M’Cheyne Bible Reading Plan
8 Da sa Herren til Moses: Gå inn til Farao og si til ham: Så sier Herren: La mitt folk fare, så de kan tjene mig!
2 Dersom du nekter å la dem fare, da vil jeg plage hele ditt land med frosk.
3 Og elven skal vrimle av frosk, og de skal krype op og komme inn i ditt hus og i ditt sengkammer og op i din seng og i dine tjeneres hus og på ditt folk og i dine bakerovner og i dine deigtrau.
4 Ja, på dig og på ditt folk og på alle dine tjenere skal froskene krype op.
5 Og Herren sa til Moses: Si til Aron: Rekk ut din hånd med din stav over elvene, over kanalene og over sjøene, og la froskene komme op over Egyptens land!
6 Og Aron rakte ut sin hånd over Egyptens vann, og froskene kom op og dekket hele Egyptens land.
7 Men tegnsutleggerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster og lot froskene komme op over Egyptens land.
8 Da kalte Farao Moses og Aron til sig og sa: Bed til Herren at han vil ta froskene bort fra mig og mitt folk! Da til jeg la folket fare, sa de kan ofre til Herren.
9 Og Moses sa til Farao: Ha selv den ære å si når jeg skal bede for dig og dine tjenere og ditt folk at froskene må bli drevet bort fra dig og dine hus, så de bare blir tilbake i elven.
10 Han svarte: Imorgen. Da sa Moses: La det bli som du sier, forat du kan kjenne at det ikke er nogen som Herren vår Gud.
11 Froskene skal vike fra dig og dine hus og fra dine tjenere og ditt folk; bare i elven skal de bli tilbake.
12 Så gikk Moses og Aron ut igjen fra Farao, og Moses ropte til Herren for froskenes skyld som han hadde ført over Farao.
13 Og Herren gjorde som Moses hadde sagt, og froskene som var i husene og gårdene og på markene, døde bort;
14 og de samlet dem i dyngevis, og landet blev fylt med stank.
15 Men da Farao så at han hadde fått luft, gjorde han sitt hjerte hårdt og hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt.
16 Da sa Herren til Moses: Si til Aron: Rekk ut din stav og slå i støvet på jorden, så skal det bli til mygg i hele Egyptens land.
17 Og de gjorde således; Aron rakte ut sin hånd med sin stav og slo i støvet på jorden, og myggene kom både på folk og fe; alt støvet på jorden blev til mygg i hele Egyptens land.
18 Tegnsutleggerne gjorde likeså med sine hemmelige kunster; de søkte å få mygg frem, men kunde ikke. Og myggene blev sittende på folk og på fe.
19 Da sa tegnsutleggerne til Farao: Dette er Guds finger. Men Faraos hjerte var og blev forherdet, og han hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt.
20 Da sa Herren til Moses: Stå tidlig op imorgen, og still dig frem for Farao når han går ned til elven, og si til ham: Så sier Herren: La mitt folk fare, så de kan tjene mig!
21 For dersom du ikke lar mitt folk fare, da sender jeg fluesvermer over dig og dine tjenere og ditt folk og dine hus, og egypternes hus skal fylles av fluesvermene, ja endog jorden de står på.
22 Men på den dag vil jeg undta Gosen, hvor mitt folk bor, så det ikke skal være fluesvermer der; da skal du kjenne at jeg, Herren, er midt i landet.
23 For jeg vil frelse mitt folk og gjøre forskjell på mitt folk og ditt folk; imorgen skal dette tegn skje.
24 Og Herren gjorde som han hadde sagt, og det kom svære fluesvermer i Faraos hus og i hans tjeneres hus; i hele Egypten blev landet herjet av fluesvermer.
25 Da kalte Farao Moses og Aron til sig og sa: Gå og ofre til eders Gud her i landet!
26 Men Moses sa: Det er ikke rådelig å gjøre så; for det vi ofrer til Herren vår Gud, er en vederstyggelighet for egypterne; om vi nu ofret for egypternes øine det som er en vederstyggelighet for dem, vilde de da ikke stene oss?
27 Tre dagsreiser vil vi gå ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, således som han byder oss.
28 Da sa Farao: Jeg vil la eder fare, så I kan ofre til Herren eders Gud i ørkenen; men I må ikke dra langt bort. Bed for mig!
29 Moses svarte: Se, jeg går nu ut og vil bede til Herren, og imorgen skal fluesvermene vike bort fra Farao, fra hans tjenere og fra hans folk; bare nu Farao ikke mere vil bruke svik, men la folket fare, så de kan ofre til Herren.
30 Så gikk Moses ut fra Farao og bad til Herren.
31 Og Herren gjorde som Moses bad, og lot fluesvermene vike bort fra Farao, fra hans tjenere og fra hans folk; det blev ikke én igjen.
32 Men Farao forherdet sitt hjerte også denne gang; han lot ikke folket fare.
11 Og det skjedde at han var ensteds og bad; og da han holdt op, sa en av hans disipler til ham: Herre! lær oss å bede, likesom Johannes lærte sine disipler!
2 Da sa han til dem: Når I beder, skal I si: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;
3 gi oss hver dag vårt daglige brød;
4 og forlat oss våre synder, for også vi forlater hver den som er oss skyldig; og led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde.
5 Og han sa til dem: Om nogen av eder har en venn og kommer til ham midt på natten og sier til ham: Kjære, lån mig tre brød!
6 for en venn er kommet til mig fra reisen, og jeg har ikke noget å sette frem for ham
7 - skulde da han der inne svare: Gjør mig ikke uleilighet! Døren er alt lukket, og mine småbarn er i seng med mig; jeg kan ikke stå op og gi dig det?
8 Jeg sier eder: Om han ikke står op og gir ham det fordi han er hans venn, så vil han stå op for hans ubluhets skyld og gi ham alt det han trenger til.
9 Og jeg sier eder: Bed, så skal eder gis; let, så skal I finne; bank på, så skal det lukkes op for eder!
10 For hver den som beder, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes op.
11 Men hvem av eder som er far, vil gi sin sønn en sten når han ber om brød, eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken,
12 eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion?
13 Dersom da I, som er onde, vet å gi eders barn gode gaver, hvor meget mere skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som beder ham!
14 Og han drev ut en ond ånd, og den var stum; men det skjedde da den onde ånd var faret ut, da talte den stumme. Og folket undret sig.
15 Men nogen av dem sa: Det er ved Be'elsebul, de onde ånders fyrste, han driver de onde ånder ut.
16 Andre igjen fristet ham og krevde et tegn fra himmelen av ham.
17 Men da han visste deres tanker, sa han til dem: Hvert rike som kommer i strid med sig selv, legges øde, og hus faller på hus.
18 Men er nu også Satan kommet i strid med sig selv, hvorledes kan da hans rike bli stående? I sier jo at jeg driver de onde ånder ut ved Be'elsebul.
19 Men driver jeg de onde ånder ut ved Be'elsebul, ved hvem er det da eders barn driver dem ut? Derfor skal de være eders dommere.
20 Men er det ved Guds finger jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til eder.
21 Når den sterke med våben vokter sin egen gård, da får hans eiendom være i fred;
22 men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han hans fulle rustning, som han hadde satt sin lit til, og utdeler det rov han har tatt fra ham.
23 Den som ikke er med mig, han er imot mig, og den som ikke samler med mig, han spreder.
24 Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennem tørre steder og søker hvile, og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av.
25 Og når den kommer dit, finner den det feiet og pyntet.
26 Så går den bort og tar med sig syv andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første.
27 Og det skjedde da han sa dette, at en kvinne blandt folket løftet sin røst og sa til ham: Salig er det liv som bar dig, og det bryst som du diet.
28 Men han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og bevarer det.
29 Da nu folket strømmet til, tok han til orde: Denne slekt er en ond slekt; den krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas' tegn.
30 For likesom Jonas blev et tegn for folket i Ninive, således skal også Menneskesønnen bli det for denne slekt.
31 Dronningen fra Syden skal stå op på dommens dag sammen med mennene av denne slekt og fordømme dem; for hun kom fra jordens ende for å høre Salomos visdom, og se, her er mere enn Salomo.
32 Ninives menn skal stå op på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for de omvendte sig ved Jonas' forkynnelse, og se, her er mere enn Jonas.
33 Ingen som tender et lys, setter det i kjelleren eller under en skjeppe, men i staken, forat de som kommer inn, skal se skinnet av det.
34 Ditt øie er legemets lys; når ditt øie er friskt, da er også hele ditt legeme lyst; men er det sykt, da er også ditt legeme mørkt.
35 Se derfor til at lyset i dig ikke er mørke!
36 Dersom altså hele ditt legeme er lyst og ikke har nogen del som er mørk, da først blir det rett lyst helt igjennem, som når lyset lyser på dig med strålende skinn.
37 Men da han hadde talt, bad en fariseer ham at han vilde ete hos ham; han gikk da inn og satte sig til bords.
38 Men da fariseeren så at han ikke først vasket sig før måltidet, undret han sig.
39 Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap.
40 I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han også gjort det innvendige?
41 Men gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder.
42 Men ve eder, I fariseere, I som gir tiende av mynte og rute og alle slags maturter, og ikke spør efter rett og kjærlighet til Gud! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort.
43 Ve eder, I fariseere, I som så gjerne vil ha de øverste seter i synagogene og hilsninger på torvene!
44 Ve eder, I som ligner de ukjennelige graver, som menneskene går omkring på uten å vite av det!
45 Da svarte en av de lovkyndige og sa til ham: Mester! ved å si dette krenker du også oss.
46 Men han sa: Ve også eder, I lovkyndige, I som lesser byrder på menneskene, som de vanskelig kan bære, og selv rører I ikke byrdene med én av eders fingrer!
47 Ve eder, I som bygger gravsteder for profetene, og eders fedre slo dem ihjel!
48 Så gir I da eders fedres gjerninger vidnesbyrd og samtykke; for de slo dem ihjel, og I bygger.
49 Derfor sa også Guds visdom: Jeg vil sende profeter og apostler til dem, og nogen av dem skal de slå ihjel, og nogen skal de forfølge,
50 forat alle profeters blod, som er utøst fra verdens grunnvoll blev lagt, skal bli krevd av denne slekt,
51 fra Abels blod til Sakarias' blod, han som blev drept mellem alteret og templet. Ja, sier jeg eder, det skal bli krevd av denne slekt.
52 Ve eder, I lovkyndige, I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret.
53 Og da han gikk ut derfra, begynte de skriftlærde og fariseerne å trenge hårdt inn på ham og å spørre ham ut om mangt og meget,
54 for de lurte på ham for å lokke noget ut av hans munn.
25 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
2 Hos ham er herskermakt og redsel; han skaper fred i sine høie himler.
3 Er det tall på hans skarer? Og hvem overstråles ikke av hans lys?
4 Hvorledes skulde da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?
5 Selv månen skinner ikke klart, og stjernene er ikke rene i hans øine,
6 hvor meget mindre da mennesket, den makk, menneskebarnet, det kryp som det er.
26 Da tok Job til orde og sa:
2 Hvor du har hjulpet den avmektige, støttet den kraftløse arm!
3 Hvor du har gitt den uvise råd, og hvilket overmål av visdom du har lagt for dagen!
4 Hvem har du fremført dine ord for, og hvis ånd har talt gjennem dig?
5 Dødsrikets skygger skjelver, vannenes dyp og de som bor i dem.
6 Dødsriket ligger åpent for ham og avgrunnen uten dekke.
7 Han breder Norden ut over det øde rum, han henger jorden på intet.
8 Han binder vannene sammen i sine skyer, og skyene brister ikke under dem.
9 Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den.
10 En grense har han dradd i en ring over vannene, der hvor lyset grenser til mørket.
11 Himmelens støtter skjelver, og de forferdes for hans trusel.
12 Ved sin kraft oprører han havet, og ved sin forstand knuser han Rahab.
13 Ved hans ånde blir himmelen klar; hans hånd gjennemborer den lettfarende drage.
14 Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?
12 Men om de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at I skal være uvitende.
2 I vet at dengang da I var hedninger, lot I eder drage til de stumme avguder, alt efter som I blev draget.
3 Derfor kunngjør jeg eder at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet er Jesus! og ingen kan si: Jesus er Herre! uten i den Hellige Ånd.
4 Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme;
5 og det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme;
6 og det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, som virker alt i alle.
7 Men Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig.
8 For en gis visdoms tale ved Ånden, en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd;
9 en annen tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd,
10 en annen kraft til å gjøre undergjerninger; en annen profetisk gave, en annen evne til å prøve ånder, en annen forskjellige slags tunger, en annen tydning av tunger.
11 Alt dette virker den ene og samme Ånd, idet han utdeler til hver især efter som han vil.
12 For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer, om de enn er mange, dog er ett legeme, således er det også med Kristus;
13 for vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er træler eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke.
14 For legemet er jo heller ikke ett lem, men mange.
15 Om foten sier: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet, så hører den like fullt med til legemet;
16 og om øret sier: Fordi jeg ikke er øie, hører jeg ikke med til legemet, så hører det like fullt med til legemet.
17 Dersom hele legemet var øie, hvor blev det da av hørselen? dersom det hele var hørsel, hvor blev det da av lukten?
18 Men nu satte Gud lemmene, hvert især av dem, på legemet, således som han vilde.
19 Var de derimot alle ett lem, hvor blev det da av legemet?
20 Men nu er det mange lemmer, men ett legeme.
21 Øiet kan ikke si til hånden: Jeg trenger ikke til dig, eller hodet til føttene: Jeg trenger ikke til eder;
22 men tvert imot: de lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, de er nødvendige.
23 Og de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem klær vi med større ære, og de lemmer som vi blues ved, dem klær vi med større bluferdighet,
24 men våre edlere lemmer trenger ikke til det. Men Gud satte legemet sammen således at han gav det ringeste størst ære,
25 forat det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.
26 Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med, og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene sig med.
27 Men nu er I Kristi legeme og hans lemmer, hver efter sin del.
28 Og Gud satte i menigheten først nogen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger.
29 Er vel alle apostler? er vel alle profeter? er vel alle lærere? gjør vel alle kraftige gjerninger?
30 har vel alle nådegaver til å helbrede? taler vel alle med tunger? kan vel alle tyde dem?
31 Men streb efter de største nådegaver! Og jeg vil vise eder en ennu bedre vei.