M’Cheyne Bible Reading Plan

1 Dette er de ord Moses talte til hele Israel i ørkenen på hin side^[a] Jordan, i ødemarken, midt imot Suf, mellem Paran og Tofel og Laban og Haserot og Di-Sahab,

² elleve dagsreiser fra Horeb efter den vei som fører til Se'ir-fjellene, til Kades-Barnea.

³ Det var i det firtiende år, i den ellevte måned, på den første dag i måneden Moses talte til Israels barn og bar frem alt det Herren hadde befalt ham å tale til dem,

⁴ efterat han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon, og ved Edre'i hadde slått Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot.

⁵ På hin side Jordan, i Moabs land, tok Moses sig fore å utlegge denne lov og sa:

⁶ Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Lenge nok har I opholdt eder ved dette fjell.

⁷ Bryt nu op og gi eder på veien til amoritter-fjellene og til alle de folk som bor deromkring, i ødemarken, i fjellbygdene og i lavlandet og i sydlandet og ved havstranden, til kana'anittenes land og til Libanon, helt til den store elv, elven Frat.

⁸ Se, jeg har gitt landet i eders vold; dra avsted og innta det land som Herren har tilsvoret eders fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem og deres ætt efter dem!

⁹ Dengang sa jeg til eder: Jeg makter ikke alene å bære eder.

¹⁰ Herren eders Gud har gjort eder tallrike, så I idag er som stjernene på himmelen i mengde;

¹¹ og måtte bare Herren, eders fedres Gud, gjøre eder tusen ganger flere enn I er, og velsigne eder, som han har tilsagt eder!

¹² Men hvorledes kan jeg alene bære strevet og møien med eder og alle eders tretter?

¹³ Kom med nogen vise og forstandige og prøvede menn fra hver av eders stammer! Så vil jeg sette dem til høvdinger over eder.

¹⁴ Da svarte I mig: Det er både rett og godt det du sier.

¹⁵ Så tok jeg høvdingene for eders stammer, vise og prøvede menn, og satte dem til høvdinger over eder, nogen over tusen og nogen over hundre og nogen over femti og nogen over ti, og jeg gjorde dem til tilsynsmenn over eders stammer.

¹⁶ Dengang bød jeg også eders dommere og sa: Hør på de saker som eders brødre har sig imellem, og døm med rettferdighet mellem en mann og hans bror eller en fremmed som bor hos ham!

¹⁷ I skal ikke gjøre forskjell på folk når I dømmer; den minste som den største skal I høre på. I skal ikke være redde for nogen, for dommen hører Gud til. Men om nogen sak er for vanskelig for eder, skal I føre den frem for mig; så vil jeg høre på den.

¹⁸ Og på samme tid bød jeg eder alt det I skulde gjøre.

¹⁹ Så brøt vi op fra Horeb og drog gjennem hele den store og forferdelige ørken som I har sett, på veien til amoritter-fjellene, således som Herren vår Gud bød oss; og vi kom til Kades-Barnea.

²⁰ Da sa jeg til eder: Nu er I kommet til amoritter-fjellene, som Herren vår Gud vil gi oss.

²¹ Se, Herren din Gud har gitt landet i din vold; dra op og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har tilsagt dig! Frykt ikke og vær ikke redd!

²² Da kom I til mig alle sammen og sa: La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi oss beskjed om hvad vei vi skal dra dit op, og hvad byer vi kommer til!

²³ Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blandt eder tolv menn, én mann for hver stamme.

²⁴ Og de tok avsted og drog op i fjellene og kom til Eskol-dalen; og de utspeidet landet.

²⁵ Og de tok med sig av landets frukter ned til oss, og de gav oss beskjed tilbake og sa: Det land som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land.

²⁶ Men I vilde ikke dra dit op; I var gjenstridige mot Herrens, eders Guds ord.

²⁷ Og I knurret i eders telter og sa: Herren hater oss; derfor har han ført oss ut av Egyptens land og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.

²⁸ Hvad er det for et land vi skal dra op til! Våre brødre har gjort vårt hjerte mistrøstig ved å si: Det er et folk som er større og høiere enn vi, og de har store byer med murer som når til himmelen; og der så vi også anakittenes barn.

²⁹ Da sa jeg til eder: I skal ikke forferdes og ikke være redde for dem;

³⁰ Herren eders Gud, som går foran eder, han skal stride for eder, således som I så han gjorde for eder i Egypten

³¹ og i ørkenen du har sett, der hvor Herren din Gud bar dig som en mann bærer sitt barn, på hele den vei I har vandret til I kom til dette sted.

³² Men allikevel trodde I ikke på Herren eders Gud,

³³ han som gikk foran eder på veien for å søke ut leirplass for eder, om natten i en ild, så I kunde se den vei I skulde gå, og om dagen i en sky.

³⁴ Da Herren hørte eders tale, blev han vred og svor:

³⁵ Sannelig, ikke nogen av disse menn, av denne onde slekt, skal se det gode land jeg har svoret å ville gi eders fedre -

³⁶ ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn; han skal få se det; ham og hans barn vil jeg gi det land han har trådt på med sin fot, for han har trolig fulgt Herren.

³⁷ Også mig blev Herren vred på for eders skyld og sa: Heller ikke du skal komme der inn.

³⁸ Josva, Nuns sønn, som går dig til hånde, han skal komme der inn; styrk ham, for han skal skifte det ut til arv blandt Israel.

³⁹ Og eders barn, som I sa vilde bli til rov, og eders sønner, som ennu ikke kan skille godt fra ondt, de skal komme der inn, dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.

⁴⁰ Men vend I om og ta ut i ørkenen, på veien til det Røde Hav!

⁴¹ Da svarte I og sa til mig: Vi har syndet mot Herren; nu vil vi dra op og stride, således som Herren vår Gud har befalt oss. Og I omgjordet eder med eders stridsvåben hver og en, og I holdt det for en lett sak å dra op i fjellene.

⁴² Da sa Herren til mig: Si til dem: I skal ikke dra op, og I skal ikke stride; for jeg er ikke med eder; I kommer bare til å bli slått av eders fiender.

⁴³ Og jeg talte til eder, men I hørte ikke på mig; I var gjenstridige mot Herrens ord og dristet eder til å dra op i fjellene.

⁴⁴ Da drog amorittene, som bodde der i fjellene, ut mot eder, og de forfulgte eder likesom en bisverm, og de slo eder sønder og sammen i Se'ir og drev eder like til Horma.

⁴⁵ Og I vendte tilbake og gråt for Herrens åsyn; men Herren hørte ikke på eders klager og vendte ikke sitt øre til eder.

⁴⁶ Og I måtte bli i Kades i lang tid, hele den tid I var der.

81 Til sangmesteren, efter Gittit^[a]; av Asaf.

² Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud!

³ Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen!

⁴ Støt i basun i måneden^[b], ved fullmånen, på vår høitids dag!

⁵ For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud.

⁶ Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han^[c] drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:^[d]

⁷ Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven.

⁸ I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. Sela.

⁹ Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig:

¹⁰ Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud.

¹¹ Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den!

¹² Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig.

¹³ Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd.

¹⁴ O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier!

¹⁵ Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere.

¹⁶ De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig.

¹⁷ Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen.

82 En salme av Asaf. Gud står i Guds menighet; midt iblandt guder^[e] holder han dom:

² Hvor lenge vil I dømme urettferdig og holde med de ugudelige? Sela.

³ Døm den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett!

⁴ Redd den ringe og trengende, frels ham fra de ugudeliges hånd!

⁵ De skjønner intet, og de forstår intet, de vandrer i mørke; alle jordens grunnvoller vakler.

⁶ Jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høiestes sønner.

⁷ Men sannelig, som mennesker skal I dø, og som en av fyrstene skal I falle.

⁸ Reis dig, Gud, hold dom over jorden! For du har alle hedningene i eie!

29 Ve Ariel^[a], Ariel, du by hvor David slo leir! Legg år til år, la høitidene gå sin rundgang!

² Da vil jeg gjøre det trangt for Ariel, og der skal være sorg og jammer; men så skal det^[b] bli mig et virkelig Ariel.

³ Jeg vil slå leir rundt omkring dig, og jeg vil kringsette dig med vaktposter og bygge voller mot dig.

⁴ Da skal du tale lavmælt fra jorden, og fra støvet skal du mumle frem dine ord; og din røst skal lyde fra jorden likesom fra en dødningemaner, og fra støvet skal din tale hviskes.

⁵ Men så skal dine fienders mengde bli som fint støv, og voldsmennenes flokk som fykende agner, og det skal skje i et øieblikk, med ett.

⁶ Fra Herren, hærskarenes Gud, skal det komme en hjemsøkelse med bulder og brak og veldige drønn, hvirvelvind og storm og fortærende ildslue.

⁷ Og mengden av alle de hedningefolk som strider mot Ariel, skal bli som en drøm, et syn om natten, alle de som strider mot det og dets borg, og som trenger inn på det.

⁸ Og det skal gå som når den sultne drømmer og synes han eter, men når han våkner, da er han tom, og som når den tørste drømmer og synes han drikker, men når han våkner, se, da er han matt, og hans sjel blir maktløs; således skal det gå alle de mange hedningefolk som strider mot Sions berg.

⁹ Stirr på hverandre og bli forvirret! Stirr eder blinde, og vær blinde! I er drukne, men ikke av vin; I raver, men ikke av sterk drikk.

¹⁰ For Herren har utøst over eder en dyp søvns ånd, og han har tillukket eders øine, profetene, og tildekket eders hoder, seerne.

¹¹ Og således er synet av alt dette blitt eder likesom ordene i en forseglet bok; gir en den til en som skjønner skrift, og sier: Les dette! så sier han: Jeg kan ikke, for den er forseglet.

¹² Eller en rekker boken til en som ikke skjønner skrift, med de ord: Les dette! så sier han: Jeg skjønner ikke skrift.

¹³ Og Herren sier: Fordi dette folk holder sig nær til mig med sin munn og ærer mig med sine leber, men holder sitt hjerte langt borte fra mig, og deres frykt for mig er et menneskebud som de har lært,

¹⁴ se, derfor vil jeg bli ved å gå underlig frem mot dette folk, underlig og forunderlig, og dets vismenns visdom skal forgå, og dets forstandige menns forstand skal skjule sig.

¹⁵ Ve dem som vil skjule i det dype for Herren hvad de har fore, og hvis gjerninger skjer i mørke, og som sier: Hvem ser oss, og hvem kjenner oss?

¹⁶ Hvor forvendte I er! - Er pottemakeren å akte som hans ler, så verket kunde si om ham som gjorde det: Han har ikke gjort mig, og det som er laget, si om ham som laget det: Han skjønner det ikke?

¹⁷ Ennu bare en liten stund, så skal Libanon bli til fruktbar mark, og den fruktbare mark aktes som skog.

¹⁸ Og på den dag skal de døve høre bokens ord, og ut fra mulm og mørke skal de blindes øine se,

¹⁹ Og de saktmodige skal glede sig enn mere i Herren, og de fattige blandt menneskene skal fryde sig i Israels Hellige;

²⁰ for det er forbi med voldsmannen, og det er ute med spotteren, og utryddet blir alle de som er årvåkne til å gjøre urett,

²¹ de som gjør et menneske til synder for et ords skyld og legger snarer for den som hevder retten på tinget, og som ved løgn bøier retten for den rettferdige.

²² Derfor sier Herren så til Jakobs hus, Herren som forløste Abraham: Nu skal Jakob ikke bli til skamme, og nu skal hans åsyn ikke blekne;

²³ for når han og hans barn ser mine henders gjerning i sin midte, så skal de hellige mitt navn, og de skal hellige Jakobs Hellige, og Israels Gud skal de frykte.

²⁴ Og de hvis ånd fór vill, skal lære forstand, og de knurrende skal ta imot lærdom.

¹ Den eldste - til Gajus, den elskede, som jeg elsker i sannhet.

² Du elskede! jeg ønsker at du i alle deler må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt.

³ For jeg blev meget glad da det kom nogen brødre og vidnet om din sannhet, således som du vandrer i sannhet.

⁴ Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.

⁵ Du elskede! du gjør en trofast gjerning med det du gjør imot brødrene, enda de er fremmede,

⁶ og de har vidnet om din kjærlighet for menigheten. Du vil gjøre vel om du hjelper dem på vei, således som det sømmer sig for Gud;

⁷ for det var for hans navns skyld de drog ut, og av hedningene tar de ikke imot noget.

⁸ Vi er derfor skyldige å ta oss av slike, forat vi kan bli medarbeidere for sannheten.

⁹ Jeg har skrevet noget til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss.

¹⁰ Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.

¹¹ Du elskede! ta ikke efter det onde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud; den som gjør det onde, har ikke sett Gud.

¹² Demetrius har godt lov av alle, og av sannheten selv; men også vi gir ham godt vidnesbyrd, og du vet at vårt vidnesbyrd er sant.

¹³ Jeg hadde meget å skrive til dig, men jeg vil ikke skrive til dig med blekk og penn;

¹⁴ men jeg håper snart å få se dig, og så skal vi tale muntlig sammen.

¹⁵ Fred være med dig! Vennene hilser dig. Hils vennene ved navn!