M’Cheyne Bible Reading Plan
48 Nogen tid efter kom de og sa til Josef: Din far er syk. Da tok han begge sine sønner med sig, Manasse og Efra'im.
2 Og de meldte det til Jakob og sa: Din sønn Josef er kommet til dig. Da gjorde Israel sig sterk og satte sig op i sengen.
3 Og Jakob sa til Josef: Den allmektige Gud åpenbarte sig for mig i Luz i Kana'ans land og velsignet mig
4 og sa til mig: Se, jeg vil gjøre dig fruktbar og tallrik og gjøre dig til en mengde folkeslag, og jeg vil gi din ætt efter dig dette land til evig eiendom.
5 Og dine to sønner som du har fått i Egyptens land, før jeg kom til dig her i Egypten, de skal nu være mine; Efra'im og Manasse skal tilhøre mig likesom Ruben og Simeon.
6 Men de barn som du har fått efter dem, skal være dine; de skal kalles efter sine brødre i deres arvelodd.
7 For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra mig i Kana'ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.
8 Da Israel fikk se Josefs sønner, spurte han: Hvem er det?
9 Josef svarte sin far: Det er mine sønner, som Gud har gitt mig her. Da sa han: Kjære, kom hit til mig med dem, så vil jeg velsigne dem.
10 Men Israels øine var sløve av alderdom, han kunde ikke se; og Josef førte dem bort til ham, og han kysset dem og tok dem i favn.
11 Og Israel sa til Josef: Jeg hadde ikke tenkt å få se ditt ansikt, og nu har Gud endog latt mig få se dine barn.
12 Så førte Josef dem bort fra hans knær og bøide sig til jorden for ham.
13 Siden tok Josef dem begge, Efra'im i sin høire hånd mot Israels venstre og Manasse i sin venstre hånd mot Israels høire, og førte dem frem til ham.
14 Og Israel rakte ut sin høire hånd og la den på Efra'ims hode, enda han var den yngste, og sin venstre hånd på Manasses hode; han la sine hender således med vilje, for Manasse var den førstefødte.
15 Og han velsignet Josef og sa: Den Gud for hvis åsyn mine fedre Abraham og Isak vandret, den Gud som var min hyrde, fra jeg blev til og til denne dag,
16 den engel som forløste mig fra alt ondt, han velsigne guttene, så de må kalles med mitt navn og med mine fedre Abrahams og Isaks navn, og bli meget tallrike i landet.
17 Da Josef så at hans far la sin høire hånd på Efra'ims hode, syntes han ille om det, og han grep sin fars hånd for å føre den fra Efra'ims hode bort på Manasses hode.
18 Og Josef sa til sin far: Ikke så, far! For denne er den førstefødte; legg din høire hånd på hans hode!
19 Men hans far vilde ikke det, og han sa: Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal og bli et folk, han skal og bli stor; men enda skal hans yngre bror bli større enn han, og hans ætt skal bli en mengde folkeslag.
20 Så velsignet han dem samme dag og sa: Ved dig skal Israel velsigne og si: Gud gjøre dig som Efra'im og som Manasse! Og han satte Efra'im foran Manasse.
21 Og Israel sa til Josef Se, jeg dør, men Gud skal være med eder og føre eder tilbake til eders fedres land.
22 Og jeg gir dig fremfor dine brødre et stykke land som jeg tar fra amorittenes hånd med mitt sverd og min bue.
39 Men Maria stod op i de dager og skyndte sig til fjellbygdene, til en by i Juda,
40 og hun kom inn i Sakarias' hus og hilste på Elisabet.
41 Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd
42 og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!
43 Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig?
44 For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd.
45 Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren.
46 Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren,
47 og min ånd fryder sig i Gud, min frelser,
48 han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig,
49 fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn,
50 og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.
51 Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke;
52 han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små;
53 hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.
54 Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu
55 - således som han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid.
56 Og Maria blev hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus.
57 Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn,
58 og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne.
59 Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far.
60 Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes.
61 Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn.
62 De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete.
63 Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret sig alle.
64 Men straks blev hans munn oplatt og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.
65 Og det kom frykt på alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting,
66 og alle som hørte det, la det på hjerte og sa: Hvad skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.
67 Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa:
68 Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!
69 Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,
70 således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av,
71 en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,
72 for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,
73 den ed han svor Abraham, vår far,
74 for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt
75 i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager.
76 Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier,
77 for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse
78 for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot solopgang fra det høie gjeste oss,
79 for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.
80 Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel.
14 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
2 Og jeg, da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vidnesbyrd;
2 for jeg vilde ikke vite noget iblandt eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet.
3 Og jeg var hos eder i skrøpelighet og i frykt og i megen beven,
4 og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis,
5 forat eders tro ikke skulde være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft.
6 Dog, visdom taler vi blandt de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som forgår;
7 men som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet,
8 den som ingen av denne verdens herrer kjente; for hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens herre;
9 men, som skrevet er: Hvad øie ikke så og øre ikke hørte, og hvad ikke opkom i noget menneskes hjerte, hvad Gud har beredt for dem som elsker ham.
10 Men oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud;
11 for hvem iblandt mennesker vet hvad som bor i mennesket, uten menneskets ånd, som er i ham? Således vet heller ingen hvad som bor i Gud, uten Guds Ånd;
12 men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud,
13 det som vi også taler om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord.
14 Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig;
15 men den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen;
16 for hvem har kjent Herrens sinn, så at han skulde lære ham? men vi har Kristi sinn.