M’Cheyne Bible Reading Plan
25 Mens Israel opholdt sig i Sittim, begynte folket å drive utukt med Moabs døtre.
2 De innbød folket til offermåltidene for sine guder, og folket åt og tilbad deres guder;
3 og Israel holdt sig til Ba'al-Peor. Da optendtes Herrens vrede mot Israel,
4 og Herren sa til Moses: Hent alle folkets høvdinger og la hine menn nagles til pelen under åpen himmel for Herren! Så skal Herrens brennende vrede avvendes fra Israel.
5 Og Moses sa til Israels dommere: Hver av eder skal slå ihjel dem av sine folk som har holdt sig til Ba'al-Peor!
6 Da kom en mann av Israels barn og førte en midianittisk kvinne inn blandt sine brødre for Moses' og hele Israels menighets øine mens de satt og gråt ved inngangen til sammenkomstens telt.
7 Da Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, så det, trådte han frem av menigheten og tok et spyd i sin hånd
8 og gikk efter den israelittiske mann inn i koven og stakk spydet gjennem dem begge, både den israelittiske mann og kvinnen, så det gikk inn i hennes liv; da stanset sotten og vek fra Israels barn.
9 Og de som døde i sotten, var fire og tyve tusen.
10 Og Herren talte til Moses og sa:
11 Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, har avvendt min vrede fra Israels barn, fordi han brente av min nidkjærhet iblandt dem, så jeg ikke gjorde ende på Israels barn i min nidkjærhet.
12 Derfor skal du si: Se, jeg gjør min pakt med ham at det skal gå ham vel;
13 med ham og hans efterkommere gjør jeg en pakt at de skal ha et evig prestedømme, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn.
14 Men navnet på den drepte israelittiske mann, han som blev drept sammen med den midianittiske kvinne, var Simri, sønn av Salu, høvding for en familie blandt simeonittene;
15 og den drepte midianittiske kvinnes navn var Kosbi, datter av Sur; han var høvding for en stammefamilie blandt midianittene.
16 Og Herren talte til Moses og sa:
17 Angrip midianittene og slå dem!
18 For de angrep eder med de svikefulle råd som de brukte mot eder, da det hendte dette med Peor og med Kosbi, deres søster, den midianittiske fyrstes datter, hun som blev drept dengang sotten kom over eder for Peors skyld.
68 Til sangmesteren; av David; en salme, en sang.
2 Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn.
3 Likesom røk drives bort, så driver du dem bort; likesom voks smelter for ild, forgår de ugudelige for Guds åsyn.
4 Og de rettferdige gleder sig, de jubler for Guds åsyn og fryder sig med glede.
5 Syng for Gud, lovsyng hans navn, gjør vei for ham som farer frem på de øde marker, Herren er hans navn, og juble for hans åsyn!
6 Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig.
7 Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land.
8 Gud, da du drog ut foran ditt folk, da du skred frem gjennem ørkenen, sela,
9 da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn.
10 Et rikelig regn spredte du, Gud; din arv, den utmattede, styrket du.
11 Ditt folk bosatte sig i landet[a]; du laget det ved din godhet i stand for den elendige, Gud!
12 Herren gir seierssang; stor er skaren av kvinner med gledesbudskap.
13 Hærenes konger flyr, de flyr, og hun som sitter hjemme, deler bytte.
14 Når I hviler mellem kveene, er det som en dues vinger, som er dekket med sølv, og hvis vingefjær har gullets grønnlige glans[b].
15 Når den Allmektige spreder konger der[c], da sner det på Salmon[d].
16 Et Guds fjell[e] er Basans fjell, et fjell med mange tinder er Basans fjell[f].
17 Hvorfor ser I skjevt, I fjell med de mange tinder, til det fjell som Gud finner behag i å bo på? Herren skal også bo der evindelig.
18 Guds vogner er to ganger ti tusen, tusen og atter tusen; Herren er iblandt dem, Sinai er i helligdommen[g].
19 Du fór op i det høie, bortførte fanger, tok gaver blandt menneskene, også blandt de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud!
20 Lovet være Herren dag efter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela.
21 Gud er oss en Gud til frelse, og hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden.
22 Ja, Gud knuser sine fienders hode, den hårrike isse på ham som vandrer i sin syndeskyld.
23 Herren sier: Fra Basan vil jeg hente tilbake, jeg vil hente tilbake fra havets dyp,
24 forat din fot må stampe i blod, dine hunders tunge få sin del av fiendene.
25 De ser dine seierstog, Gud, min Guds, min konges, seierstog inn i helligdommen.
26 Foran går sangere, bakefter harpespillere midt imellem jomfruer som slår på pauke.
27 Lov Gud i forsamlingene, lov Herren, I som er av Israels kilde!
28 Der er Benjamin, den yngste, som hersker over dem[h], Judas fyrster med sin skare, Sebulons fyrster, Naftalis fyrster.
29 Din Gud har tildelt dig styrke; styrk, Gud, det du har gjort for oss!
30 For ditt tempel i Jerusalems skyld[i] skal konger komme til dig med gaver.
31 Skjell på dyret i sivet[j], på stuteflokken med folke-kalvene[k], som kaster sig ned for dig med sølvstykker! Han spreder folkene som har lyst til strid.
32 Veldige menn skal komme fra Egypten, Etiopia skal i hast utrekke sine hender til Gud.
33 I jordens riker, syng for Gud, lovsyng Herren, sela,
34 ham som farer frem i himlenes himler, de eldgamle! Se, han lar sin røst høre, en mektig røst.
35 Gi Gud makt! Over Israel er hans høihet, og hans makt i skyene.
36 Forferdelig er du, Gud, fra dine helligdommer; Israels Gud, han gir folket makt og styrke. Lovet være Gud!
15 Utsagn om Moab. Ja, i en natt blir Ar-Moab ødelagt, gjort til intet; ja, i en natt blir Kir-Moab ødelagt, gjort til intet.
2 De stiger op til huset[a] og til Dibon på offerhaugene for å gråte; på Nebo og på Medeba skal Moab hyle; hvert hode er skallet, hvert skjegg avskåret.
3 På dets gater binder de sekk om sig; på dets tak og på dets streder skal alle hyle og la sine tårer strømme.
4 Hesbon og El'ale skriker så det høres like til Jahas; derfor klager Moabs krigsmenn, Moabs sjel skjelver.
5 Mitt hjerte klager over Moab, dets flyktninger kommer like til Soar, den treårige kvige; for de går gråtende opover bakken til Luhit, på veien til Horona'im løfter de klagerop over ødeleggelsen.
6 Nimrims vann blir til ørkener, gresset tørker bort, med urtene er det forbi, det finnes ikke mere et grønt strå.
7 Derfor bærer de det som de har samlet sammen, sitt opsparte gods, over Vidjebekken[b].
8 Ja, klagerop lyder rundt omkring i Moabs land; like til Egla'im når dets hyl, og til Be'er-Elim;
9 for Dimons vann er fulle av blod. Ja, jeg vil la ennu mere komme over Dimon - en løve skal falle over de undkomne av Moab, over levningen i landet.
3 Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd,
2 når de ser for sine øine eders rene ferd i frykt.
3 Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller klædebon,
4 men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.
5 For således prydet og fordum de hellige kvinner sig, de som satte sitt håp til Gud, og de underordnet sig under sine egne menn,
6 likesom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er I blitt når I gjør det gode og ikke lar eder skremme av noget.
7 Likeså I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, forat eders bønner ikke skal hindres.
8 Og til slutning: Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke,
9 så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner; for dertil blev I kalt, at I skal arve velsignelse.
10 For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine leber fra å tale svik;
11 han gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage efter den!
12 For Herrens øine er over de rettferdige, og hans ører vendt til deres bønn; men Herrens åsyn er over dem som gjør ondt.
13 Og hvem er det som kan gjøre eder ondt såfremt I legger vinn på det gode?
14 Men om I enn skulde lide for rettferdighets skyld, er I salige. Men frykt ikke for dem og forferdes ikke; men hellige Kristus som Herre i eders hjerter,
15 og vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder, dog med saktmodighet og frykt,
16 idet I har en god samvittighet, forat de som laster eders gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det som de baktaler eder for som ugjerningsmenn.
17 For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt.
18 For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden,
19 og i denne gikk han og bort og preket for åndene som var i varetekt,
20 de som fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken blev bygget, i hvilken nogen få - åtte sjeler - blev frelst ved vann,
21 det som også nu frelser oss i sitt motbillede, dåpen, som ikke er avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi opstandelse,
22 han som er faret op til himmelen og er ved Guds høire hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.