Book of Common Prayer

Har Gud forlatt Israels folk?

11 Nå spør jeg derfor: Har Gud helt støtt bort folket sitt, israelittene^[a]? Nei, slett ikke! Jeg er jo selv israelitt, en etterkommer av Abraham og tilhører Benjamins stamme.

² Nei, Gud har ikke støtt dem bort, han som en gang valgte dem ut til sitt eget folk. Husker dere ikke det som står i Skriften^[b] om profeten Elia? Han anklaget Israels folk for Gud og sa: ³ ”Herre, de har drept profetene som bar fram budskapet ditt, og de har revet ned alterene dine. Jeg er den eneste profeten som er igjen, og nå vil de også drepe meg.”^{[c] 4} Hva svarte da Gud? Jo, han sa: ”Det finnes 7 000 personer som ikke har tilbedt Baal^[d], og de har jeg bevart som mine.”^[e]

⁵ På samme måten har Gud i sin godhet innbudt Israels folk til å tilhøre ham. En liten del har takket ja. ⁶ Dersom de tilhører Gud på grunn av innbydelsen, da har det jo ikke noe med deres gode gjerninger å gjøre. Dersom de hadde fortjent dette, ville det jo ikke vært noe som Gud i sin godhet hadde gjort.

⁷ Altså, det som Israels folk søkte etter med stor iver, å bli skyldfri innfor Gud, det oppnådde de aldri. Denne friheten fra skyld ble i stedet gitt til den lille gruppen som har takket ja til Guds innbydelse om å tilhøre ham. De andre ble døve og blinde for det Gud ville. ⁸ Det står i Skriften:

⁹ Kong David skriver om dette:

¹¹ Nå spør jeg på nytt: Det at folket som Gud utvalgte, syndet mot ham, betyr det at de skal gå til grunne for alltid? Nei, slett ikke! Men etter som israelittene syndet mot Gud, har frelsen også nådd andre folk, og nå er israelittene misunnelige på disse folkene. ¹² Om nå hele verden fikk del i Guds rikdom fordi israelittene syndet, ja, om deres tragiske tabbe ble til andre folks lykke, hvor mye større rikdom skal ikke da verden få oppleve når hele Israels folk tar imot Guds frelse.

¹⁹ Da han sa dette, begynte folket mer enn noen gang å diskutere med hverandre. ²⁰ Mange sa: ”Han er besatt av en ond Ånd og fullstendig sinnssyk. Hva tjener det til å høre mer på ham?” ²¹ Andre sa: ”Nei, slik taler ikke den som er besatt av en ond Ånd. Kan en ond Ånd virkelig helbrede dem som er blinde?”

De religiøse lederne nekter å tro på Jesus

²² På denne tiden startet festen som blir feiret til minne om innvielsen av templet^[a] i Jerusalem. Det var vinter. ²³ Jesus spaserte rundt i den delen av templet som ble kalt Salomos buegang. ²⁴ De religiøse lederne omringet ham og spurte: ”Hvor lenge til vil du holde oss i spenning? Dersom du er Messias, den lovede kongen, da si det åpent ut.”

²⁵ Jesus svarte: ”Jeg har allerede snakket om dette med dere, men dere vil ikke tro det jeg sier. De miraklene min Far i himmelen har sendt meg for å gjøre, beviser hvem jeg er. ²⁶ Dere tror meg ikke, etter som dere ikke hører til saueflokken min. ²⁷ Mine sauer kjenner stemmen min, og jeg kjenner sauene, og de følger meg. ²⁸ Jeg gir hver enkelt evig liv, og de skal aldri noen gang gå fortapt. Ingen skal ta dem fra meg. ²⁹ Min Far i himmelen har gitt dem til meg. Han har større makt enn noen andre, derfor kan ingen ta dem fra meg. ³⁰ Jeg og min Far i himmelen er ett.”

³¹ Da tok de religiøse lederne på nytt opp steiner for å kaste på ham. ³² Jesus sa: ”Dere har sett mange mirakler som min Far i himmelen har sagt at jeg skal gjøre. For hvilket av disse miraklene tenker dere å steine meg?”

³³ De svarte: ”Det er ikke for noen mirakler vi vil steine deg, men fordi du spotter. Du, som er et vanlig menneske, påstår at du er Gud.”

³⁴ Da sa Jesus: ”Står det ikke i deres egen lov^[b] at Gud sa: ’Jeg sier at dere er guder^[c]’? ³⁵ Skriften^[d], som ikke kan bli satt ut av kraft, kaller menneskene som fikk ta imot Guds budskap, for guder. ³⁶ Hvorfor kaller dere det da for spott når jeg sier: ’Jeg er Guds sønn’. Er jeg ikke den som min Far i himmelen har sendt til verden med en unik oppgave? ³⁷ Dersom jeg ikke gjør de miraklene som min Far i himmelen vil at jeg skal gjøre, da trenger dere ikke å tro på meg. ³⁸ Men dersom jeg gjør miraklene, da må dere i det minste tro på miraklene, selv om dere ikke vil tro på meg. Da vil dere snart bli overbevist om at min Far i himmelen er i meg og jeg i ham.”

³⁹ Igjen forsøkte de å fange ham, men han klarte å komme seg unna. ⁴⁰ Jesus gikk enda en gang av sted til plassen på den andre siden Jordan, der døperen Johannes først hadde døpt. Der oppholdt han seg en stund. ⁴¹ Det var mange mennesker som kom etter ham. De sa til hverandre: ”Johannes gjorde ingen mirakler, men alt han sa om Jesus var sant.” ⁴² Mange begynte å tro at Jesus var sendt av Gud.