M’Cheyne Bible Reading Plan
18 Jetro, presten i Midian, Moses' svigerfar, fikk høre alt det Gud hadde gjort for Moses og for sitt folk Israel, hvorledes Herren hadde ført Israel ut av Egypten.
2 Da tok Jetro, Moses' svigerfar, Sippora, Moses' hustru, som Moses før hadde sendt hjem,
3 og hennes to sønner - den ene hette Gersom, for Moses hadde sagt: Jeg er blitt gjest i et fremmed land,
4 og den andre hette Elieser[a], for han hadde sagt: Min fars Gud var min hjelp og fridde mig fra Faraos sverd.
5 Da nu Jetro, Moses' svigerfar, kom med hans sønner og hans hustru til ham i ørkenen, der hvor Moses hadde slått leir, ved Guds berg,
6 sendte han bud til Moses og sa: Jeg, din svigerfar Jetro, kommer til dig med din hustru og hennes to sønner.
7 Da gikk Moses sin svigerfar møte, bøide sig for ham og kysset ham, og de spurte hverandre hvorledes det stod til; så gikk de inn i teltet.
8 Og Moses fortalte sin svigerfar alt det Herren hadde gjort med Farao og egypterne for Israels skyld, og all den møie de hadde hatt på veien, og hvorledes Herren hadde hjulpet dem.
9 Da blev Jetro glad over alt det gode Herren hadde gjort mot Israel, at han hadde fridd dem av egypternes hånd.
10 Og Jetro sa: Lovet være Herren, som fridde eder av egypternes hånd Og av Faraos hånd - han som fridde folket av egypternes hånd!
11 Nu vet jeg at Herren er større enn alle guder; for således viste han sig ved det[b] hvormed egypterne viste sitt overmot mot dette folk.
12 Og Jetro, Moses' svigerfar, tok og ofret brennoffer og slaktoffer til Gud; og Aron og alle Israels eldste kom og holdt måltid med Moses' svigerfar for Guds åsyn.
13 Dagen efter satt Moses og skiftet rett mellem folket, og folket stod omkring Moses fra morgen til kveld.
14 Da Moses' svigerfar så hvor meget han hadde å gjøre for folket, sa han: Hvad er dette for et arbeid du legger på dig for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens hele folket står omkring dig fra morgen til kveld?
15 Moses svarte sin svigerfar: Folket kommer til mig for å få vite Guds vilje;
16 når de har en sak, da kommer de til mig, og jeg skifter rett mellem dem og lærer dem Guds bud og lover.
17 Da sa Moses' svigerfar til ham: Det er ikke klokt det du her gjør.
18 Du må jo bli altfor trett, både du og dette folk som er med dig; for dette arbeid er for svært for dig, du makter ikke å gjøre det alene.
19 Men hør nu på mig! Jeg vil gi dig et råd, og Gud skal være med dig. Tred du frem for Gud på folkets vegne og legg deres saker frem for ham,
20 forklar dem budene og lovene, og lær dem den vei de skal vandre, og den gjerning de skal gjøre.
21 Velg dig så ut duelige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning, og sett dem til domsmenn over dem, nogen over tusen, nogen over hundre, nogen over femti og nogen over ti!
22 Og de skal skifte rett mellem folket til enhver tid; enhver stor sak skal de komme til dig med, men enhver liten sak skal de selv dømme i. Således letter du byrden for dig selv, og de bærer den med dig.
23 Dersom du gjør dette, og Gud byder dig det, da vil du kunne holde ut, og da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred.
24 Moses lød sin svigerfars råd og gjorde alt det han sa.
25 Han valgte ut duelige menn av hele Israel og satte dem til høvdinger over folket, til domsmenn, nogen over tusen, nogen over hundre, nogen over femti og nogen over ti.
26 Og de skiftet rett mellem folket til enhver tid; enhver vanskelig sak kom de til Moses med, men i enhver liten sak dømte de selv.
27 Så bad Moses farvel med sin svigerfar, og han drog hjem til sitt eget land.
21 Og da han så op, fikk han se de rike legge sine gaver i tempelkisten.
2 Og han så en fattig enke legge to skjerver i den.
3 Da sa han: Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mere enn alle.
4 For alle disse la sine gaver av sin overflod; men hun la av sin fattigdom alt det hun hadde å leve av.
5 Og da nogen sa om templet at det var prydet med fagre stener og tempelgaver, sa han:
6 Dette som I ser - de dager skal komme da det ikke skal levnes sten på sten som ikke skal brytes ned.
7 Da spurte de ham og sa: Mester! når skal da dette skje? og hvad skal tegnet være når dette skal skje?
8 Og han sa: Se til at I ikke føres vill! for mange skal komme i mitt navn og si: Det er mig, og: Tiden er nær. Gå ikke efter dem!
9 Og når I får høre om krig og oprør, da la eder ikke skremme! for dette må først skje, men enden kommer ikke med det samme.
10 Da sa han til dem: Folk skal reise sig mot folk og rike mot rike,
11 og store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der, og det skal skje forferdelige ting og store tegn fra himmelen.
12 Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på eder og forfølge eder og overgi eder til synagoger og fengsler, og I skal føres frem for konger og landshøvdinger for mitt navns skyld;
13 det skal falle ut til godt vidnesbyrd for eder.
14 Legg eder derfor på hjerte at I ikke forut skal grunde på hvorledes I skal forsvare eder!
15 for jeg skal gi eder munn og visdom som alle eders motstandere ikke kan motstå eller motsi.
16 Men I skal forrådes endog av foreldre og brødre og frender og venner, og de skal volde nogen av eder døden,
17 og I skal hates av alle for mitt navns skyld.
18 Og ikke et hår på eders hode skal gå tapt.
19 Vær tålmodige, så skal I vinne eders sjeler!
20 Men når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær.
21 Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den;
22 for dette er gjengjeldelsens dager, forat alt det som skrevet er, skal bli opfylt.
23 Men ve de fruktsommelige, og dem som gir die, i de dager! for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk,
24 og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.
25 Og det skal skje tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenninger bruser,
26 mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike; for himmelens krefter skal rokkes.
27 Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og megen herlighet.
28 Men når dette begynner å skje, da rett eder op og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til.
29 Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær:
30 Så snart de springer ut og I ser det, da vet I av eder selv at nu er sommeren nær.
31 Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær.
32 Sannelig sier jeg eder: Denne slekt skal ingenlunde forgå før det skjer alt sammen.
33 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.
34 Men vokt eder at ikke eders hjerte nogen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare!
35 for den skal komme over alle dem som bor over den hele jord.
36 Men våk hver tid og stund, og bed, så I kan være i stand til å undfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!
37 Om dagene lærte han i templet, men om nettene gikk han ut av byen og overnattet på det berg som kalles Oljeberget.
38 Og alt folket kom tidlig om morgenen til ham i templet for å høre ham.
36 Og Elihu blev ved og sa:
2 Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud.
3 Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett.
4 For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.
5 Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.
6 Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett.
7 Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.
8 Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,
9 så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige,
10 og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.
11 Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.
12 Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand.
13 Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd[a].
14 De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes[b].
15 Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.
16 Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter.
17 Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at.
18 La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot[c] lokke dig på avvei!
19 Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?
20 Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!
21 Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.
22 Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han?
23 Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?
24 Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!
25 All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra.
26 Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig;
27 han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned;
28 fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.
29 Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt[d]?
30 Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.[e]
31 For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod.
32 Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden.
33 Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.
6 Men som medarbeidere formaner vi eder også at I ikke forgjeves må ta imot Guds nåde.
2 Han sier jo: På den tid som behaget mig, bønnhørte jeg dig, og på frelsens dag kom jeg dig til hjelp. Se, nu er en velbehagelig tid, se, nu er frelsens dag!
3 Og vi gir ikke i noget stykke noget anstøt, forat ikke tjenesten skal bli lastet,
4 men viser oss i alt som Guds tjenere: ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst,
5 under slag, i fengsler, i oprør, i strengt arbeid, i nattevåk, i faste;
6 ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet, ved den Hellige Ånd, ved uskrømtet kjærlighet,
7 ved sannhets ord, ved Guds kraft, ved rettferds våben på høire og venstre side;
8 i ære og vanære, med ondt rykte og godt rykte, som forførere og dog sanndrue,
9 som ukjente og dog velkjente; som de som dør, og se, vi lever, som de som refses og dog ikke ihjelslåes,
10 som bedrøvede, men alltid glade, som fattige, som dog gjør mange rike, som de som intet har og dog eier alt.
11 Vår munn er oplatt mot eder, I korintiere, vårt hjerte har utvidet sig.
12 I har ikke trangt rum hos oss, men det er trangt i eders hjerte.
13 Men like for like - jeg taler som til barn - utvid også I eders hjerter!
14 Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hvad samlag har rettferd med urett, eller hvad samfund har lys med mørke?
15 Og hvad samklang er det mellem Kristus og Belial, eller hvad lodd og del har en troende med en vantro?
16 Og hvad enighet er det mellem Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblandt dem og ferdes iblandt dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.
17 Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder,
18 og jeg vil være eder en far, og I skal være mig sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.