M’Cheyne Bible Reading Plan

3 Så tok vi på en annen kant og drog op på veien til Basan; da drog Og, kongen i Basan, og hele hans folk ut mot oss til strid, til Edre'i.

² Og Herren sa til mig: Frykt ikke for ham! For jeg har gitt ham og hele hans folk og hans land i din hånd, og du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon.

³ Så gav Herren vår Gud også Og, kongen i Basan, og hele hans folk i vår hånd; og vi slo ham så vi ikke lot nogen bli tilbake eller slippe unda.

⁴ Og vi inntok dengang alle hans byer; der var ikke en by uten at vi tok den fra dem, seksti byer, hele Argob-landet, Ogs rike i Basan.

⁵ Alle disse var faste byer med høie murer, dobbelte porter og bommer, foruten en stor mengde landsbyer.

⁶ Og vi slo dem med bann, som vi hadde gjort med Sihon, kongen i Hesbon; hver by slo vi med bann, menn, kvinner og barn.

⁷ Men alt feet og hærfanget fra byene tok vi til bytte.

⁸ Således tok vi dengang landet fra begge amoritterkongene på denne side^[a] av Jordan, fra Arnon-åen like til fjellet Hermon -

⁹ sidonierne kaller Hermon Sirjon, og amorittene kaller det Senir -

¹⁰ alle byene på sletten og hele Gilead og hele Basan like til byene Salka og Edre'i i Ogs rike i Basan;

¹¹ for Og, kongen i Basan, var den siste som var tilbake av refa'ittene; hans seng, som er av jern, står, som alle vet, i ammonitterbyen Rabba; den er ni alen lang og fire alen bred, alnen regnet efter lengden av en manns underarm.

¹² Dette land inntok vi dengang: Bygdene fra Aroer, som ligger ved Arnon-åen, og halvdelen av Gileadfjellene med byene der gav jeg til rubenittene og gadittene,

¹³ og resten av Gilead og hele Basan, Ogs rike, gav jeg til den halve Manasse stamme, hele Argob-landet, hele Basan; det er det som kalles refa'ittenes land.

¹⁴ Ja'ir, Manasses sønn, inntok hele Argob-landet like til gesurittenes og ma'akatittenes landemerker, og dette land - Basan-landet - kalte han efter sitt eget navn Ja'irs byer, og så har det hett til denne dag.

¹⁵ Og til Makir gav jeg Gilead.

¹⁶ Og til rubenittene og gadittene gav jeg landet fra Gilead til Arnon-åen, til midt i åen, og landet langsmed den, og til Jabbok-åen, Ammons barns grense,

¹⁷ og ødemarken og Jordan og landet langsmed den, fra Kinnerets sjø til Ødemarks-havet - Salthavet - nedenfor Pisga-liene, mot øst.

¹⁸ Dengang bød jeg eder og sa: Herren eders Gud har gitt eder dette land til eie; væbnet skal I, alle som er krigsdyktige menn, dra frem foran eders brødre, Israels barn.

¹⁹ Bare eders hustruer og barn og eders fe - jeg vet at I har meget fe - skal bli igjen i de byer jeg har gitt eder,

²⁰ inntil Herren gir eders brødre ro likesom eder, og de og har tatt det land i eie som Herren eders Gud gir dem på hin side Jordan; da kan I vende tilbake, hver til den eiendom jeg har gitt eder.

²¹ På samme tid bød jeg Josva og sa: Du har med egne øine sett alt det Herren eders Gud har gjort med disse to konger; således vil Herren gjøre med alle de riker du drar over til.

²² I skal ikke være redde for dem; for Herren eders Gud vil selv stride for eder.

²³ For jeg bønnfalt dengang Herren og sa:

²⁴ Herre, Herre! Du har begynt å la din tjener se din storhet og din sterke hånd; for hvor er det en gud i himmelen og på jorden som kan gjøre sådanne gjerninger og storverk som du?

²⁵ La mig nu få dra over og se det gode land på hin side Jordan, dette gode fjell-land og Libanon!

²⁶ Men Herren var vred på mig for eders skyld, og han hørte ikke på mig, men han sa til mig: La det nu være nok, tal ikke mere til mig om dette!

²⁷ Gå op på Pisgas topp og løft dine øine mot vest og mot nord og mot syd og mot øst, og se vidt omkring dig! For over Jordan her skal du ikke komme.

²⁸ Og gi Josva befaling og gjør ham frimodig og sterk! For han skal føre dette folk over, og han skal gi dem til arv det land du skal skue.

²⁹ Så blev vi da i dalen midt imot Bet-Peor.

85 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.

² Du har fordum, Herre, vært nådig mot ditt land, du lot Jakobs fangenskap ophøre.

³ Du tok bort ditt folks misgjerning, du skjulte all deres synd. Sela.

⁴ Du tok bort all din harme, du lot din brennende vrede vende om.

⁵ Vend om til oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet!

⁶ Vil du evindelig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt?

⁷ Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede sig i dig?

⁸ Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse!

⁹ Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap.

¹⁰ Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, forat herlighet skal bo i vårt land.

¹¹ Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.

¹² Sannhet skal vokse op av jorden, og rettferd skue ned fra himmelen.

¹³ Herren skal også gi det som godt er, og vårt land gi sin grøde.

¹⁴ Rettferd skal gå frem for hans åsyn og stadig følge i hans spor.

31 Ve dem som farer ned til Egypten efter hjelp og setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike, men ikke vender sine øine til Israels Hellige og ikke søker Herren!

² Men også han er vis, han lar ulykke komme, og sine ord tar han ikke tilbake; men han reiser sig mot de ondes hus og mot deres hjelp som gjør urett.

³ Og egypterne er mennesker og ikke Gud, og deres hester er kjøtt og ikke ånd, og Herren skal rekke ut sin hånd, og hjelperen skal snuble, og den hjulpne falle, og de skal omkomme alle sammen.

⁴ For så sa Herren til mig: Likesom en løve, en ungløve, knurrer over sitt rov, om en hel flokk hyrder kalles sammen mot den, og ikke skremmes av deres skrik og ikke blir redd for den støi de gjør, således skal Herren, hærskarenes Gud, fare ned for å stride mot Sions berg og mot Jerusalem-haugen.

⁵ Som fuglene breder ut sine vinger, således skal Herren, hærskarenes Gud, verne Jerusalem, verne og frelse, gå forbi^[a] og redde.

⁶ Vend om til ham som I er falt fra så dypt, I Israels barn!

⁷ For på den tid skal hver av eder forkaste sine sølvguder og gullguder, som eders hender har gjort eder til å synde med.

⁸ Og Assur skal falle for et sverd som ikke er en manns, og et sverd som ikke er et menneskes, skal fortære ham, og han skal rømme for sverdet, og hans unge menn skal bli træler.

⁹ Og hans klippe^[b] skal rømme i redsel, og hans fyrster skal skremmes bort fra sitt banner, sier Herren, han som har sin ild i Sion og sin ovn i Jerusalem.

1 Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham forat han skulde vise sine tjenere det som snart skal skje; og han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes,

² som har vidnet om Guds ord og Jesu Kristi vidnesbyrd, alt det han så.

³ Salig er den som leser, og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som er skrevet der; for tiden er nær.

⁴ Johannes - til de syv menigheter i Asia: Nåde være med eder og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de syv ånder som er for hans trone,

⁵ og fra Jesus Kristus, det troverdige vidne, den førstefødte blandt de døde og herren over kongene på jorden! Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod,

⁶ og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet. Amen.

⁷ Se, han kommer med skyene, og hvert øie skal se ham, også de som har gjennemstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.

⁸ Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, den Allmektige.

⁹ Jeg, Johannes, som er eders bror og har del med eder i trengselen og riket og tålmodigheten i Jesus, jeg var på den ø som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vidnesbyrds skyld.

¹⁰ Jeg var bortrykket i ånden på Herrens dag, og jeg hørte bak mig en høi røst som av en basun, som sa:

¹¹ Det du ser, skriv det i en bok og send det til de syv menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.

¹² Og jeg vendte mig om for å se røsten som talte med mig, og da jeg vendte mig, så jeg syv lysestaker av gull,

¹³ og midt imellem lysestakene en som lignet en menneskesønn, klædd i en fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte,

¹⁴ og hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som sne, og hans øine som ildslue,

¹⁵ og hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var gjort glødende i en ovn, og hans røst som en lyd av mange vann.

¹⁶ Og i sin høire hånd hadde han syv stjerner, og av hans munn gikk det ut et tveegget skarpt sverd, og hans åsyn var som solen når den skinner i sin kraft.

¹⁷ Og da jeg så ham, falt jeg ned for hans føtter som en død, og han la sin høire hånd på mig og sa:

¹⁸ Frykt ikke! jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket.

¹⁹ Skriv da det du så, både det som er, og det som herefter skal skje,

²⁰ hemmeligheten med de syv stjerner som du så i min høire hånd, og de syv gull-lysestaker! De syv stjerner er engler for de syv menigheter, og de syv lysestaker er syv menigheter.