M’Cheyne Bible Reading Plan

²² Og I skal ta et knippe isop og dyppe i blodet som er i skålen, og stryke på det øverste dørtre og på begge dørstolpene noget av blodet i skålen, og ingen av eder skal gå ut av sin husdør før om morgenen.

²³ For Herren skal gå igjennem landet for å slå egypterne, og når han ser blodet på det øverste dørtre og på begge dørstolpene, skal han gå døren forbi og ikke la ødeleggeren få komme inn i eders hus og slå eder.

²⁴ Dette skal I holde; det skal være en forskrift for dig og dine barn til evig tid.

²⁵ Og når I kommer inn i det land Herren skal gi eder, således som han har lovt, da skal I holde denne tjeneste.

²⁶ Og når eders barn sier til eder: Hvad er dette for en tjeneste som I holder? -

²⁷ da skal I si: Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypten da han slo egypterne og fridde våre hus. Og folket bøide sig og tilbad.

²⁸ Og Israels barn gikk bort og gjorde dette; som Herren hadde sagt til Moses og Aron, således gjorde de.

²⁹ Så skjedde det ved midnatts tid at Herren slo ihjel alle førstefødte i Egyptens land, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen, som var i fengslet, og alt førstefødt blandt buskapen.

³⁰ Da stod Farao op om natten, han og alle hans tjenere og alle egypterne, og det blev et stort skrik i Egypten; for det var ikke et hus hvor det ikke var en død.

³¹ Og han kalte Moses og Aron til sig om natten og sa: Gjør eder rede, dra ut fra mitt folk, både I og Israels barn, far bort og tjen Herren, som I har sagt!

³² Ta med eder både eders småfe og eders storfe, som I har sagt, gå og bed godt også over mig!

³³ Og egypterne trengte hårdt på folket for å få dem hastig ut av landet; for de sa: Vi er dødsens alle sammen!

³⁴ Så tok folket sin deig, før den var syret; de svøpte sine deigtrau i sine klær og bar dem på sine skuldrer.

³⁵ Og Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, og bad egypterne om smykker av sølv og gull og om klær.

³⁶ Og Herren gav folket yndest hos egypterne, så de gjerne gav dem det de bad om. Det var det bytte de tok av egypterne.

³⁷ Så brøt da Israels barn op fra Ra'amses og tok veien til Sukkot, omkring seks hundre tusen mann til fots foruten barna.

³⁸ Og det drog også en stor hop av alle slags folk med dem, og småfeet og storfeet, en overmåte stor mengde fe.

³⁹ Av den deig de hadde med sig fra Egypten, bakte de usyrede kaker; for den var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypten og ikke torde dryge der lenger; heller ikke hadde de laget i stand reisekost.

⁴⁰ Men den tid Israels barn hadde bodd i Egypten, var fire hundre og tretti år.

⁴¹ På den dag de fire hundre og tretti år var til ende, da var det alle Herrens hærer drog ut av Egyptens land.

⁴² Denne natt tok Herren i akt for å føre dem ut av Egyptens land; den samme natt skal alle Israels barn ta i akt for Herren, slekt efter slekt.

⁴³ Og Herren sa til Moses og Aron: Dette er forskriften om påskelammet: Ingen fremmed skal ete av det.

⁴⁴ Men enhver træl som er kjøpt for sølv, ham skal du omskjære; da kan han ete av det.

⁴⁵ Ingen innerst eller dagarbeider skal ete av det.

⁴⁶ I ett hus skal det etes; du skal ikke la noget av kjøttet komme utenfor huset, og I skal ikke bryte noget ben på det.

⁴⁷ Således skal hele Israels menighet gjøre.

⁴⁸ Og når en fremmed opholder sig hos dig og vil holde påske for Herren, skal alt mannkjønn hos ham omskjæres, og da kan han få være med og holde den; han skal være som en innfødt i landet; men ingen uomskåret skal ete av det.

⁴⁹ Det skal være en og samme lov for den innfødte og for den fremmede som opholder sig hos eder.

⁵⁰ Og alle Israels barn gjorde således; som Herren hadde befalt Moses og Aron, således gjorde de.

⁵¹ På denne samme dag var det Herren førte Israels barn ut av Egyptens land, hær efter hær.

15 Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham.

² Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!

³ Da talte han denne lignelse til dem:

⁴ Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det?

⁵ Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede,

⁶ og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!

⁷ Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.

⁸ Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den?

⁹ Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet!

¹⁰ Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.

¹¹ Og han sa: En mann hadde to sønner,

¹² og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi mig den del av boet som faller på mig! Og han skiftet sin eiendom imellem dem.

¹³ Og ikke mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og drog til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst levnet.

¹⁴ Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød.

¹⁵ Da gikk han bort og holdt sig til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjæte svin;

¹⁶ og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget.

¹⁷ Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult!

¹⁸ Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig;

¹⁹ jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk!

²⁰ Og han stod op og kom til sin far. Men da han ennu var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham.

²¹ Men sønnen sa til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn.

²² Men faren sa til sine tjenere: Ta frem den beste klædning og ha den på ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter,

²³ og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

²⁴ For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.

²⁵ Men hans eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og kom nær til huset, hørte han spill og dans;

²⁶ og han kalte en av tjenerne til sig og spurte hvad dette var.

²⁷ Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far lot slakte gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake.

²⁸ Da blev han vred og vilde ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte vennlig til ham;

²⁹ men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent dig, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og mig har du aldri gitt et kje forat jeg kunde være glad med mine venner;

³⁰ men da denne din sønn kom, han som har ett op din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

³¹ Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos mig, og alt mitt er ditt;

³² men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.

30 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

² Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

³ De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

⁴ de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁵ Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁶ I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁷ Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁸ barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁹ Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

¹⁰ De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹¹ for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹² Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹³ De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹⁴ Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁵ Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁶ Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁷ Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁸ Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁹ Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

²⁰ Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²¹ Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²² Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²³ for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²⁴ Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁵ Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁶ For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁷ Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁸ Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁹ Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

³⁰ Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³¹ Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

16 Men vedkommende innsamlingen til de hellige, da skal I gjøre således som jeg har ordnet det for menighetene i Galatia.

² På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos sig selv til side det han får lykke til, forat innsamlingen ikke skal skje først da når jeg kommer.

³ Når jeg så er kommet, skal jeg sende dem som I selv velger, med brev, for å føre eders kjærlighetsgave til Jerusalem;

⁴ men er det verdt at jeg selv reiser, skal de reise i følge med mig.

⁵ Jeg kommer til eder når jeg har reist igjennem Makedonia; for Makedonia reiser jeg igjennem;

⁶ men hos eder blir jeg kan hende nogen tid, eller endog vinteren over, forat jeg kan få følge av eder dit jeg siden skal reise.

⁷ For jeg tenker ikke å se eder nu på gjennemreisen; for jeg håper å bli nogen tid hos eder, om Herren tillater det.

⁸ I Efesus blir jeg inntil pinsen;

⁹ for en stor og virksom dør er oplatt for mig, og det er mange motstandere.

¹⁰ Når Timoteus kommer, da se til at han kan være hos eder uten frykt! for han gjør Herrens gjerning, likesom jeg;

¹¹ ingen må derfor ringeakte ham. Og følg ham på vei i fred, forat han kan komme til mig! for jeg venter på ham med brødrene.

¹² Vedkommende broderen Apollos, da bad jeg ham meget at han skulde fare til eder sammen med brødrene; han var aldeles ikke villig til å komme nu, men han vil komme når han får tid.

¹³ Vær årvåkne, stå fast i troen, vær mandige, vær sterke!

¹⁴ La alt hos eder skje i kjærlighet!

¹⁵ Jeg formaner eder, brødre: I kjenner Stefanas' hus, at det er førstegrøden av Akaia, og at de har stilt sig til tjeneste for de hellige;

¹⁶ vis og I ærbødighet mot dem og mot enhver som hjelper til og gjør sig møie!

¹⁷ Jeg gleder mig over at Stefanas og Fortunatus og Akaikus er her; for de har utfylt savnet av eder;

¹⁸ for de har vederkveget min og eders ånd. Skjønn derfor på slike!

¹⁹ Menighetene i Asia hilser eder. Akvilas og Priska tillikemed menigheten i deres hus hilser eder meget i Herren.

²⁰ Alle brødrene hilser eder. Hils hverandre med et hellig kyss!

²¹ Hilsen med min, Paulus' hånd:

²² Om nogen ikke elsker Herren, han være forbannet! Maran ata.

²³ Den Herre Jesu nåde være med eder!

²⁴ Min kjærlighet er med eder alle i Kristus Jesus.