M’Cheyne Bible Reading Plan
4 Moses svarte: De vil visst ikke tro mig og ikke høre på mig, de vil si: Herren har ikke åpenbaret sig for dig.
2 Da sa Herren til ham: Hvad er det du har i hånden? Han svarte: En stav.
3 Da sa han: Kast den på jorden! Og han kastet den på jorden, og den blev til en slange; og Moses flyktet for den.
4 Og Herren sa til Moses: Rekk ut din hånd og grip den i halen! Så rakte han ut hånden og grep fatt i den, og den blev til en stav i hans hånd.
5 Så må de vel tro at Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har åpenbaret sig for dig.
6 Og Herren sa fremdeles til ham: Stikk din hånd i barmen! Og han stakk sin hånd i barmen; og da han drog den ut, se, da var hans hånd spedalsk, som sne.
7 Og han sa: Stikk din hånd i barmen igjen! Og han stakk igjen sin hånd i barmen; og da han drog den ut av sin barm, se, da var den igjen blitt som hans legeme ellers.
8 Om de nu ikke tror dig eller akter på det første tegn, så vil de da visst tro på det andre tegn.
9 Men tror de ikke engang på disse to tegn, og vil de ikke høre på dig, da skal du ta vann av elven og helle det ut på jorden, og det vann du tar av elven, det skal bli til blod på jorden.
10 Men Moses sa til Herren: Hør mig, Herre! Jeg har aldri vært nogen ordets mann, hverken før, eller siden du begynte å tale til din tjener; jeg er tung i mæle og tung i tale.
11 Men Herren sa til ham: Hvem har gitt mennesket munn, og hvem gjør stum eller døv eller seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren?
12 Gå nu du, og jeg vil være med din munn og lære dig hvad du skal tale.
13 Men han sa: Hør mig, Herre! Send bud med hvem du ellers vil!
14 Da optendtes Herrens vrede mot Moses, og han sa: Har du ikke din bror Aron, levitten? Han, vet jeg, kan tale; og nu kommer han dig også i møte, og når han ser dig, blir han glad.
15 Og du skal tale til ham og legge ordene i hans munn, og jeg skal være med din munn og med hans munn og lære eder hvad I skal gjøre.
16 Og han skal tale til folket for dig; han skal være din munn, og du skal være Gud for ham.
17 Og du skal ta denne stav i din hånd; med den skal du gjøre tegnene.
18 Så gikk Moses, og da han kom tilbake til Jetro, sin svigerfar, sa han til ham: Kjære, la mig få dra tilbake til mine brødre i Egypten og se om de ennu er i live. Og Jetro sa til Moses: Dra bort i fred!
19 Og Herren sa til Moses i Midian: Dra avsted og vend tilbake til Egypten! Nu er de døde alle de som stod dig efter livet.
20 Så tok Moses sin hustru og sine sønner og satte dem på asenet og vendte tilbake til Egyptens land; og Moses tok Guds stav i sin hånd.
21 Og Herren sa til Moses: Når du nu vender tilbake til Egypten, så se til at du gjør alle de under som jeg har gitt dig makt til å gjøre, for Faraos øine; men jeg vil forherde hans hjerte, så han ikke lar folket fare.
22 Da skal du si til Farao: Så sier Herren: Min sønn, min førstefødte, er Israel,
23 og jeg sa til dig: La min sønn fare, så han kan tjene mig, men du vilde ikke la ham fare; derfor vil jeg nu slå ihjel din sønn, din førstefødte.
24 Underveis, på et hvilested, hendte det at Herren kom imot ham og søkte å ta hans liv.
25 Da tok Sippora en skarp sten og skar bort sin sønns forhud og kastet den for hans føtter og sa: Sannelig, du er mig en blodbrudgom.
26 Så lot han ham være; da sa hun: En blodbrudgom for omskjærelsens skyld.
27 Og Herren sa til Aron: Gå Moses i møte i ørkenen! Og han gikk og traff ham ved Guds berg og kysset ham.
28 Og Moses forkynte Aron alt hvad Herren, som sendte ham, hadde talt, og alle de tegn han hadde pålagt ham å gjøre.
29 Så gikk Moses og Aron; og de samlet alle de eldste av Israels barn.
30 Og Aron bar frem alle de ord Herren hadde talt til Moses, og han gjorde tegnene for folkets øine.
31 Og folket trodde; og da de hørte hvorledes Herren hadde sett til Israels barn og gitt akt på deres nød, bøide de sig og tilbad.
7 Da han hadde fullendt sin tale for folkets ører, gikk han inn i Kapernaum.
2 Og en høvedsmann hadde en tjener som var syk og nær ved å dø, og han var ham meget kjær.
3 Da han nu hørte om Jesus, sendte han nogen av jødenes eldste til ham og bad ham at han vilde komme og helbrede hans tjener.
4 De kom da til Jesus, og bad ham inderlig og sa: Han er vel verd at du gjør dette for ham;
5 for han elsker vårt folk, og det er han som har bygget synagogen for oss.
6 Jesus gikk da med dem. Men da han ikke hadde langt igjen til huset, sendte høvedsmannen nogen venner til ham og lot si: Herre, umak dig ikke! for jeg er for ringe til at du skal gå inn under mitt tak;
7 derfor aktet jeg mig heller ikke verdig til å gå til dig; men si et ord, så blir min dreng helbredet!
8 For jeg er også en mann som står under overordnede, men har stridsmenn under mig igjen; og sier jeg til den ene: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.
9 Men da Jesus hørte dette, undret han sig over ham, og han vendte sig om og sa til folket som fulgte ham: Jeg sier eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.
10 Og da de som var utsendt, kom hjem igjen, fant de den syke tjener aldeles frisk.
11 Dagen derefter skjedde det at han drog til en by som heter Nain, og mange av hans disipler gikk med ham, og meget folk.
12 Da han nu kom nær til byens port, se, da blev en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen var med henne.
13 Og da Herren så henne, ynkedes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke!
14 Og han trådte til og rørte ved båren, og de som bar den, stod stille, og han sa: Du unge mann! jeg sier dig: Stå op!
15 Og den døde reiste sig op og begynte å tale; og han gav ham til hans mor.
16 Da kom det frykt over dem alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er opreist blandt oss, og Gud har gjestet sitt folk.
17 Og dette ord kom ut om ham i hele Judea og i hele landet deromkring.
18 Og Johannes' disipler fortalte ham om alt dette. Da kalte Johannes to av sine disipler til sig,
19 og sendte dem til Herren og lot si: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
20 Mennene kom da til ham og sa: Døperen Johannes har sendt oss til dig og lar si: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
21 I den samme stund helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og mange blinde gav han synet.
22 Og Jesus svarte og sa til dem: Gå bort og fortell Johannes det som I har sett og hørt: blinde ser, halte går, spedalske renses, døve hører, døde står op, og evangeliet forkynnes for fattige;
23 og salig er den som ikke tar anstøt av mig.
24 Da nu sendebudene fra Johannes var gått bort, begynte han å tale til folket om Johannes: Hvorfor var det I gikk ut i ørkenen? for å se et rør som svaier for vinden?
25 Eller hvorfor var det I gikk der ut? for å se et menneske klædd i fine klær? Se, de som går prektig klædd og lever i vellevnet, er i kongenes saler.
26 Eller hvorfor var det I gikk der ut? for å se en profet? Ja, jeg sier eder, endog mere enn en profet.
27 Det er ham det er skrevet om: Se, jeg sender mitt bud for ditt åsyn; han skal rydde din vei for dig.
28 Jeg sier eder: Større profet enn Johannes er ingen blandt dem som er født av kvinner; men den minste i Guds rike er større enn han.
29 Og alt folket som hørte ham, og tolderne, de gav Gud rett og lot sig døpe med Johannes' dåp;
30 men fariseerne og de lovkyndige gjorde Guds råd til intet for sig og lot sig ikke døpe av ham.
31 Hvem skal jeg da ligne denne slekts mennesker med, og hvem er de like?
32 De ligner små barn som sitter på torvet og roper til hverandre og sier: Vi blåste på fløite for eder, og I vilde ikke danse, vi sang sørgesanger, og I vilde ikke gråte.
33 For døperen Johannes er kommet; han hverken åt brød eller drakk vin, og I sier: Han er besatt!
34 Menneskesønnen er kommet; han eter og drikker, og I sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolderes og synderes venn!
35 Og visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn.
36 Men en av fariseerne bad ham at han vilde ete hos ham; og han gikk inn i fariseerens hus og satte sig til bords.
37 Og se, det var en kvinne der i byen, som var en synderinne, og da hun fikk vite at han satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabaster-krukke med salve
38 og stod bak ved hans føtter og gråt, og begynte å væte hans føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår og kysset hans føtter og salvet dem med salven.
39 Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, sa han ved sig selv: Var denne mann en profet, da visste han hvem og hvordan denne kvinne er som rører ved ham, at hun er en synderinne.
40 Og Jesus svarte og sa til ham: Simon! jeg har noget å si dig. Han sier: Mester, si frem!
41 En som lånte ut penger, hadde to skyldnere; den ene skyldte ham fem hundre penninger, og den andre femti;
42 da de ikke hadde noget å betale med, eftergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da elske ham mest?
43 Simon svarte: Jeg tenker: Den han eftergav mest. Da sa han til ham: Du dømte rett.
44 Og han vendte sig mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinne? Jeg kom inn i ditt hus, du gav mig ikke vann til mine føtter, men hun vætte mine føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår;
45 du gav mig ikke noget kyss, men hun holdt ikke op å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn;
46 du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med salve.
47 Derfor sier jeg dig: Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget; men den som lite forlates, elsker lite.
48 Og han sa til henne: Dine synder er dig forlatt.
49 Da begynte de som satt til bords med ham, å si ved sig selv: Hvem er denne mann, som endog forlater synder?
50 Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst dig; gå bort i fred!
21 Da tok Job til orde og sa:
2 Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!
3 Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.
4 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?
5 Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!
6 Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.
7 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?
8 De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.
9 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.
10 Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.
11 De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.
12 De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.
13 De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.
14 Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.
15 Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?
16 Ja[a], men deres lykke står ikke i deres egen hånd. -[b]De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker.
17 Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?
18 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?
19 Men Gud[c] gjemmer hans straff til hans barn. -[d]Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det.
20 Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.
21 For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?
22 Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste[e]?
23 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;
24 hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.
25 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.
26 Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.
27 Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;
28 for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?
29 Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,
30 at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.
31 Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?
32 Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.
33 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.
34 Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.
8 Men vedkommende avgudsofferne, da vet vi at vi alle har kunnskap. Kunnskapen opblåser, men kjærligheten opbygger;
2 om nogen tykkes sig å kjenne noget, han har aldri kjent noget således som en bør kjenne det;
3 men om nogen elsker Gud, han er kjent av ham.
4 Hvad nu det vedkommer å ete av avguds-offerne, da vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én.
5 For om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden - som det jo er mange guder og mange herrer -
6 så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.
7 Dog, den kunnskap er ikke hos alle; men somme gjør sig ennu samvittighet for avgudens skyld og eter det derfor som avguds-offer, og deres samvittighet, som er skrøpelig, blir uren.
8 Men mat gir oss jo ikke verd for Gud; hverken vinner vi noget om vi eter, eller taper noget om vi ikke eter.
9 Men se til at ikke denne eders frihet blir til anstøt for de skrøpelige!
10 For dersom nogen ser dig som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet?
11 da går jo den skrøpelige fortapt for din kunnskaps skyld, den bror for hvem Kristus er død!
12 Men når I således synder mot eders brødre og sårer deres skrøpelige samvittighet, da synder I mot Kristus.
13 Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for ikke å volde min bror anstøt.