M’Cheyne Bible Reading Plan
9 Og på den åttende dag kalte Moses Aron og hans sønner og Israels eldste til sig.
2 Og han sa til Aron: Ta dig en oksekalv til syndoffer og en vær til brennoffer, begge uten lyte, og led dem frem for Herrens åsyn!
3 Og du skal tale til Israels barn og si: Ta en gjetebukk til syndoffer og en kalv og et lam, begge årsgamle og uten lyte, til brennoffer,
4 og en okse og en vær til takkoffer, for å ofre dem for Herrens åsyn, og et matoffer, tillaget med olje! For idag vil Herren åpenbare sig for eder.
5 Og de tok det som Moses hadde befalt, og farte det frem foran sammenkomstens telt; og hele menigheten trådte til og stod for Herrens åsyn.
6 Da sa Moses: Dette er det Herren har befalt eder å gjøre; så skal Herrens herlighet åpenbare sig for eder.
7 Så sa Moses til Aron: Tred frem til alteret og ofre ditt syndoffer og ditt brennoffer og gjør soning for dig og for folket, og ofre så folkets offer og gjør soning for dem, således som Herren har befalt!
8 Og Aron trådte frem til alteret og slaktet den kalv som skulde være syndoffer for ham selv.
9 Og Arons sønner bar blodet til ham, og han dyppet sin finger i blodet og strøk det på alterets horn, og resten av blodet helte han ut ved alterets fot.
10 Men fettet og nyrene og den store leverlapp av syndofferet brente han på alteret, således som Herren hadde befalt Moses.
11 Og kjøttet og huden brente han op med ild utenfor leiren.
12 Så slaktet han brennofferet; og Arons sønner rakte ham blodet, og han sprengte det rundt om på alteret.
13 Og de rakte ham brennofferet, stykke for stykke, og hodet, og han brente det på alteret.
14 Og han tvettet innvollene og føttene og brente dem sammen med brennofferet på alteret.
15 Så førte han folkets offer frem; han tok bukken som skulde være syndoffer for folket, og slaktet den og ofret den til et syndoffer, likesom det første offerdyr.
16 Så førte han brennofferet frem og ofret det, som det var foreskrevet.
17 Derefter bar han matofferet frem og tok en håndfull av det og brente på alteret, foruten morgenbrennofferet.
18 Så slaktet han oksen og væren som skulde være folkets takkoffer; og Arons sønner rakte ham blodet, og han sprengte det rundt om på alteret.
19 Men fettstykkene av oksen, og halen og fettet som dekket innvollene, og nyrene og den store leverlapp av væren -
20 disse fettstykker la de på bryststykkene; og han brente fettstykkene på alteret,
21 men bryststykkene og det høire lår svinget Aron for Herrens åsyn, således som Moses hadde befalt.
22 Og Aron løftet sine hender over folket og velsignet dem; og så steg han ned, efterat han hadde ofret syndofferet og brennofferet og takkofferet.
23 Derefter gikk Moses og Aron inn i sammenkomstens telt, og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte Herrens herlighet sig for hele folket,
24 og det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret; og hele folket så det, og de ropte høit av glede og falt ned på sitt ansikt.
10 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
24 Vær ikke misunnelig på onde mennesker, og ha ikke lyst til å være med dem!
2 For deres hjerte tenker bare på å ødelegge, og deres leber taler ulykke.
3 Ved visdom bygges et hus, og ved forstand blir det trygget,
4 og ved kunnskap fylles kammerne med all slags kostelig og herlig gods.
5 En vis mann er sterk, og en kyndig mann øker sin kraft.
6 Du skal søke veiledning når du fører krig; hvor det er mange rådgivere, er det frelse.
7 Visdom er for høi for dåren; i byporten lukker han ikke sin munn op.
8 Den som tenker ut onde råd, blir kalt en renkesmed.
9 Dårskaps råd er synd, og en spotter er en vederstyggelighet blandt folk.
10 Viser du dig motløs på trengselens dag, så er din kraft ringe.
11 Frels dem som hentes til døden, og hold tilbake dem som føres skjelvende bort til retterstedet!
12 Når du sier: Se, vi visste ikke noget om det, mon da ikke han skjønner det, han som veier hjertene, og han som gir akt på din sjel, mon ikke han vet det og gjengjelder enhver efter hans gjerninger?
13 Et honning, min sønn, for den er god, og fin honning er søt for din gane!
14 Akt visdommen like så gagnlig for din sjel! Har du funnet den, så er det en fremtid for dig, og ditt håp skal ikke bli til intet.
15 Lur ikke som en ugudelig på den rettferdiges bolig, ødelegg ikke hans hjem!
16 For syv ganger faller den rettferdige og står op igjen, men de ugudelige kastes over ende når ulykken kommer.
17 Når din fiende faller, må du ikke glede dig, og når han snubler, må ikke ditt hjerte fryde sig,
18 forat ikke Herren skal se det og mislike det, så han vender sin vrede fra ham[a].
19 La ikke din vrede optendes over de onde, bli ikke harm over de ugudelige!
20 For de onde har ingen fremtid, de ugudeliges lampe slukner.
21 Frykt Herren, min sønn, og kongen! Med folk som setter sig op mot dem, må du ikke ha noget å gjøre;
22 for ulykken kommer brått over dem, og ødeleggelsen fra dem begge[b] - hvem kjenner den?
23 Også disse ordsprog er av vismenn: Dommeren bør ikke gjøre forskjell på folk.
24 Den som sier til den skyldige: Du er uskyldig, ham vil folkeslagene forbanne, ham vil folkene ønske ondt over;
25 men dem som straffer ham, skal det gå vel, og lykke og velsignelse skal komme over dem.
26 Kyss på leber gir den som svarer med rette ord.
27 Fullfør din gjerning der ute og gjør den ferdig på marken! Siden kan du bygge ditt hus.
28 Vær ikke vidne mot din næste uten årsak! Eller skulde du gjøre svik med dine leber?
29 Si ikke: Som han har gjort mot mig, således vil jeg gjøre mot ham; jeg vil gjengjelde enhver efter hans gjerninger.
30 Jeg kom gående forbi en lat manns mark, et uforstandig menneskes vingård,
31 og se, den var helt overgrodd med tistler; nesler skjulte dens bunn, og stengjerdet om den var revet ned.
32 Og jeg, jeg blev det var, jeg gav akt på det; jeg så det og tok lærdom av det:
33 [Sier du:] La mig ennu sove litt, blunde litt, folde mine hender litt og hvile -
34 så kommer armoden over dig som en landstryker, og nøden som en mann med skjold.
3 Derfor, da vi ikke lenger kunde holde det ut, fant vi det best å bli alene tilbake i Aten,
2 og vi sendte Timoteus, vår bror og Guds tjener i Kristi evangelium, for å styrke eder og formane eder om eders tro,
3 at ikke nogen måtte bli vaklende i disse trengsler. I vet jo selv at vi er satt til det;
4 for da vi var hos eder, sa vi eder også forut at vi vilde komme til å lide trengsel, som det også gikk, og som I vet.
5 Derfor sendte jeg da også bud, da jeg ikke lenger kunde holde det ut, for å få vite om eders tro, om fristeren skulde ha fristet eder og vårt arbeide skulde bli forgjeves
6 Men nu, da Timoteus er kommet til oss fra eder og har båret oss godt budskap om eders tro og kjærlighet, og om at I alltid har oss i vennlig minne og lenges efter å se oss, likesom vi lenges efter eder,
7 så blev vi da, brødre, trøstet over eder i all vår nød og trengsel, ved eders tro.
8 For nu lever vi, såfremt I står fast i Herren.
9 For hvad takk kan vi gi Gud til vederlag for eder, for all den glede som vi har over eder for vår Guds åsyn,
10 idet vi natt og dag inderlig beder om å få se eders åsyn og bøte på det som ennu fattes i eders tro?
11 Men han, vår Gud og Fader, og vår Herre Jesus styre vår vei til eder!
12 Og eder gi Herren rikdom og overflod av kjærlighet til hverandre og til alle, likesom vi har den til eder,
13 forat han kan styrke eders hjerter, så de blir ulastelige i hellighet for vår Guds og Faders åsyn, når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige!