M’Cheyne Bible Reading Plan
20 Da talte Gud alle disse ord og sa:
2 Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset.
3 Du skal ikke ha andre guder foruten mig.
4 Du skal ikke gjøre dig noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden.
5 Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater mig,
6 og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker mig og holder mine bud.
7 Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn; for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.
8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!
9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning.
10 Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestepike eller ditt fe eller den fremmede som er hos dig innen dine porter.
11 For i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den syvende dag; derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
12 Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det land Herren din Gud gir dig.
13 Du skal ikke slå ihjel.
14 Du skal ikke drive hor.
15 Du skal ikke stjele.
16 Du skal ikke si falskt vidnesbyrd mot din næste.
17 Du skal ikke begjære din næstes hus. Du skal ikke begjære din næstes hustru eller hans tjener eller hans tjenestepike eller hans okse eller hans asen eller noget som hører din næste til.
18 Og alt folket så og hørte tordenen og luene og basunlyden og fjellet i røk; og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt sig langt borte.
19 Og de sa til Moses: Tal du med oss, så vil vi høre; men la ikke Gud tale med oss, forat vi ikke skal dø!
20 Men Moses sa til folket: Frykt ikke! Gud er kommet for å prøve eder, og forat frykt for ham skal være over eder, så I ikke synder.
21 Så blev folket stående langt borte, og Moses gikk nær til mørket hvor Gud var.
22 Og Herren sa til Moses: Så skal du si til Israels barn: I har sett hvorledes jeg talte til eder fra himmelen.
23 I skal ikke gjøre eder nogen gud ved siden av mig; guder av sølv eller guder av gull skal I ikke gjøre eder.
24 Et alter av jord skal du gjøre mig, og på det skal du ofre dine brennoffer og dine takkoffer, ditt småfe og ditt storfe; på ethvert sted hvor jeg lar mitt navn ihukomme, vil jeg komme til dig og velsigne dig.
25 Men dersom du vil gjøre mig et alter av sten, da skal du ikke bygge det av huggen sten; for bruker du ditt huggjern på stenene, da vanhelliger du dem.
26 Og du skal ikke gå op til mitt alter på trapper, forat ikke din blusel skal blottes over det.
23 Og hele hopen stod op og førte ham for Pilatus;
2 og de begynte å føre klagemål imot ham og sa: Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyder å gi keiseren skatt, og sier om sig selv at han er Messias, en konge.
3 Da spurte Pilatus ham: Er du jødenes konge? Han svarte ham: Du sier det.
4 Da sa Pilatus til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mann.
5 Men de tok sterkere i og sa: Han opvigler folket, han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit.
6 Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var fra Galilea,
7 og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dager.
8 Og da Herodes så Jesus, blev han meget glad; for han hadde i lang tid ønsket å få se ham, fordi han hadde hørt om ham, og han håpet å få se et tegn av ham.
9 Han spurte ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet.
10 Og yppersteprestene og de skriftlærde stod og klaget hårdt på ham.
11 Men Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham; derefter kastet han et skinnende klædebon om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus.
12 Den dag blev Pilatus og Herodes venner; før hadde de ligget i fiendskap med hverandre.
13 Da kalte Pilatus yppersteprestene og rådsherrene og folket sammen
14 og sa til dem: I har ført denne mann frem for mig som en som forfører folket til frafall; og se, jeg har tatt ham i forhør for eders øine, men jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noget av det I klager på ham for;
15 Herodes heller ikke; for jeg sendte eder til ham; og se, han har ikke gjort noget som fortjener døden.
16 Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri.
17 Men på høitiden måtte han gi dem én fri.
18 De ropte da alle som én: Bort med denne, men gi oss Barabbas fri!
19 Dette var en som var kastet i fengsel for et oprør som hadde vært i byen, og for et mord.
20 Pilatus talte da atter til dem, fordi han gjerne vilde gi Jesus fri.
21 Men de ropte til ham og sa: Korsfest, korsfest ham!
22 Da sa han for tredje gang til dem: Hvad ondt har da denne mann gjort? Jeg har ikke funnet nogen dødsskyld hos ham; derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri.
23 Men de trengte på med stort skrik og krevde at han skulde korsfestes; og deres skrik fikk overhånd.
24 Så felte da Pilatus den dom at det skulde skje som de krevde;
25 og han gav den fri som var kastet i fengsel for oprør og mord, ham som de bad om; men Jesus overgav han til deres vilje.
26 Og da de førte ham bort, tok de fatt på en mann ved navn Simon, fra Kyrene, som kom fra landet, og de la korset på ham, forat han skulde bære det efter Jesus.
27 Og en stor mengde av folket fulgte ham og mange kvinner, som jamret sig og gråt over ham.
28 Men Jesus vendte sig om til dem og sa: I Jerusalems døtre! gråt ikke over mig, men gråt over eder selv og over eders barn!
29 For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke gav die.
30 Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss!
31 For gjør de så med det grønne tre, hvorledes skal det da gå det tørre?
32 Også to andre, to ugjerningsmenn, blev ført bort med ham for å avlives.
33 Og da de var kommet til det sted som kalles Hodeskallen, korsfestet de der både ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høire og den andre på hans venstre side.
34 Men Jesus sa: Fader, forlat dem! for de vet ikke hvad de gjør. Og de delte hans klær mellem sig og kastet lodd om dem.
35 Og folket stod og så på; men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst, la ham nu frelse sig selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!
36 Også stridsmennene hånte ham, de gikk bort til ham og rakte ham eddik og sa:
37 Er du jødenes konge, da frels dig selv!
38 Men det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge.
39 En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels dig selv og oss!
40 Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom?
41 Og vi med rette; for vi får igjen hvad våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noget galt.
42 Og han sa: Jesus! kom mig i hu når du kommer i ditt rike!
43 Og han sa til ham: Sannelig sier jeg dig: Idag skal du være med mig i Paradis.
44 Og det var omkring den sjette time, da blev det mørke over hele landet like til den niende time,
45 og solen blev formørket, og forhenget i templet revnet midtefter.
46 Og Jesus ropte med høi røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.
47 Men da høvedsmannen så det som skjedde, gav han Gud æren og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig!
48 Og alt folket som var kommet sammen for å se dette syn, slo sig for sitt bryst og vendte tilbake da de så hvad som skjedde.
49 Men alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, stod langt borte og så dette.
50 Og se, det var en mann ved navn Josef, som var rådsherre, og en god og rettferdig mann -
51 han hadde ikke samtykket i deres råd og gjerning - fra den jødiske by Arimatea, og han ventet på Guds rike;
52 han gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme,
53 og han tok det ned og svøpte det i fint linklæde, og la det i en grav som var hugget i klippen, og som aldri nogen hadde ligget i.
54 Det var beredelses-dagen, og sabbaten stundet til.
55 Men nogen kvinner som var kommet med ham fra Galilea, fulgte med, og de så graven, og hvorledes hans legeme blev lagt.
56 Så vendte de tilbake og tilberedte velluktende urter og salver, og sabbaten over holdt de sig stille efter lovens bud.
38 Og Herren svarte Job ut av et stormvær og sa:
2 Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?
3 Nuvel, omgjord dine lender som en mann! Så vil jeg spørre dig, og du skal lære mig.
4 Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si frem hvis du vet det!
5 Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den?
6 Hvor blev dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten,
7 mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?
8 Og hvem lukket for havet med dører, da det brøt frem og gikk ut av mors liv,
9 da jeg gjorde skyer til dets klædebon og skodde til dets svøp
10 og merket av en grense for det og satte bom og dører
11 og sa: Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge sig?
12 Har du i dine dager befalt morgenen å bryte frem, har du vist morgenrøden dens sted,
13 forat den skulde gripe fatt i jordens ender, og de ugudelige rystes bort fra den?
14 Jorden tar da form likesom ler under seglet, og tingene treder frem som et klædebon,
15 og de ugudelige unddras sitt lys[a], og den løftede arm knuses.
16 Er du kommet til havets kilder, og har du vandret på dypets bunn?
17 Har dødens porter vist sig for dig, og har du sett dødsskyggens porter?
18 Har du sett ut over jordens vidder? Si frem dersom du kjenner alt dette!
19 Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket - hvor er dets sted,
20 så du kunde hente det frem til dets område, så du kjente stiene til dets hus?
21 Du vet det vel; dengang blev du jo født, og dine dagers tall er stort.
22 Er du kommet til forrådskammerne for sneen, og har du sett forrådshusene for haglet,
23 som jeg har opspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?
24 Hvad vei følger lyset når det deler sig, og østenvinden når den spreder sig over jorden?
25 Hvem har åpnet renner for regnskyllet og vei for lynstrålen
26 for å la det regne over et øde land, over en ørken hvor intet menneske bor,
27 for å mette ørk og øde og få gressbunnen til å gro?
28 Har regnet nogen far? Eller hvem har avlet duggens dråper?
29 Av hvis liv er vel isen gått frem, og himmelens rim - hvem fødte det?
30 Vannet blir hårdt som sten, og havets overflate stivner.
31 Kan du knytte Syvstjernens bånd, eller kan du løse Orions lenker?
32 Kan du føre Dyrekretsens stjernebilleder frem i rette tid, og Bjørnen med dens unger[b] - kan du styre deres gang?
33 Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?
34 Kan din røst nå op til skyen, så en flom av vann dekker dig?
35 Kan du sende ut lynene, så de farer avsted, så de sier til dig: Se, her er vi?
36 Hvem har lagt visdom i de mørke skyer, eller hvem har lagt forstand i luftsynet?
37 Hvem teller skyene med visdom, og himmelens vannsekker - hvem heller vannet ut av dem,
38 når støvet flyter sammen til en fast masse, og jordklumpene henger fast ved hverandre?
8 Vi kunngjør eder, brødre, den nåde som Gud har gitt i Makedonias menigheter,
2 at enda de var hårdt prøvet med trengsel, så har dog deres overvettes glede og deres dype fattigdom i overstrømmende fylde virket hos dem en rikdom på opriktig kjærlighet.
3 For efter evne gav de, det vidner jeg, ja over evne, av egen drift;
4 de bad oss inntrengende om å få lov til å være med i hjelpen til de hellige;
5 og de gav ikke bare således som vi håpet, men de gav sig selv først til Herren og til oss ved Guds vilje,
6 så vi bad Titus at likesom han før hadde begynt, således skulde han fullende hos eder også dette kjærlighetsverk.
7 Men likesom I er rike i alle måter, på tro og på tale og på kunnskap og på all iver og på kjærlighet som I har vakt hos oss, så bli nu og rike i dette kjærlighetsverk!
8 Dette sier jeg ikke som et bud, men ved andres iver vil jeg også prøve ektheten av eders kjærlighet.
9 For I kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for eders skyld blev fattig da han var rik, forat I ved hans fattigdom skulde bli rike.
10 Og jeg sier min mening i denne sak; for dette er til gagn for eder, I som alt før, fra ifjor av, begynte ikke bare å virke, men og å ville.
11 Men fullfør nu også verket, forat fullførelsen må svare til viljens redebonhet, efter eders evne!
12 For er redebonheten forhånden, da er den velbehagelig efter det den har, og ikke efter det den ikke har.
13 For dette sier jeg, ikke forat andre skal ha lettelse og I trengsel,
14 men forat det skal være likelighet; i den nuværende tid kommer eders overflod deres trang til hjelp, forat også deres overflod må komme eders trang til hjelp, forat det må være likelighet,
15 som skrevet står: Den som sanket meget, hadde ikke overflod, og den som sanket lite, hadde ikke trang.
16 Men Gud være takk, som har inngitt den samme iver for eder i Titus' hjerte!
17 for han tok gjerne imot min tilskyndelse, ja, hans iver er så stor at han av egen drift drar ut til eder.
18 Og med ham sender vi og den bror som ved sin virksomhet for evangeliet har vunnet ros i alle menigheter,
19 Og ikke bare det, men som også er valgt av menighetene til å reise sammen med oss med denne kjærlighetsgave som kommer i stand ved vår tjeneste, for å fremme Herrens egen ære og vår redebonhet;
20 for derved undgår vi at nogen skal kunne laste oss for noget som vedkommer denne rike gave som kommer i stand ved vår tjeneste,
21 da vi legger vinn på det som er godt, ikke alene i Herrens, men og i menneskers øine.
22 Og med dem sender vi vår bror, som vi ofte på mange måter har funnet ivrig, men nu meget ivrigere på grunn av den store tillit han har til eder.
23 Hvad enten det da gjelder Titus, så er han min medbroder og medarbeider hos eder, eller det gjelder våre brødre, så er de menighetsutsendinger, Kristi ære.
24 Så vis dem altså sannheten av eders kjærlighet og av den ros vi har gitt eder, for menighetenes åsyn!