvant, og se, han var ikke mere, og jeg søkte efter ham, men han fantes ikke.
37 Akt på den ulastelige og se på den opriktige! for fredens mann har en fremtid;
38 men overtrederne skal tilintetgjøres alle sammen, de ugudeliges fremtid skal avskjæres.
39 Og de rettferdiges frelse kommer fra Herren, deres sterke vern i nødens tid.
40 Og Herren hjelper dem og utfrir dem, han utfrir dem fra de ugudelige og frelser dem, fordi de har tatt sin tilflukt til ham.
1 Høisangen av Salomo.
2 Han kysser mig med kyss av sin munn! For din kjærlighet er bedre enn vin.
3 Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve; derfor elsker jomfruene dig.
4 Drag mig! Vi vil løpe efter dig. Kongen har ført mig inn i sine kammer; vi vil fryde og glede oss i dig, vi vil prise din kjærlighet mere enn vin; opriktig elsker de dig.
5 Sort er jeg, men yndig, I Jerusalems døtre, som Kedars telter, som Salomos telttepper.
6 Se ikke på mig, fordi jeg er så sort, fordi solen har brent mig! Min mors sønner blev vrede på mig, de satte mig til å vokte vingårdene; min egen vingård har jeg ikke voktet.
7 Si mig, du som min sjel elsker: Hvor vokter du hjorden? Hvor lar du den hvile om middagen? For hvorfor skal jeg være lik en kvinne som går tilsløret ved dine stallbrødres hjorder?
8 Vet du det ikke, du fagreste blandt kvinner, så gå ut i fårenes spor og vokt dine kje ved hyrdenes hytter!
9 Med gangerne foran Faraos vogner ligner jeg dig, min venninne!
10 Yndige er dine kinner mellem kjedene, din hals i perleradene.
11 Gullkjeder vil vi gjøre dig med sølvprikker på.
12 Så lenge kongen satt ved sitt bord, gav min nardus sin duft.
13 Min elskede er mig en myrrakule, som hviler mellem mine bryster.
14 Min elskede er mig en cyperdrue i En-Gedis vingårder.
15 Hvor fager du er, min venninne, hvor fager du er! Dine øine er duer.
16 Hvor du er vakker, min elskede, hvor skjønn du er! Og vårt leie er grønt.
17 Sedrer er bjelkene i vårt hus, cypresser er vårt tavlede loft.
1 Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen,
2 som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden,
3 han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie,
4 og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem.
5 For til hvem av englene har han nogen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født dig idag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn?
6 Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham.
7 Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue,
8 men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav;
9 du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.
10 Og: Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk;
11 de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et klædebon,
12 og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.
13 Men til hvem av englene har han nogen tid sagt: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter?
14 Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?