M’Cheyne Bible Reading Plan
10 Men Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem.
2 Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.
3 Da sa Moses til Aron: Dette var det Herren talte om da han sa: På dem som står mig nær, vil jeg åpenbare min hellighet, og for alt folkets åsyn vil jeg forherlige mig. Og Aron tidde.
4 Men Moses kalte på Misael og Elsafan, sønner av Arons farbror Ussiel, og sa til dem: Tred frem og bær eders brødre bort fra helligdommen og utenfor leiren!
5 Og de trådte frem og bar dem i deres kjortler utenfor leiren, som Moses hadde sagt.
6 Da sa Moses til Aron og hans sønner Eleasar og Itamar: I skal ikke rake eders hoder og ikke sønderrive eders klær, forat I ikke skal dø, og forat han[a] ikke skal vredes på hele menigheten; men eders brødre, hele Israels hus, skal gråte over denne brand som Herren har optendt.
7 Og I skal ikke gå bort fra inngangen til sammenkomstens telt, forat I ikke skal dø; for Herrens salvings-olje er på eder. Og de gjorde som Moses sa.
8 Og Herren talte til Aron og sa:
9 Vin eller sterk drikk skal hverken du eller dine sønner drikke når I går inn i sammenkomstens telt, forat I ikke skal dø - det skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt -
10 så I kan gjøre forskjell mellem hellig og vanhellig, mellem urent og rent,
11 og lære Israels barn alle de lover som Herren har kunngjort dem ved Moses.
12 Så sa Moses til Aron og hans sønner Eleasar og Itamar, som ennu var i live: Ta det matoffer som er tilovers av Herrens ildoffer, og et det usyret ved siden av alteret; for det er høihellig.
13 I skal ete det på et hellig sted, for det er din og dine sønners fastsatte del av Herrens ildoffer; således er det mig befalt.
14 Og svinge-brystet og løfte-låret skal I ete på et rent sted, du og dine sønner og dine døtre med dig; for det er gitt dig og dine barn som eders fastsatte del av Israels barns takkoffer.
15 Løfte-låret og svinge-brystet skal de bære frem sammen med ildofferfettstykkene og svinge dem for Herrens åsyn; og det skal være din og dine barns fastsatte del til evig tid, således som Herren har befalt.
16 Da nu Moses spurte efter syndoffer-bukken, viste det sig at den var opbrent; da blev han vred på Eleasar og Itamar, Arons sønner som ennu var i live, og han sa:
17 Hvorfor har I ikke ett syndofferet på det hellige sted? Det er jo høihellig, og han har gitt eder det forat I skal bortta menighetens syndeskyld og gjøre soning for dem for Herrens åsyn.
18 Blodet blev jo ikke båret inn i helligdommen; derfor skulde I ha ett kjøttet på det hellige sted, således som jeg har befalt.
19 Da sa Aron til Moses: De har jo idag ofret sitt syndoffer og sitt brennoffer for Herrens åsyn, og enda er slik en ulykke[b] hendt mig. Om jeg nu hadde ett syndoffer idag, skulde da det ha vært godt i Herrens øine?
20 Da Moses hørte dette, syntes han det var rett.
11 Til sangmesteren; av David. Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl?
2 For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen for å skyte i mørket på de opriktige av hjertet.
3 Når grunnvollene nedbrytes, hvad makter da den rettferdige?
4 Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øine skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.
5 Herren prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel.
6 Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del.
7 For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.
12 Til sangmesteren, efter Sjeminit[a]; en salme av David.
2 Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.
3 Løgn taler de, hver med sin næste, med falske leber; med tvesinnet hjerte taler de.
4 Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord,
5 dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?
6 For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil gi dem frelse som stunder efter den.
7 Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.
8 Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig.
9 Rundt omkring svermer de ugudelige, når skarn er ophøiet blandt menneskenes barn.
25 Også dette er Salomos ordsprog, som Judas konge Esekias' menn har samlet:
2 Det er Guds ære å skjule en sak[a] , men kongers ære å granske en sak.
3 Himmelens høide, jordens dybde og kongers hjerter er uransakelige.
4 Skill slagget fra sølvet, så får gullsmeden et kar ut av det.
5 Før den ugudelige bort fra kongens åsyn, så blir hans trone trygget ved rettferdighet.
6 Bryst dig ikke for kongens åsyn og still dig ikke på de stores plass!
7 For det er bedre de sier til dig: Kom her op, enn at du blir flyttet ned for en stormann, som du hadde sett.
8 Gi dig ikke for hastig i strid med nogen, forat det ikke skal sies: Hvad vil du gjøre til slutt når motparten vinner saken til din skam?
9 Før din sak mot din motpart, men åpenbar ikke annen manns hemmelighet,
10 forat ikke den som hører det, skal skjelle dig ut, og ditt dårlige rykte vare ved!
11 Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid.
12 Som en ring av gull, som et smykke av fint gull er en vismann som taler refsende ord for et hørende øre.
13 Som kjølende sne[b] i høstens tid er et pålitelig sendebud for den som sender ham; han vederkveger sin herres sjel.
14 Som skyer og vind uten regn er den mann som skryter av at han vil gi, men ikke holder ord.
15 Ved saktmodighet blir en fyrste overtalt, og en mild tunge knuser ben.
16 Har du funnet honning, så et av den det du trenger, forat du ikke skal bli lei av den og spy den ut!
17 Sett sjelden din fot i din venns hus, forat han ikke skal bli lei av dig og hate dig!
18 Som en hammer, et sverd, en hvass pil er en mann som fører falskt vidnesbyrd mot sin næste.
19 Som en skjør tann og en vaklende fot er tillit til den troløse på nødens dag.
20 Lik den som legger av sine klær på en vinterdag, lik eddik på pottaske er den som synger viser for et sorgfullt hjerte.
21 Hungrer din fiende, så gi ham brød å ete, og tørster han, så gi ham vann å drikke!
22 For da sanker du gloende kull på hans hode, og Herren skal gjengjelde dig det.
23 Nordenvind føder regn, og en tunge som hvisker i lønndom, volder sure miner.
24 Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.
25 Som friskt vann for den trette er en god tidende fra et fjernt land.
26 Som en grumset kilde og en utskjemt brønn er en rettferdig som gir efter for en ugudelig.
27 Å ete for meget honning er ikke godt, og grubleres ære er tung.
28 Som en by hvis murer er brutt ned og borte, er en mann som ikke kan styre sitt sinn.
4 For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi eder i den Herre Jesus at likesom I har lært av oss hvorledes I bør vandre og tekkes Gud, således som I også gjør, så må I enn mere gjøre fremgang deri.
2 I vet jo hvilke bud vi gav eder ved den Herre Jesus.
3 For dette er Guds vilje, eders helliggjørelse: at I avholder eder fra hor;
4 at hver av eder vet å vinne sig sin egen make, i helligelse og ære,
5 ikke i lystens brynde, som hedningene, som ikke kjenner Gud;
6 at ingen skal gjøre sin bror urett og uskjell i det han har å gjøre med ham; for Herren er hevner over alt dette, således som vi også forut har sagt og vidnet for eder.
7 For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse.
8 Den altså som ringeakter dette, han ringeakter ikke et menneske, men Gud, som også gir sin Hellige Ånd i eder.
9 Men om broderkjærligheten trenger I ikke til at nogen skriver til eder; for I er selv lært av Gud til å elske hverandre;
10 I gjør det jo også mot alle brødrene i hele Makedonia. Dog formaner vi eder, brødre, at I enn mere gjør fremgang deri,
11 og at I setter eders ære i å leve stille og ta vare på eders egne ting og arbeide med eders hender, så som vi bød eder,
12 forat I kan omgåes sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge til nogen.
13 Men vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, forat I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp.
14 For så sant Vi tror at Jesus døde og stod op, så skal og Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham.
15 For dette sier vi eder med et ord av Herren at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer, skal ingenlunde komme i forveien for de hensovede;
16 for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først opstå;
17 derefter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer op i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren.
18 Trøst da hverandre med disse ord!