Book of Common Prayer
120 En sang ved festreisene. Til Herren ropte jeg i min nød, og han svarte mig.
2 Herre, fri min sjel fra en løgnaktig lebe, fra en falsk tunge!
3 Hvad vil han gi dig, og hvad mere vil han gi dig, du falske tunge?
4 Voldsmannens skarpe piler og glør av gyvelbusken[a].
5 Ve mig, at jeg lever som fremmed iblandt Mesek, at jeg bor ved Kedars telt[b]!
6 Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred.
7 Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig.
121 En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øine op til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra?
2 Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
3 Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre.
4 Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.
5 Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høire hånd.
6 Solen skal ikke stikke dig om dagen, ei heller månen om natten.
7 Herren skal bevare dig fra alt ondt, han skal bevare din sjel.
8 Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nu av og inntil evig tid.
122 En sang ved festreisene; av David. Jeg gleder mig ved dem som sier til mig: Vi vil gå til Herrens hus.
2 Våre føtter står i dine porter, Jerusalem!
3 Jerusalem, du velbyggede, lik en by som er tett sammenføiet,
4 hvor stammene drar op, Herrens stammer, efter en lov for Israel, for å prise Herrens navn!
5 For der er stoler satt til dom, stoler for Davids hus.
6 Bed om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker dig!
7 Der være fred innen din voll, ro i dine saler!
8 For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i dig!
9 For Herrens, vår Guds huses skyld vil jeg søke ditt beste.
123 En sang ved festreisene. Til dig løfter jeg mine øine, du som troner i himmelen!
2 Se, likesom tjeneres øine følger deres herrers hånd, likesom en tjenestepikes øine følger hennes frues hånd, således følger våre øine Herren vår Gud, inntil han blir oss nådig.
3 Vær oss nådig, Herre, vær oss nådig! For vi er rikelig mettet med forakt;
4 rikelig mettet er vår sjel blitt med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige.
124 En sang ved festreisene; av David. Hadde ikke Herren vært med oss - så sie Israel -
2 hadde ikke Herren vært med oss da menneskene stod op imot oss,
3 da hadde de slukt oss levende, da deres vrede var optendt imot oss,
4 da hadde vannene overskyllet oss, en strøm var gått over vår sjel,
5 da var de gått over vår sjel de stolte vann.
6 Lovet være Herren, som ikke gav oss til rov for deres tenner!
7 Vår sjel er undsloppet som en fugl av fuglefangernes snare; snaren er sønderrevet, og vi er undsloppet.
8 Vår hjelp er i Herrens navn, han som gjorde himmel og jord.
125 En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig.
2 Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren omhegner sitt folk fra nu av og inntil evig tid.
3 For ugudelighetens kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arvelodd, forat ikke de rettferdige skal utstrekke sine hender efter urettferdighet.
4 Gjør godt, Herre, mot de gode, mot dem som er opriktige i sine hjerter!
5 Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!
126 En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende;
2 da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblandt hedningene: Store ting har Herren gjort imot disse.
3 Store ting har Herren gjort imot oss; vi blev glade.
4 Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet[c]!
5 De som sår med gråt, skal høste fryderop.
6 De går gråtende og bærer den de strør ut; de kommer hjem fryderop og bærer sine kornbånd.
127 En sang ved festreisene; av Salomo. Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.
2 Det er forgjeves at I står tidlig op, setter eder sent ned, eter møisommelighets brød; det samme gir han sin venn i søvne.
3 Se, barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn.
4 Som piler i den veldige kjempes hånd, således er ungdoms sønner.
5 Lykksalig er den mann som har sitt kogger fullt av dem; de blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten.
21 Om morgenen stod Bileam op og salte sin aseninne og drog med Moabs høvdinger.
22 Men Guds vrede optendtes fordi han reiste, og Herrens engel stilte sig på veien for å stå ham imot da han kom ridende på sin aseninne og hadde sine to tjenere med sig.
23 Og aseninnen så Herrens engel, som stod på veien med et draget sverd i sin hånd; da tok den av veien og ut på marken; men Bileam slo aseninnen for å vike den inn på veien igjen.
24 Siden stilte Herrens engel sig på en smal vei mellem vingårdene, hvor det var stengjerde på begge sider.
25 Og da aseninnen så Herrens engel, trykte den sig inn til muren og klemte Bileams fot mot muren; da slo han den igjen.
26 Så gikk Herrens engel lenger frem og stilte sig på et trangt sted, hvor det ingen råd var til å bøie av, hverken til høire eller til venstre.
27 Og da aseninnen så Herrens engel, la den sig ned under Bileam; da optendtes Bileams vrede, og han slo aseninnen med sin kjepp.
28 Men Herren oplot aseninnens munn, og den sa til Bileam: Hvad har jeg gjort dig, siden du nu har slått mig tre ganger?
29 Bileam svarte aseninnen: Du har hatt mig til narr. Hadde jeg bare et sverd i min hånd, så vilde jeg nu slå dig ihjel.
30 Da sa aseninnen til Bileam: Er ikke jeg din aseninne, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg nogensinne hatt for vis å gjøre således mot dig? Han sa: Nei!
31 Og Herren oplot Bileams øine, så han så Herrens engel, som stod på veien med et draget sverd i sin hånd; da bøide han sig og falt ned på sitt ansikt.
32 Og Herrens engel sa til ham: Hvorfor har du nu tre ganger slått din aseninne? Se, jeg er gått ut for å stå dig imot; for jeg ser at denne vei fører til fordervelse.
33 Aseninnen så mig og har nu tre ganger bøid av veien for mig; hvis den ikke hadde bøid av veien for mig, så hadde jeg nu slått dig ihjel, men latt den leve.
34 Da sa Bileam til Herrens engel: Jeg har syndet, fordi jeg ikke skjønte at du stod imot mig på veien; men hvis det er dig imot, så vil jeg vende tilbake.
35 Herrens engel sa til Bileam: Følg med mennene! Men tal ikke annet enn hvad jeg sier til dig! Så fulgte Bileam med Balaks høvdinger.
36 Da Balak hørte at Bileam kom, drog han ham i møte til den by i Moab som ligger på grensen ved Arnon, ved den ytterste grense.
37 Og Balak sa til Bileam: Sendte jeg ikke bud til dig og bad dig komme hit? Hvorfor kom du ikke til mig? Mener du jeg ikke skulde kunne vise dig ære nok?
38 Bileam svarte: Nu ser du jeg er kommet til dig; men står det vel i min makt å tale noget? Det ord Gud legger i min munn, det må jeg tale.
7 Eller vet I ikke, brødre - jeg taler jo til slike som kjenner loven - at loven hersker over mennesket så lenge det lever?
2 Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen.
3 Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann.
4 Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, forat I skulde høre en annen til, ham som er opstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.
5 For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden;
6 men nu er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.
7 Hvad skal vi da si? er loven synd? Langt derifra! men jeg kjente ikke synden uten ved loven; for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.
8 Men synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i mig; for uten lov er synden død.
9 Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, blev synden levende igjen,
10 jeg derimot døde; og budet, som var til liv, det blev funnet å være mig til død;
11 for synden tok anledning av budet og dåret og drepte mig ved det.
12 Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.
23 Og da han var kommet inn i templet og lærte der, gikk yppersteprestene og folkets eldste til ham og sa: Med hvad myndighet gjør du dette, og hvem har gitt dig denne myndighet?
24 Jesus svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; sier I mig det, da skal også jeg si eder med hvad myndighet jeg gjør dette.
25 Johannes' dåp, hvorfra var den? fra himmelen eller fra mennesker? Da tenkte de ved sig selv og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han til oss: Hvorfor trodde I ham da ikke?
26 Men sier vi: Fra mennesker, da frykter vi for folket; for alle holder Johannes for en profet.
27 De svarte da Jesus og sa: Vi vet det ikke. Da sa også han til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.
28 Men hvad tykkes eder? En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå idag og arbeid i min vingård!
29 Men han svarte: Jeg vil ikke. Men siden angret han det og gikk.
30 Og han gikk til den andre og sa det samme til ham. Han svarte: Ja, herre! men gikk ikke.
31 Hvem av de to gjorde nu farens vilje? De sier: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg eder at toldere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn I.
32 For Johannes kom til eder på rettferdighets vei, og I trodde ham ikke, men tolderne og skjøgene trodde ham; men I, enda I så det, angret I det ikke siden, så I trodde ham.