Book of Common Prayer

Gud ble menneske

1 Ved tidenes begynnelse var allerede Ordet^[a]. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. ² Han var hos Gud allerede ved tidenes begynnelse. ³ Gud lot ham skape alt som finnes til. Det finnes ikke noe som ikke har blitt skapt av ham. ⁴ Alt liv kommer fra ham, og livet hans er lyset for menneskene. ⁵ Hans lys skinner i mørket, og mørket kan aldri slokke det.

⁶ Gud sendte døperen Johannes ⁷ for å fortelle om lyset, slik at alle kunne begynne å tro på grunn av budskapet hans. ⁸ Johannes var ikke lyset. Han var bare den som skulle gjøre lyset kjent. ⁹ Det sanne lyset, han som er hele menneskehetens lys, skulle nå komme inn i verden.

¹⁰ Men til tross for at Gud hadde betrodd ham å skape verden, så kjente ikke verden ham igjen da han kom. ¹¹ Ikke en gang i hans eget land og blant hans eget folk tok de imot ham. ¹² Men alle de som tok imot ham, ga han retten til å bli Guds barn. Ja, alle som tror på ham, får den samme retten. ¹³ De blir født på nytt, men ikke gjennom noen fysisk fødsel som et resultat av menneskelige følelser og handlinger. Nei, de blir født av Gud selv.

¹⁴ Og Ordet ble menneske og levde blant oss her på jorden. Vi så hans herlighet, den herlighet som den eneste Sønnen har fått fra sin Far i himmelen. Gjennom Sønnen har vi lært å kjenne Far i himmelen og hans kjærlighet og tilgivelse.

¹⁵ Døperen Johannes talte om Sønnen og ropte til folket: ”Det var ham jeg talte om da jeg sa: ’Han som kommer etter meg, betyr mer enn jeg, for han var til før jeg ble til.^[b]’ ”

¹⁶ Ja, han var fylt av kjærlighet og tilgivelse, og gang på gang har vi fått oppleve hans godhet mot oss. ¹⁷ Moses ga oss loven^[c]. Det er ved Jesus Kristus^[d], den lovede kongen, som vi har lært å kjenne Gud og hans kjærlighet og tilgivelse. ¹⁸ Ingen har noen gang sett Gud, men hans eneste Sønn, som selv er Gud og er nær Far i himmelen, han har vist oss hvem han er.

To disipler på veien til Emmaus

¹³ Samme dagen var to av disiplene på vei til byen Emmaus, som ligger drøyt en mil fra Jerusalem. ¹⁴ De gikk og samtalte med hverandre om alt det som hadde skjedd de siste dagene. ¹⁵ Plutselig, mens de gikk der og snakket, kom Jesus selv og slo følge med dem. ¹⁶ Selv om de så ham, var det et eller annet som hindret dem fra å kjenne ham igjen.

¹⁷ ”Hva er det dere går her og diskuterer så ivrig?” undret han.

Da stanset de brått opp og så på ham med sorg i blikket. ¹⁸ En av mennene, han som het Kleopas, svarte: ”Du må være den eneste som har vært i Jerusalem og ikke har hørt om det som har skjedd der de siste dagene.”

¹⁹ ”Hva er det som har skjedd?” fortsatte Jesus.

”Dette med Jesus fra Nasaret”, sa de. ”Han var en profet som var helt fantastisk til å gjøre tydelig Guds budskap for alle. Og han gjorde store mirakler ved Guds kraft og var høyt elsket av både Gud og mennesker. ²⁰ Men øversteprestene og medlemmene i Det jødiske rådet^[a] arresterte ham og utleverte ham til romerne, som dømte ham til døden og spikret ham fast på et kors. ²¹ Vi håpet så inderlig at han skulle være den som kunne sette fri Israel!

I dag er det tredje dagen^[b] siden alt dette skjedde. ²² Nå er vi helt i sjokk, for noen av kvinnene i vår gruppe gikk nemlig ut til graven tidlig på morgenen i dag. ²³ Da de kom tilbake fortalte de at kroppen til Jesus ikke lenger var å finne der. De hadde sett engler som sa at han var levende! ²⁴ Noen i gruppen vår løp derfor dit for å se etter, og faktum er at kroppen var borte. Akkurat som kvinnene hadde sagt, men Jesus så de ikke noe til.”

²⁵ Da sa Jesus: ”Tenk så lite dere skjønner! Hvor vanskelig dere har for å tro på det som Gud har forutsagt ved profetene^[c] sine. ²⁶ Har han ikke gjort kjent at Messias, den lovede kongen, måtte gå gjennom disse lidelsene og etterpå bli æret og opphøyd?” ²⁷ Så siterte han avsnitt for avsnitt av det som Moses og alle profetene hadde skrevet.^[d] Han forklarte hva Gud hadde sagt om Messias i alle bøkene som er samlet i Skriften^[e].

²⁸ På dette tidspunktet var de nesten kommet fram til byen Emmaus, og det så ut som om Jesus hadde tenkt å gå videre. ²⁹ De stoppet ham og ba innstendig: ”Stans over natten hos oss. Det begynner jo allerede å bli mørkt.” Da fulgte Jesus med dem hjem. ³⁰ Da de hadde slått seg ned ved bordet for å spise, tok han brødet og takket Gud for maten, brøt brødet i biter og rakte det til de andre. ³¹ Plutselig ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Men i samme øyeblikk var han borte.

³² De sa til hverandre: ”Ja visst, kjente vi det ikke som ild som brant i oss, da han snakket til oss på veien og forklarte Skriften for oss?” ³³ Uten å miste et sekund skyndte de seg tilbake til Jerusalem der disiplene og de andre som fulgte Jesus, var samlet. ³⁴ Disse tok imot mennene med ordene: ”Herren har virkelig stått opp! Han har vist seg for Peter!”

³⁵ Da fortalte de to disiplene som kom fra Emmaus, om hvordan Jesus hadde vist seg for dem på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Jesus viser seg for disiplene

¹⁹ Dette skjedde på søndagen, som er den første dagen i uken. Samme kvelden samlet disiplene seg bak låste dører av frykt for de religiøse lederne. Plutselig sto Jesus midt iblant dem og sa: ”Fred være med dere alle!” ²⁰ Så viste han hendene sine og siden sin. Gleden gikk ut over alle grenser da disiplene fikk se Herren Jesus.

²¹ Jesus sa igjen: ”Fred være med dere! På samme måten som min Far i himmelen har sendt meg, sender jeg nå dere.” ²² Så pustet han på dem og sa: ”Ta imot Guds Hellige Ånd.^{[a] 23} Jeg gir dere i oppdrag å fortelle alle mennesker at Gud har tilgitt syndene deres, men også å fortelle med dypt alvor at det går an å stelle seg slik at de ikke får noen tilgivelse.^[b]”