M’Cheyne Bible Reading Plan
8 Og Herren talte til Moses og sa:
2 Hent Aron og hans sønner og ta deres klær og salvings-oljen og syndoffer-oksen og de to værer og kurven med de usyrede brød,
3 og kall hele menigheten sammen ved inngangen til sammenkomstens telt!
4 Og Moses gjorde som Herren bød ham; og menigheten samledes ved inngangen til sammenkomstens telt.
5 Og Moses sa til menigheten: Således har Herren befalt å gjøre.
6 Så førte Moses Aron og hans sønner frem og tvettet dem med vann.
7 Og han gav ham underkjortelen på og spente beltet om ham og klædde ham i overkjortelen og gav ham livkjortelen på og bandt livkjortelens belte om ham, og med det snørte han livkjortelen sammen.
8 Så satte han brystduken på ham, og la brystduken la han urim og tummim.
9 Og han satte huen på hans hode, og på dens forside satte han gullplaten, det hellige hodesmykke, således som Herren hadde befalt Moses.
10 Og Moses tok salvings-oljen og salvet tabernaklet og alt som var i det, og helliget det.
11 Og han sprengte av oljen syv ganger på alteret og salvet alteret og alt som hørte det til, og tvette-karet med sitt fotstykke, og således helliget han dem.
12 Og han helte av salvings-oljen på Arons hode og salvet ham og helliget ham.
13 Så førte Moses Arons sønner frem og klædde dem i underkjortler og spente belte om dem og bandt høie huer på dem, således som Herren hadde befalt Moses.
14 Så ledet han syndoffer-oksen frem, og Aron og hans sønner la sine hender på syndoffer-oksens hode.
15 Og de slaktet den, og Moses tok blodet og strøk det rundt om på alterets horn med sin finger og renset alteret for synd; og resten av blodet helte han ut ved alterets fot. Således gjorde han soning for det og helliget det.
16 Og han tok alt fettet som var på innvollene, og den store leverlapp og begge nyrene og fettet på dem, og Moses brente det på alteret.
17 Men oksen med dens hud og dens kjøtt og dens skarn brente han op med ild utenfor leiren, således som Herren hadde befalt Moses.
18 Så ledet han brennoffer-væren frem, og Aron og hans sønner la sine hender på værens hode.
19 Og de slaktet den, og Moses sprengte blodet rundt om på alteret.
20 Men væren selv delte de op i sine stykker, og Moses brente hodet og stykkene og fettet.
21 Og de tvettet innvollene og føttene med vann, og Moses brente hele væren på alteret; det var et brennoffer til en velbehagelig duft, det var et ildoffer for Herren, således som Herren hadde befalt Moses.
22 Så ledet han frem den andre vær, innvielses-væren, og Aron og hans sønner la sine hender på værens hode.
23 Og de slaktet den, og Moses tok av dens blod og strøk på Arons høire ørelapp og på tommelfingeren på hans høire hånd og på stortåen på hans høire fot.
24 Så førte de Arons sønner frem, og Moses strøk noget av blodet på deres høire ørelapp og på tommelfingeren på deres høire hånd og på stortåen på deres høire fot. Og Moses sprengte resten av blodet rundt om på alteret.
25 Og han tok fettet, både halen og alt fettet som var på innvollene, og den store leverlapp Og begge nyrene og fettet på dem og det høire lår;
26 og av kurven med de usyrede brød, som stod for Herrens åsyn, tok han en usyret kake og en oljekake og en brødleiv og la på fettstykkene og på det høire lår.
27 Alt dette la han i Arons hender og i hans sønners hender; og han svinget det for Herrens åsyn.
28 Så tok Moses det av deres hånd og brente det på alteret sammen med brennofferet; det var et innvielsesoffer til en velbehagelig duft, det var et ildoffer for Herren.
29 Derefter tok Moses brystet og svinget det for Herrens åsyn; det var den del Moses fikk av innvielses væren, således som Herren hadde befalt Moses.
30 Og Moses tok av salvingsoljen og av blodet som var på alteret, og sprengte på Aron og på hans klær og likeledes på hans sønner og deres klær; således helliget han Aron og hans klær og likeledes hans sønner og hans sønners klær.
31 Og Moses sa til Aron og hans sønner: Kok kjøttet ved inngangen til sammenkomstens telt og et det der sammen med brødet som er i innvielses-kurven, således som jeg har befalt og sagt: Aron og hans sønner skal ete det.
32 Men det som blir tilovers av kjøttet og av brødet, skal I brenne op med ild.
33 Og i syv dager skal I ikke gå bort fra inngangen til sammenkomstens telt - helt til den dag da eders innvielses-tid er til ende; for syv dager skal eders innvielse vare.
34 Som det er gjort idag, så har Herren befalt det skal gjøres også de andre dager, for å gjøre soning for eder.
35 I skal bli ved inngangen til sammenkomstens telt i syv dager, både dag og natt, og ta vare på det som Herren vil ha varetatt, så I ikke skal dø; for således er mig befalt.
36 Og Aron og hans sønner gjorde alt det som Herren hadde befalt ved Moses.
9 Til sangmesteren, efter Mutlabbén[a]; en salme av David.
2 Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger.
3 Jeg vil glede og fryde mig i dig, jeg vil lovsynge ditt navn, du Høieste,
4 fordi mine fiender viker tilbake, faller og omkommer for ditt åsyn.
5 For du har hjulpet mig til rett og dom, du har satt dig på tronen som rettferdig dommer.
6 Du har truet hedningene, tilintetgjort den ugudelige; deres navn har du utslettet evindelig og alltid.
7 Fiendenes boliger er helt ødelagt for all tid, og byene har du omstyrtet, deres minne er tilintetgjort.
8 Og Herren troner til evig tid, han har reist sin trone til dom,
9 og han dømmer jorderike med rettferdighet, han avsier dom over folkene med rettvishet.
10 Og Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider.
11 Og de som kjenner ditt navn, stoler på dig; for du har ikke forlatt dem som søker dig, Herre!
12 Lovsyng Herren, som bor på Sion, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!
13 For han som hevner blod, kommer de elendige i hu, han glemmer ikke deres skrik.
14 Vær mig nådig, Herre! Se det jeg må lide av dem som hater mig, du som løfter mig op fra dødens porter,
15 forat jeg skal forkynne all din pris, i Sions datters porter fryde mig i din frelse.
16 Hedningene er sunket i den grav de gravde; deres fot er fanget i det garn de skjulte.
17 Herren er blitt kjent, han har holdt dom; han fanger den ugudelige i hans egne henders gjerning. Higgajon[b]. Sela.
18 De ugudelige skal fare ned til dødsriket, alle hedninger, som glemmer Gud.
19 For ikke skal den fattige glemmes for all tid; de saktmodiges håp skal ikke gå til grunne for evig.
20 Reis dig, Herre! La ikke mennesker få makt, la hedningene bli dømt for ditt åsyn!
21 La frykt komme over dem, Herre! La hedningene kjenne at de er mennesker! Sela.
23 Når du sitter til bords med en fyrste, da skal du nøie akte på hvem du har for dig,
2 og sette en kniv på din strupe, hvis du er grådig.
3 Vær ikke lysten efter hans fine retter, for det er mat som kan svike!
4 Gjør dig ikke møie for å bli rik, la sådan klokskap fare!
5 Når du vender dine øine mot rikdommen, så er den borte. For den gjør sig visselig vinger, lik en ørn som flyver mot himmelen.
6 Et ikke den misunneliges brød, og vær ikke lysten efter hans fine mat!
7 For som han tenker i sin sjel, så er han; et og drikk, sier han til dig, men hans hjerte er ikke med dig.
8 Den matbit som du har ett, den vil du spy ut, og du har spilt dine vakre ord.
9 Tal ikke for dårens ører, for han forakter dine forstandige ord!
10 Flytt ikke det gamle grenseskjell, og kom ikke inn på farløses marker!
11 For deres løser er sterk, han skal føre deres sak mot dig.
12 Bøi ditt hjerte til tukt og dine ører til kunnskaps ord!
13 La ikke den unge være uten tukt! Når du slår ham med riset, skal han ikke dø.
14 Du slår ham med riset, men du frelser hans sjel fra dødsriket.
15 Min sønn! Er ditt hjerte vist, så skal også mitt hjerte glede sig,
16 og jeg skal juble i mitt indre når dine leber taler det som rett er.
17 La ikke ditt hjerte være nidkjært mot syndere, men alltid nidkjært for Herrens frykt!
18 Sannelig, det er en fremtid for dig, og ditt håp skal ikke bli til intet.
19 Hør, min sønn, og bli vis og la ditt hjerte gå bent frem på veien!
20 Vær ikke blandt vindrikkere, blandt dem som fråtser i kjøtt!
21 For drankeren og fråtseren blir fattig, og søvn klær mannen i filler.
22 Hør på din far, som gav dig livet, og forakt ikke din mor når hun er blitt gammel!
23 Kjøp sannhet og selg den ikke, kjøp visdom og tukt og forstand!
24 Den rettferdiges far skal juble; den som får en vis sønn, skal glede sig over ham.
25 La din far og din mor glede sig, og la henne som fødte dig, juble!
26 Min sønn! Gi mig ditt hjerte, og la dine øine ha lyst til mine veier!
27 For skjøgen er en dyp grav, og den fremmede kvinne en trang brønn;
28 ja, hun ligger på lur som en røver, og hun øker tallet på de troløse blandt menneskene.
29 Hvem roper: Akk? Hvem roper: Ve? Hvem har trette? Hvem har klage? Hvem har sår for ingen ting? Hvem har røde øine?
30 De som sitter lenge oppe ved vinen, de som kommer for å prøve den krydrede drikk.
31 Se ikke til vinen, hvor rød den er, hvorledes den perler i begeret, hvor lett den går ned!
32 Til sist biter den som en slange og hugger som en huggorm;
33 dine øine vil se efter fremmede kvinner, og ditt hjerte tale forvendte ting,
34 og du blir lik en som sover midt ute på havet, lik en som sover i toppen av en mast.
35 [Du vil si:] De banket mig, det gjorde ikke ondt; de støtte mig, jeg kjente det ikke. Når skal jeg våkne? Jeg vil se å få tak i enda mere.
2 For selv vet I, brødre, om den inngang vi fikk hos eder, at den ikke er blitt uten frukt;
2 men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi, som I vet, fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid.
3 For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik;
4 men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.
5 For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne,
6 heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler;
7 men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst,
8 således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.
9 I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.
10 I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende,
11 likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte
12 og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.
13 Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.
14 For I, brødre, er blitt efterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene,
15 som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot,
16 idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!
17 Men da vi, brødre, hadde vært skilt fra eder en kort stund, med vårt åsyn, ikke med hjertet, gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se eders åsyn,
18 fordi vi gjerne vilde komme til eder - jeg, Paulus, både én gang og to ganger - men Satan hindret oss.
19 For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?
20 I er jo vår ære og vår glede.