Book of Common Prayer
45 Til sangmesteren; efter "Liljer"[a]; av Korahs barn; en læresalme, en sang om kjærlighet.
2 Mitt hjerte strømmer over med liflig tale; jeg sier: Min sang er om en konge; min tunge er en hurtigskrivers griffel.
3 Du er den fagreste blandt menneskenes barn, livsalighet er utgytt på dine leber; derfor har Gud velsignet dig evindelig.
4 Omgjord din lend med ditt sverd, du veldige, med din høihet og din herlighet!
5 Og i din herlighet fare du seierrik frem for sannhets og rettferdig saktmodighets skyld! Og din høire hånd skal lære dig forferdelige storverk.
6 Dine piler er hvesset - folkeferd faller under dig - de trenger inn i hjertet på kongens fiender.
7 Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav.
8 Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.
9 Av myrra og aloë og kassia dufter alle dine klær; fra elfenbens-slott fryder dig strengelek.
10 Kongedøtre er iblandt dine utvalgte; dronningen står ved din høire hånd i gull fra Ofir.
11 Hør, datter, og gi akt og bøi ditt øre, og glem ditt folk og din fars hus,
12 og la kongen ha sin lyst i din skjønnhet! For han er din herre, og du skal falle ned for ham.
13 Og Tyrus' datter skal søke din yndest med gaver - de rike blandt folket.
14 Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes klædning er gjennemvirket med gull.
15 I stukne klær ledes hun frem til kongen; jomfruer, hennes venninner, følger henne; de føres inn til dig.
16 De ledes frem med fryd og jubel, de går inn i kongens slott.
17 I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.
18 Jeg vil prise ditt navn iblandt alle slekter; derfor skal folkene love dig evindelig og alltid.
47 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop.
3 For Herren, den Høieste, er forferdelig, en stor konge over all jorden.
4 Han legger folkeslag under oss og folkeferd under våre føtter.
5 Han utvelger oss vår arvelodd, Jakobs, hans elskedes herlighet. Sela.
6 Gud fór op under jubelrop, Herren under basuners lyd.
7 Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng!
8 For Gud er all jordens konge; syng en sang som gjør vis!
9 Gud er konge over folkene, Gud har satt sig på sin hellige trone.
10 Folkenes fyrster samler sig med Abrahams Guds folk; for jordens skjold hører Gud til, han er såre ophøiet.
48 En sang, en salme; av Korahs barn.
2 Stor er Herren og høilovet i vår Guds stad, på hans hellige berg.
3 Fagert hever det sig, en glede for all jorden er Sions berg, det ytterste Norden[a], den store konges stad.
4 Gud er i dens borger, han er blitt kjent som et fast vern.
5 For se, kongene samlet sig, de drog frem tilsammen.
6 De så, da blev de forferdet; de blev slått med redsel, flyktet i hast.
7 Beven grep dem der, angst som hos en fødende kvinne.
8 Ved østenvind knuste du Tarsis-skib.
9 Likesom vi hadde hørt, så har vi nu sett det i Herrens, hærskarenes Guds stad, i vår Guds stad; Gud gjør den fast til evig tid. Sela.
10 Vi grunder, Gud, på din miskunnhet midt i ditt tempel.
11 Som ditt navn, Gud, så er din pris inntil jordens ender; din høire hånd er full av rettferdighet.
12 Sions berg gleder sig, Judas døtre fryder sig for dine dommers skyld.
13 Gå omkring Sion og vandre rundt om det, tell dets tårn!
14 Gi akt på dets voller, vandre gjennem dets borger, forat I kan fortelle derom til den kommende slekt.
15 For denne Gud er vår Gud evindelig og alltid; han skal føre oss ut over døden.
8 Og Herren sa til Josva: Frykt ikke og vær ikke redd, ta med dig alt krigsfolket, gjør dig rede og dra op mot Ai! Se, jeg har gitt kongen i Ai og hans folk og hans by og hans land i din hånd.
2 Og du skal gjøre med Ai og dets konge som du gjorde med Jeriko og dets konge; bare hærfanget og feet der kan I ta for eder selv. Legg nu et bakhold mot byen, på vestsiden!
3 Da gjorde Josva og alt krigsfolket sig rede til å dra op mot Ai, og Josva utvalgte tretti tusen mann, djerve stridsmenn, og sendte dem avsted om natten.
4 Og han bød dem og sa: Nu skal I legge eder i bakhold mot byen, på vestsiden, ikke meget langt fra byen, og hold eder rede alle sammen!
5 Men jeg og alt det folk som er med mig, vil dra nær innimot byen, og når de da drar ut mot oss likesom første gang, vil vi flykte for dem.
6 Og de vil dra ut efter oss til vi får lokket dem bort fra byen; for de vil tenke: De flykter for oss likesom første gang. Men mens vi flykter for dem,
7 skal I reise eder fra bakholdet og innta byen, og Herren eders Gud skal gi den i eders hånd.
8 Og når I har inntatt byen, skal I sette ild på den; I skal gjøre efter Herrens ord. Se, jeg har nu sagt eder hvad I skal gjøre.
9 Så sendte Josva dem avsted, og de gikk og la sig i bakhold mellem Betel og Ai, vestenfor Ai; men Josva selv blev den natt midt iblandt folket.
10 Morgenen efter stod Josva tidlig op og mønstret folket; og han og Israels eldste drog foran folket op til Ai.
11 Og alt krigsfolket som var med ham, drog op og rykket frem til de kom midt foran byen, og de slo leir nordenfor Ai med dalen mellem sig og Ai.
12 Så tok han omkring fem tusen mann og la dem i bakhold mellem Betel og Ai, vestenfor byen,
13 og de fylket krigsfolket, både hele leiren som var nordenfor byen, og den del som lå i bakhold vestenfor byen, og Josva gikk samme natt midt ned i dalen.
14 Da kongen i Ai så dette, skyndte byens menn sig, han selv og hele hans folk, og drog tidlig om morgenen ut til strid mot Israel, til det fastsatte sted foran ødemarken; men han visste ikke at det lå et bakhold mot ham vestenfor byen.
15 Og Josva og hele Israel lot sig slå av dem og flyktet bortimot ørkenen.
16 Da blev alt folket som var i byen, ropt sammen til å forfølge dem, og de forfulgte Josva og kom således lenger og lenger bort fra byen.
17 Det blev ikke en mann tilbake i Ai og Betel; for de drog alle ut efter Israel; de lot byen ligge åpen efter sig og forfulgte Israel.
18 Da sa Herren til Josva: Rekk spydet som du har i din hånd, ut mot Ai! For jeg vil gi byen i din hånd! Så rakte Josva spydet som han hadde i sin hånd, ut imot byen.
19 Og med det samme han rakte sin hånd ut, reiste bakholdet sig fra sin plass og sprang avsted, og de kom inn i byen og inntok den, og de skyndte sig og satte ild på byen.
20 Da nu Ai-mennene vendte sig om, blev de var røken fra byen, som steg op imot himmelen, og de var ikke i stand til å flykte hverken hit eller dit, fordi de krigsfolk som var flyktet til ørkenen, nu vendte sig mot forfølgerne.
21 For da Josva og hele Israel så at bakholdet hadde inntatt byen, og at røken steg op fra byen, vendte de om og slo Ai-mennene.
22 Og de andre drog ut av byen imot dem, så de kom midt imellem israelittene og fikk dem omkring sig på begge sider. Så slo de[a] dem og levnet dem ikke nogen som slapp unda eller blev frelst.
14 Ta eder av den som er svak i troen, uten å sette eder til doms over hans tanker!
2 Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare urter;
3 den som eter, ringeakte ikke den som ikke eter, og den som ikke eter, dømme ikke den som eter! for Gud har jo tatt sig av ham.
4 Hvem er du som dømmer en fremmed svenn? Han står eller faller for sin egen herre; dog, han skal bli stående; for Herren er mektig til å holde ham oppe.
5 Den ene akter en dag fremfor en annen, den andre akter alle dager like; enhver være fullt sikker i sitt eget sinn!
6 Den som akter på dagen, gjør det for Herren, og den som ikke akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som eter, gjør det for Herren, for han takker Gud; og den som ikke eter, gjør det for Herren og takker Gud.
7 For ingen av oss lever for sig selv, og ingen dør for sig selv;
8 for om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren; enten vi da lever eller vi dør, hører vi Herren til.
9 For derfor døde Kristus og blev levende igjen at han skulde være herre både over levende og over døde.
10 Men du, hvorfor dømmer du din bror? eller du, hvorfor ringeakter du din bror? vi skal jo alle stilles frem for Guds domstol.
11 For det er skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for mig skal hvert kne bøie sig, og hver tunge skal prise Gud.
12 Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for sig selv.
47 Og mens han ennu talte, se, da kom Judas, en av de tolv, og med ham fulgte en stor hop med sverd og stokker; de kom fra yppersteprestene og folkets eldste.
48 Men han som forrådte ham, hadde gitt dem et tegn og sagt: Den jeg kysser, ham er det; grip ham!
49 Og straks gikk han bort til Jesus og sa: Vær hilset, rabbi! og kysset ham.
50 Men Jesus sa til ham: Venn, hvorfor er du her? Da trådte de til og la hånd på Jesus og grep ham.
51 Og se, en av dem som var med Jesus, grep til med hånden og drog sitt sverd, og han slo til yppersteprestens tjener og hugg øret av ham.
52 Da sa Jesus til ham: Stikk ditt sverd i skjeden! for alle som griper til sverd, skal falle for sverd.
53 Eller tror du ikke at jeg i denne stund kan bede min Fader, og han vilde sende mig mere enn tolv legioner engler?
54 Hvorledes skulde da skriftene opfylles, at så må skje?
55 I samme stund sa Jesus til hopen: I er gått ut som mot en røver med sverd og stokker for å gripe mig; daglig satt jeg i templet og lærte, og I grep mig ikke.
56 Men alt dette er skjedd forat profetenes skrifter skal opfylles. Da forlot alle disiplene ham og flydde.