M’Cheyne Bible Reading Plan
13 Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
2 Når det på et menneskes hud viser sig en knute eller et utslett eller en lys flekk, så det på hans hud er noget som ser ut til å bli spedalskhet, da skal han føres til Aron, presten, eller til en av hans sønner, prestene.
3 Presten skal se på det syke sted på huden, og dersom hårene på det er blitt hvite, og det syke sted ser dypere ut enn huden ellers, da er det spedalskhet, og når presten ser det, skal han si ham uren.
4 Men er det en hvit, lys flekk på huden, og den ikke ser dypere ut enn huden ellers, og hårene på den ikke er blitt hvite, da skal presten holde den syke innestengt i syv dager.
5 Den syvende dag skal presten se på ham igjen, og dersom han finner at det syke sted er uforandret å se til og ikke har bredt sig videre ut på huden, da skal han atter holde ham innestengt i syv dager.
6 Når så presten den syvende dag ser på ham ennu en gang og finner at det syke sted er bleknet og ikke har bredt sig videre ut på huden, da skal han si ham ren; det er da bare et utslett, og han skal tvette sine klær, så er han ren.
7 Men brer utslettet sig på huden efterat han har vist sig frem for presten for å bli sagt ren, da skal han ennu en gang vise sig frem for presten.
8 Når presten da ser på ham og finner at utslettet har bredt sig videre ut på huden, da skal han si ham uren; det er spedalskhet.
9 Når et menneske er blitt syk av spedalskhet, skal han føres til presten.
10 Når presten da ser på ham og finner at det er en hvit knute på huden, og at hårene på den er blitt hvite, og at det er tegn til vilt kjøtt i knuten,
11 da er det en gammel spedalskhet i huden på hans legeme, og presten skal si ham uren; han skal ikke lukke ham inne, for han er alt uren.
12 Men når spedalskheten bryter ut i huden, så den dekker den sykes hud helt fra hode til fot, overalt hvor prestens øie faller,
13 og presten da ser på det og finner at spedalskheten dekker hele hans legeme, da skal han si den syke ren; han er blitt hvit over det hele - han er ren.
14 Men så snart det viser sig vilt kjøtt på ham, blir han uren.
15 Og når presten ser det ville kjøtt, skal han si ham uren; for det ville kjøtt er urent, det er spedalskhet.
16 Men dersom det ville kjøtt atter forandrer sig og blir hvitt, da skal han gå til presten,
17 og når presten ser på ham og finner at det syke sted er blitt hvitt, da skal han si den syke ren; for da er han ren.
18 Når nogen har en byld på sin hud, og den læges,
19 og det på det sted hvor bylden var, blir en hvit knute eller en lyserød flekk, da skal han vise sig frem for presten.
20 Og når presten ser på ham og finner at stedet ser dypere ut enn huden ellers, og at hårene på det er blitt hvite, da skal presten si ham uren; det er spedalskhet som er brutt ut i bylden.
21 Men når presten ser på det syke sted og finner at det ikke er hvite hår på det, og at det ikke er dypere enn huden ellers, og at det er blekt, da skal presten holde ham innestengt i syv dager.
22 Brer det sig da videre ut på huden, skal presten si ham uren; det er spedalskhet.
23 Men dersom den lyse flekk blir uforandret på sitt sted og ikke har bredt sig ut, da er det bare arret efter bylden, og presten skal si ham ren.
24 Når nogen får et brandsår på huden, og kjøttet som gror i brandsåret, viser sig som en lyserød eller hvit flekk,
25 så skal presten se på den, og dersom han finner at hårene på den lyse flekk er blitt hvite, og at den ser dypere ut enn huden ellers, da er det spedalskhet som er brutt ut i brandsåret, og presten skal si ham uren; det er spedalskhet.
26 Men finner presten, når han ser på den, at det ikke er hvite hår på den lyse flekk, og at den ikke er dypere enn huden ellers, og at den er blek, da skal han holde ham innestengt i syv dager.
27 Den syvende dag skal presten se på ham; dersom flekken da har bredt sig videre ut på huden, skal presten si ham uren; det er spedalskhet.
28 Men dersom den lyse flekk blir uforandret på sitt sted og ikke har bredt sig ut på huden, og den er blek, da er det en knute efter brandsåret, og presten skal si ham ren; for det er bare arret efter brandsåret.
29 Når en mann eller kvinne har et sykt sted på hodet eller i skjegget,
30 så skal presten se på det syke sted, og dersom han finner at det ser dypere ut enn huden ellers, og at det er gule, tynne hår på det, da skal han si ham uren; det er skurv, spedalskhet på hodet eller i skjegget.
31 Men dersom presten, når han ser på skurven, finner at den ikke ser dypere ut enn huden ellers, men at det ikke er sorte hår på den, da skal presten holde den som har skurven, innestengt i syv dager.
32 Den syvende dag skal presten se på det syke sted, og dersom han finner at skurven ikke har bredt sig ut, og at det ikke er gule hår på den, og at skurven ikke ser dypere ut enn huden ellers,
33 da skal den som har skurven rake sig, dog ikke der hvor skurven er; og presten skal atter holde ham innestengt i syv dager.
34 Dersom da presten, når han den syvende dag ser på skurven, finner at skurven ikke har bredt sig ut på huden, og at den ikke ser dypere ut enn huden ellers, da skal han si ham ren, og han skal tvette sine klær, så er han ren.
35 Men dersom skurven brer sig ut på huden efterat han er sagt ren,
36 så skal presten se på ham, og dersom han finner at skurven har bredt sig ut på huden, da skal han ikke søke efter de gule hår; han er uren.
37 Men ser det for ham ut som skurven er uforandret, og det er vokset sorte hår på den, da er skurven lægt; han er ren, og presten skal si ham ren.
38 Når en mann eller kvinne får lyse flekker, hvite, lyse flekker, på huden,
39 og presten da ser på dem og finner lyse flekker av en blek, hvit farve på deres hud, da er det bare et ufarlig utslett som er brutt ut på huden; en sådan er ren.
40 Når en mann mister håret på hodet, så han blir skallet, da er han ren;
41 og når han mister håret fremme på hodet, så han blir fleinskallet, da er han ren.
42 Men er det en lyserød flekk der hvor han er skallet, enten det er bak eller fremme på hodet, da er det spedalskhet som bryter ut på det skallete sted, på bakhodet eller forhodet.
43 Og når presten ser på ham og finner at det er en lyserød knute på hans skallete bakhode eller forhode, av samme utseende som spedalskhet på huden,
44 så er mannen spedalsk, han er uren; presten skal si ham uren; han har fått sykdommen på sitt hode.
45 Den som er blitt rammet av spedalskhet, skal gå med sønderrevne klær og med uflidd hår; han skal tildekke sitt skjegg og rope: Uren, uren!
46 Hele den tid han lider av sykdommen, skal han være uren; uren er han, han skal bo for sig selv, hans bolig skal være utenfor leiren.
47 Når det kommer spedalskhet på et klæsplagg av ull eller av lin,
48 eller på renning eller på islett av lin eller av ull eller på skinn eller på noget som er gjort av skinn,
49 og flekkene på klæsplagget eller på skinnet eller på renningen eller på isletten eller på noget som er gjort av skinn, er grønnlige eller rødlige, da er det spedalskhet, og det skal vises frem for presten.
50 Og når presten har sett på flekkene, skal han holde det som flekkene er på, innelåst i syv dager.
51 Dersom han da den syvende dag ser at flekkene har bredt sig ut på klæsplagget eller på renningen eller på isletten eller på skinnet eller på noget som er gjort av skinn, da er det ondartet spedalskhet; det er urent.
52 Og enten det er klæsplagget eller renningen eller isletten av ull eller av lin eller noget som er gjort av skinn, hvad det nu kan være, så skal det som flekkene er på brennes op; det er ondartet spedalskhet, det skal brennes op med ild.
53 Men dersom presten, når han ser på det, finner at flekkene ikke har bredt sig ut på klæsplagget eller på renningen eller på isletten eller på det som er gjort av skinn, hvad det nu kan være,
54 da skal han la det som flekkene er på tvette, og atter holde det innelåst i syv dager.
55 Og når presten så ser på det, efterat det er tvettet, og han finner at flekkene ikke ser anderledes ut enn før, men at de heller ikke har bredt sig videre ut, da er det urent, du skal brenne det op med ild; det er av det slag som eter sig inn, på vrangen eller på retten.
56 Men dersom presten, når han ser på det, finner at det sted som flekkene er på, er blitt blekt efter tvetningen, da skal han rive det av klæsplagget eller av skinnet eller av renningen eller av isletten.
57 Men sees flekkene enda på klæsplagget eller på renningen eller på isletten eller på det som er gjort av skinn, hvad det nu kan være, da er det spedalskhet som bryter ut; du skal brenne det som flekkene er på op med ild.
58 Men det klæsplagg eller den renning eller den islett eller de ting av skinn som flekkene går bort av når det tvettes, det skal atter tvettes, så er det rent.
59 Dette er loven om spedalskhet på et klæsplagg av ull eller av lin eller på renning eller på islett eller på noget som er gjort av skinn, hvad det nu kan være - når det skal sies rent og når urent.
15 En salme av David. Herre, hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg?
2 Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte,
3 som ikke baktaler med sin tunge, som ikke gjør sin næste ondt og ikke fører skam over den som står ham nær,
4 den som ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren, som sverger sig selv til skade og ikke bryter sitt ord,
5 den som ikke låner sine penger ut mot rente[a] og ikke tar gave mot den uskyldige. Den dette gjør, skal ikke rokkes evindelig.
16 En gyllen sang av David. Bevar mig, Gud! for jeg tar min tilflukt til dig.
2 Jeg sier til Herren: Du er min Herre; jeg har intet gode utenfor dig -
3 idet jeg holder mig til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst.
4 Mange sorger skal de ha som kjøper sig andre[b]; jeg vil ikke utgyde deres[c] drikkoffere av blod og ikke ta deres navn på mine leber[d].
5 Herren er min tilfalne del og mitt beger; du gjør min lodd herlig.
6 En lodd er tilfalt mig som er liflig, og en arv som behager mig.
7 Jeg vil love Herren, som gav mig råd; også om nettene minner mine nyrer mig om det.
8 Jeg setter alltid Herren for mig; for han er ved min høire hånd, jeg skal ikke rokkes.
9 Derfor gleder mitt hjerte sig, og min ære[e] fryder sig; også mitt kjød skal bo i trygghet.
10 For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse.
11 Du skal kunngjøre mig livets vei; gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høire hånd evindelig.
27 Ros dig ikke av den dag imorgen, for du vet ikke hvad dagen vil føde!
2 La en annen rose dig og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne leber!
3 Stenen er tung, og sanden veier meget, men dårens harme er tyngre enn begge.
4 Vrede er fryktelig, og harme er som en flom; men hvem kan stå sig mot avind?
5 Åpenlys irettesettelse er bedre enn kjærlighet som skjules.
6 Trofaste er vennens slag, men troløse er fiendens kyss.
7 Den mette vraker honning, men for den sultne er alt bittert søtt.
8 Lik en spurv som flyver omkring borte fra sitt rede, er en mann som vanker om borte fra sitt hjem.
9 Olje og røkelse gleder hjertet, og likeså en venns ømhet og opriktige råd.
10 Forlat ikke din venn og din fars venn, og kom ikke i din brors hus den dag du er i nød! En granne nær ved er bedre enn en bror langt borte.
11 Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner mig!
12 Den kloke ser ulykken og skjuler sig; de uerfarne går videre og må bøte.
13 Ta hans klær, han har gått i borgen for en annen, og ta pant av ham for en fremmed kvinnes skyld!
14 Den som velsigner sin venn med høi røst[a] tidlig om morgenen, ham skal det regnes som en forbannelse.
15 Et stadig takdrypp på en regndag og en trettekjær kvinne ligner hverandre.
16 Den som holder på henne, holder på vind, og hans høire hånd griper i olje.
17 Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre.
18 Den som passer sitt fikentre, får ete dets frukt, og den som tar vare på sin herre, blir æret.
19 Likesom ansikt speiler sig mot ansikt i vannet, så finner det ene menneske sitt hjerte igjen hos det andre.
20 Dødsriket og avgrunnen blir ikke mette, og menneskenes øine blir heller ikke mette.
21 Digel er for sølv og ovn for gull, og en mann prøves efter det han roser.
22 Om du støter dåren i morteren med støteren midt iblandt grynene, så viker hans dårskap allikevel ikke fra ham.
23 Du bør nøie kjenne dine fårs utseende; ha omsorg for din buskap!
24 For gods varer ikke til evig tid, og en krone ikke gjennem alle slekter.
25 Når høiet er borte, og det unge gress kommer til syne, og fjellgresset samles inn,
26 så har du lam til klær og bukker til å kjøpe aker for,
27 og du har gjetemelk nok til føde for dig og ditt hus og til livsophold for dine piker.
1 Paulus og Silvanus og Timoteus - til tessalonikernes menighet i Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus:
2 Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!
3 Vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, som tilbørlig er, fordi eders tro vokser rikelig, og kjærligheten til hverandre tar til hos hver og en iblandt eder alle,
4 så vi selv roser oss av eder i Guds menigheter for eders tålmodighet og tro under alle eders forfølgelser og de trengsler som I holder ut
5 - et varsel om Guds rettferdige dom - forat I skal finnes verdige til Guds rike, det som I og lider for,
6 så sant det er rettferdig for Gud å gi dem som trenger eder, trengsel til vederlag,
7 men eder som trenges, ro sammen med oss, når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler,
8 med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium,
9 de som skal lide straff, en evig fortapelse bort fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet,
10 når han kommer på hin dag for å vise sig herlig i sine hellige og underfull i alle de troende - for trodd blev vårt vidnesbyrd til eder.
11 Derfor beder vi og alltid for eder at vår Gud må akte eder verdige for sitt kall og mektig fylle eder med all lyst til det gode og virksomhet i troen,
12 forat vår Herre Jesu navn må bli herliggjort i eder, og I i ham, efter vår Guds og den Herre Jesu Kristi nåde.