M’Cheyne Bible Reading Plan
8 Og Herren talte til Moses og sa:
2 Tal til Aron og si til ham: Når du setter lampene op, skal alle syv lamper kaste sitt lys rett frem for lysestaken.
3 Og Aron gjorde således; han satte lampene op så de kastet sitt lys rett frem for lysestaken, således som Herren hadde befalt Moses.
4 Lysestaken var gjort av gull i drevet arbeid; både foten og blomstene var drevet arbeid; efter det billede Herren hadde vist Moses, hadde han gjort lysestaken.
5 Og Herren talte til Moses og sa:
6 Du skal ta levittene ut blandt Israels barn og rense dem!
7 Og således skal du gjøre med dem for å rense dem: Du skal sprenge renselses-vann på dem, og de skal la rakekniv gå over hele sitt legeme og tvette sine klær og således rense sig.
8 Så skal de ta en ung okse og matofferet som hører til, fint mel blandet med olje; og en annen ung okse skal du ta til syndoffer.
9 Og du skal la levittene komme frem foran sammenkomstens telt, og du skal samle hele Israels barns menighet.
10 Så skal du la levittene trede frem for Herrens åsyn, og Israels barn skal legge sine hender på levittene.
11 Og Aron skal innvie levittene for Herrens åsyn som et svinge-offer fra Israels barn, og deres arbeid skal være å utføre Herrens tjeneste.
12 Så skal levittene legge sine hender på oksenes hoder, og du skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer for Herren for å gjøre soning for levittene.
13 Og du skal stille levittene frem for Aron og hans sønner, og du skal innvie dem som et svinge-offer for Herren.
14 Således skal du skille levittene ut blandt Israels barn, og levittene skal høre mig til.
15 Og derefter skal levittene komme og tjene ved sammenkomstens telt, når du har renset dem og innvidd dem.
16 For de er helt overgitt til mig som en gave fra Israels barn; istedenfor alt som åpner morsliv, alle førstefødte blandt Israels barn, har jeg tatt dem ut for mig.
17 For mig hører alt førstefødt til blandt Israels barn, både folk og fe; den dag jeg slo alt førstefødt i Egyptens land, helliget jeg dem for mig.
18 Men nu har jeg tatt levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn.
19 Jeg tok levittene ut blandt Israels barn og overgav dem helt til Aron og hans sønner, forat de skulde gjøre tjeneste ved sammenkomstens telt for Israels barn og gjøre soning for dem, så Israels barn ikke skal føre ulykke over sig ved å komme nær til helligdommen.
20 Og Moses og Aron og hele Israels barns menighet gjorde således med levittene; aldeles som Herren hadde befalt Moses om levittene, således gjorde Israels barn med dem.
21 Og levittene renset sig og tvettet sine klær, og Aron innvidde dem for Herrens åsyn og gjorde soning for dem, så de blev rene.
22 Så kom levittene og utførte sin tjeneste ved sammenkomstens telt under tilsyn av Aron og hans sønner; som Herren hadde befalt Moses om levittene, således gjorde de med dem.
23 Og Herren talte til Moses og sa:
24 Dette er loven som gjelder for levittene: Fra han er fem og tyve år gammel, skal han komme og gjøre tjeneste med å arbeide ved sammenkomstens telt.
25 Men fra han er femti år gammel, skal han trede tilbake fra arbeidstjenesten og ikke arbeide mere.
26 Dog skal han gå sine brødre til hånde i sammenkomstens telt og ta vare på det som er å vareta; men nogen arbeidstjeneste skal han ikke utføre. Således skal du lage det for levittene med det de har å vareta.
44 Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.
2 Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.
3 Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.
4 For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.
5 Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!
6 Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.
7 For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,
8 men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.
9 Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela.
10 Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.
11 Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.
12 Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.
13 Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.
14 Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.
15 Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.
16 Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,
17 når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.
18 Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.
19 Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,
20 så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.
21 Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,
22 skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.
23 Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.
24 Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!
25 Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?
26 For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.
27 Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!
6 Hvor er din elskede gått hen, du fagreste blandt kvinner, hvor har din elskede tatt veien, så vi kan lete efter ham sammen med dig?
2 Min elskede er gått ned til sin have, til de velluktende blomstersenger, for å vokte sin hjord i havene og for å sanke liljer.
3 Jeg tilhører min elskede, og min elskede tilhører mig, han som vokter sin hjord blandt liljene.
4 Du er fager som Tirsa[a], min venninne, skjønn som Jerusalem, fryktelig som hærskarer med sine banner.
5 Vend dine øine bort fra mig for de forferder mig! Ditt hår er som en hjord av gjeter som leirer sig nedover Gilead.
6 Dine tenner er som en hjord av får som stiger op av badet; alle har de tvillinger, og intet blandt dem er uten lam.
7 Som et stykke granateple er din tinning bak ditt slør.
8 Seksti dronninger har jeg og åtti medhustruer og unge piker uten tall.
9 Men én er min due, min rene, hun, sin mors eneste, hennes utkårede som fødte henne; jomfruer så henne og priste henne lykkelig, dronninger og medhustruer så henne og hyldet henne.
10 Hvem er hun som stråler frem som morgenrøden, fager som månen, ren som solen, fryktelig som hærskarer med sine banner?
11 Jeg gikk ned i nøttehaven for å se på dalens grønnende spirer, for å se om vintreet hadde satt skudd, om granatepletrærne stod i blomst.
12 Før jeg visste av det, førte min sjel mig op på mitt gjæve folks vogner.
13 Vend om, vend om, Sulammit! Vend om, vend om, så vi får se på dig! - Hvad vil I se på Sulammit? - En dans som i Mahana'im!
6 La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
2 med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom
3 Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.
4 For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd
5 og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse,
6 da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.
7 For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;
8 men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.
9 Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.
10 For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.
11 Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,
12 forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.
13 For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:
14 Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;
15 og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.
16 For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
17 Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,
18 forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,
19 det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,
20 hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.