Book of Common Prayer
61 Til sangmesteren, på strengelek; av David.
2 Hør, Gud, mitt klagerop, merk på min bønn!
3 Fra jordens ende roper jeg til dig, mens mitt hjerte vansmekter; før mig på en klippe, som ellers blir mig for høi!
4 For du har vært min tilflukt, et sterkt tårn imot fienden.
5 La mig bo i ditt telt i all evighet, la mig finne ly i dine vingers skjul! Sela.
6 For du, Gud, har hørt på mine løfter, du har gitt mig arv med dem som frykter ditt navn.
7 Du vil legge dager til kongens dager, hans år skal være som slekt efter slekt,
8 han skal trone evindelig for Guds åsyn; sett miskunnhet og trofasthet til å bevare ham!
9 Så vil jeg lovsynge ditt navn til evig tid, forat jeg kan innfri mine løfter dag efter dag.
62 Til sangmesteren, for Jedutun; en salme av David.
2 Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse.
3 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.
4 Hvor lenge vil I alle storme løs på en mann, bryte ham ned som en mur som heller, et gjerde som støtes om?
5 De rådslår bare om å styrte ham ned fra hans høihet, de har sin lyst i løgn; med sin munn velsigner de, men i sitt hjerte forbanner de. Sela.
6 Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp.
7 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes.
8 Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.
9 Sett eders lit til ham til enhver tid, I folk! Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela.
10 Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen.
11 Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det!
12 En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det[a], at styrke hører Gud til.
13 Og dig, Herre, hører miskunnhet til; for du betaler enhver efter hans gjerning.
68 Til sangmesteren; av David; en salme, en sang.
2 Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn.
3 Likesom røk drives bort, så driver du dem bort; likesom voks smelter for ild, forgår de ugudelige for Guds åsyn.
4 Og de rettferdige gleder sig, de jubler for Guds åsyn og fryder sig med glede.
5 Syng for Gud, lovsyng hans navn, gjør vei for ham som farer frem på de øde marker, Herren er hans navn, og juble for hans åsyn!
6 Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig.
7 Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land.
8 Gud, da du drog ut foran ditt folk, da du skred frem gjennem ørkenen, sela,
9 da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn.
10 Et rikelig regn spredte du, Gud; din arv, den utmattede, styrket du.
11 Ditt folk bosatte sig i landet[a]; du laget det ved din godhet i stand for den elendige, Gud!
12 Herren gir seierssang; stor er skaren av kvinner med gledesbudskap.
13 Hærenes konger flyr, de flyr, og hun som sitter hjemme, deler bytte.
14 Når I hviler mellem kveene, er det som en dues vinger, som er dekket med sølv, og hvis vingefjær har gullets grønnlige glans[b].
15 Når den Allmektige spreder konger der[c], da sner det på Salmon[d].
16 Et Guds fjell[e] er Basans fjell, et fjell med mange tinder er Basans fjell[f].
17 Hvorfor ser I skjevt, I fjell med de mange tinder, til det fjell som Gud finner behag i å bo på? Herren skal også bo der evindelig.
18 Guds vogner er to ganger ti tusen, tusen og atter tusen; Herren er iblandt dem, Sinai er i helligdommen[g].
19 Du fór op i det høie, bortførte fanger, tok gaver blandt menneskene, også blandt de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud!
20 Lovet være Herren dag efter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela.
21 Gud er oss en Gud til frelse, og hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden.
22 Ja, Gud knuser sine fienders hode, den hårrike isse på ham som vandrer i sin syndeskyld.
23 Herren sier: Fra Basan vil jeg hente tilbake, jeg vil hente tilbake fra havets dyp,
24 forat din fot må stampe i blod, dine hunders tunge få sin del av fiendene.
25 De ser dine seierstog, Gud, min Guds, min konges, seierstog inn i helligdommen.
26 Foran går sangere, bakefter harpespillere midt imellem jomfruer som slår på pauke.
27 Lov Gud i forsamlingene, lov Herren, I som er av Israels kilde!
28 Der er Benjamin, den yngste, som hersker over dem[h], Judas fyrster med sin skare, Sebulons fyrster, Naftalis fyrster.
29 Din Gud har tildelt dig styrke; styrk, Gud, det du har gjort for oss!
30 For ditt tempel i Jerusalems skyld[i] skal konger komme til dig med gaver.
31 Skjell på dyret i sivet[j], på stuteflokken med folke-kalvene[k], som kaster sig ned for dig med sølvstykker! Han spreder folkene som har lyst til strid.
32 Veldige menn skal komme fra Egypten, Etiopia skal i hast utrekke sine hender til Gud.
33 I jordens riker, syng for Gud, lovsyng Herren, sela,
34 ham som farer frem i himlenes himler, de eldgamle! Se, han lar sin røst høre, en mektig røst.
35 Gi Gud makt! Over Israel er hans høihet, og hans makt i skyene.
36 Forferdelig er du, Gud, fra dine helligdommer; Israels Gud, han gir folket makt og styrke. Lovet være Gud!
2 Og Herrens engel kom fra Gilgal op til Bokim. Og han sa: Jeg hentet eder op fra Egypten og førte eder til det land jeg tilsvor eders fedre, og sa: Aldri i evighet vil jeg bryte min pakt med eder;
2 men I skal ikke gjøre pakt med dette lands innbyggere; deres altere skal I rive ned. Men I hørte ikke på mine ord; hvad har I gjort!
3 Jeg sa også: Jeg vil ikke drive dem ut for eder, men de skal bli til brodder i eders sider, og deres guder skal bli til en snare for eder.
4 Og da Herrens engel talte disse ord til alle Israels barn, gråt folket høit.
5 Derfor kalte de dette sted Bokim[a], og de ofret der til Herren.
11 da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øine, og dyrket Ba'alene[a].
12 De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egyptens land, og de fulgte andre guder av de folks guder som bodde rundt omkring dem, og de tilbad dem og vakte Herrens harme.
13 De forlot Herren og dyrket Ba'al og Astarte-billedene.
14 Da optendtes Herrens vrede mot Israel, og han gav dem i røveres hånd, som plyndret dem; han solgte dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt omkring dem, og de kunde ikke mere stå sig mot sine fiender.
15 Overalt hvor de drog ut, var Herrens hånd imot dem, så det gikk dem ille, således som Herren hadde sagt dem, og som Herren hadde svoret, og deres trengsel var stor.
16 Da opreiste Herren dommere, og de frelste dem av røvernes hånd.
17 Men heller ikke mot sine dommere var de lydige; de holdt sig med andre guder og tilbad dem; de vek snart av fra den vei deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens bud, og gjorde ikke som de.
18 Og når Herren opreiste dem dommere, så var Herren med dommeren og frelste dem av deres fienders hånd så lenge dommeren levde; for Herren ynkedes over dem når de sukket for deres skyld som plaget og undertrykte dem.
19 Men når så dommeren døde, falt de igjen tilbake og fór verre frem enn sine fedre: De fulgte andre guder og dyrket dem og tilbad dem; de avstod ikke fra nogen av sine gjerninger eller fra sin gjenstridige ferd.
20 Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han sa: Fordi dette folk har brutt min pakt, som jeg oprettet med deres fedre, og ikke har hørt på min røst,
21 så vil jeg heller ikke mere drive bort for dem noget av de folk som Josva lot tilbake da han døde.
22 Ved dem skulde Israel prøves, om de vilde ta vare på Herrens vei og vandre på den, som deres fedre gjorde, eller ikke.
23 Så lot da Herren disse folk bli og hastet ikke med å drive dem bort; han gav dem ikke i Josvas hånd.
17 Men jeg formaner eder, brødre, til å holde øie med dem som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som I har lært, og gå av veien for dem;
18 for disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk, og ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter.
19 For ordet om eders lydighet er kommet ut til alle; derfor gleder jeg mig over eder, men jeg ønsker at I skal være vise til det gode og rene for det onde.
20 Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under eders føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder!
21 Timoteus, min medarbeider, og Lukius og Jason og Sosipater, mine frender, hilser eder.
22 Jeg Tertius, som nedskriver brevet, hilser eder i Herren.
23 Gajus, min og hele menighetens vert, hilser eder. Erastus, byens regnskapsfører, og broderen Kvartus hilser eder.
24 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder alle! Amen.
25 Men ham som er mektig til å styrke eder efter mitt evangelium og Jesu Kristi forkynnelse, efter åpenbaringen av den hemmelighet som har vært fortidd i evige tider,
26 men nu er kommet for lyset og ved profetiske skrifter efter den evige Guds befaling kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet,
27 ham, den ene vise Gud ved Jesus Kristus, være æren i all evighet! Amen.
32 Men mens de var på veien, traff de en mann fra Kyrene ved navn Simon; ham tvang de til å bære hans kors.
33 Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet,
34 gav de ham vin å drikke, blandet med galle; men da han smakte det, vilde han ikke drikke.
35 De korsfestet ham da, og delte hans klær imellem sig ved loddkasting;
36 og de satt der og holdt vakt over ham.
37 Og over hans hode satte de klagemålet imot ham, således skrevet: Dette er Jesus, jødenes konge.
38 Da blev to røvere korsfestet sammen med ham, en på den høire og en på den venstre side.
39 Og de som gikk forbi, spottet ham og rystet på hodet og sa:
40 Du som bryter ned templet og bygger det op igjen på tre dager, frels dig selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset!
41 Likeså spottet også yppersteprestene tillikemed de skriftlærde og de eldste ham og sa:
42 Andre har han frelst, sig selv kan han ikke frelse! Han er jo Israels konge; la ham nu stige ned av korset, så skal vi tro på ham!
43 Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nu om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn.
44 På samme måte hånte også røverne ham, de som var korsfestet med ham.