Book of Common Prayer

Gud holder løftene sine

¹³ En av de som fikk et slikt løfte fra Gud, var Abraham. Gud sverget ved seg selv, etter som det ikke var noen høyere å sverge ved. ¹⁴ Han sa: ”Jeg vil gi deg av alt det gode som er mitt og la dine etterkommere bli så mange at ingen kan telle dem.”^{[a] 15} Abraham ventet med stor tålmodighet og fikk til slutt en sønn, slik Gud hadde lovet.

¹⁶ Også menneskene kan sverge sine eder. De tar Gud til vitne på at det de sier er sant, slik at det blir slutt på alle diskusjoner. ¹⁷ Da Gud ga løftet sitt, sverget han en ed. Med det ville han vise dem som fikk løftet, at det var et løfte han aldri kunne tenkte seg å ta tilbake. ¹⁸ Gud har gitt oss både løftet og eden sin. Disse to bekreftelsene står fast, etter som Gud aldri kan lyve. De er en sterk oppmuntring til oss som håper på Gud og stoler på at han en dag vil innfri løftet og frelse oss for evig.

¹⁹ Dette håpet om at sjelene til slutt skal bli frelst for evig, er som et solid anker som sitter urokkelig fast hos Gud selv, innenfor forhenget til Det aller helligste^[b] i himmelen. ²⁰ Forhenget ble spjæret i to deler da Jesus døde på korset.^[c] Gjennom det åpnet han veien til Gud for oss, og ble øversteprest for evig, akkurat som Melkisedek.

Jesus sender ut 72 disipler

10 Herren Jesus valgte seg nå ut 72 disipler^[a]. Han sendte dem i forveien, to og to, til alle de stedene og byene som han seinere planla å besøke.

² Før de ga seg av sted, sa han: ”Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor om at den som har ansvaret for å høste inn avlingen, må sende ut flere arbeidere på feltet. ³ Gå nå, og husk at jeg sender dere som lam inn blant ulver. ⁴ Ta ikke med dere noen penger, ingen veske og ingen ekstra sko. Ta vel vare på tiden og ikke stans underveis for å prate.

⁵ Når dere kommer inn i et hus, så skal dere først ønske familien fred fra Gud. ⁶ Om de da fortjener å få del i Guds fred, da vil Gud gi av sin fred. Dersom de ikke fortjener det, da får dere selv beholde den freden dere ønsket dem. ⁷ Bli værende i dette hjemmet og la dem by dere på mat. Dere skal ikke nøle når noen viser dere gjestfrihet, for arbeideren er verd lønnen sin. Ikke flytt fra hus til hus.

⁸ Når dere kommer inn i en by og folket hilser dere velkommen, skal dere takke ja når de byr dere på mat. ⁹ Helbred de syke og si til folket: ’Gud har kommet for å frelse menneskene og gjøre dem til sitt eget folk.^[b]’

¹⁰ Dersom dere kommer til en by der de ikke vil ta imot dere, da gå ut på gatene og si: ¹¹ ’Dere har dømt dere selv. Til og med støvet fra gatene deres vil vi riste av føttene våre. En sak skal dere ha klart for dere, og det er at Gud har kommet for å gjøre menneskene til sitt eget folk.’ ”

¹² ”Jeg forsikrer dere”, fortsatte Jesus, ”at til og med byen Sodoma^[c] skal slippe billigere unna på dommens dag enn disse stedene som ikke vil hilse dere velkommen. ¹³ Ja, hvor fryktelig skal det ikke bli for dem som bor i Korasin og Betsaida! For dersom de miraklene som jeg har gjort hos dere, hadde blitt gjort i Tyrus og Sidon^[d], da hadde menneskene der angret syndene sine og vendt om til Gud for lenge siden. ¹⁴ Jeg forsikrer dere at på dommens dag skal både Tyrus og Sidon få en mildere straff enn dere! ¹⁵ Og dere, innbyggerne i Kapernaum, tror dere at dere skal bli opphøyd til himmelen? Nei, ned til helvete skal dere bli styrtet.”

¹⁶ Så sa han til disiplene: ”Den som hører på dere, han hører på meg, og den som avviser dere, han avviser meg. Men den som avviser meg, han avviser Gud, etter som Gud har sendt meg.”

De 72 disiplene kommer tilbake

¹⁷ Da de 72 disiplene seinere kom tilbake, kunne de med glede fortelle: ”Herre, til og med de onde åndene var lydige mot oss når vi drev dem ut i ditt navn.”