Book of Common Prayer
140 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Herre, fri mig ut fra onde mennesker, vokt mig for voldsmenn,
3 som tenker ondt ut i hjertet, som hver dag samler sig til krig!
4 De skjerper sin tunge som en slange, ormegift er under deres leber. Sela.
5 Bevar mig, Herre, for ugudeliges hender, vokt mig for voldsmenn, som tenker på å få mine føtter til fall!
6 Overmodige har lagt skjulte feller og rep for mig, de har utspent garn ved siden av veien, de har satt snarer for mig. Sela.
7 Jeg sier til Herren: Du er min Gud; vend øret, Herre, til mine inderlige bønners røst!
8 Herren, Israels Gud, er min frelses styrke; du dekker mitt hode på rustningens dag.
9 Herre, gi ikke den ugudelige hvad han attrår, la ikke hans onde råd få fremgang! De vilde da ophøie sig. Sela.
10 Over deres hoder som omgir mig, skal den ulykke komme som deres leber volder.
11 Der skal rystes glør ut over dem; i ilden skal han styrte dem, i dype vann, så de ikke skal reise sig.
12 En munnkåt mann skal ikke bli stående i landet; den mann som gjør ugudelig vold, ham skal han jage med slag på slag.
13 Jeg vet at Herren gir den elendige rett, de fattige rettferdighet.
14 Ja, de rettferdige skal prise ditt navn, de opriktige skal bo for ditt åsyn.
142 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn.
2 Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.
3 Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.
4 Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.
5 Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.
6 Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.
7 Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!
8 Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.
141 En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!
2 La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!
3 Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!
4 Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!
5 La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.
6 Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.
7 Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port.
8 For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!
9 Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!
10 La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!
143 En salme av David. Herre, hør min bønn, vend øret til mine inderlige bønner, svar mig i din trofasthet, i din rettferdighet,
2 og gå ikke i rette med din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn.
3 For fienden har forfulgt min sjel, han har knust mitt liv til jorden, han har satt mig på mørke steder som de evig døde.
4 Og min ånd er vansmektet i mig, mitt hjerte er forferdet inneni mig.
5 Jeg kommer fordums dager i hu, jeg tenker på alt ditt verk, jeg grunder på dine henders gjerning.
6 Jeg utbreder mine hender til dig, min sjel lenges efter dig som et vansmektende land. Sela.
7 Skynd dig å svare mig, Herre! Min ånd fortæres; skjul ikke ditt åsyn for mig, så jeg blir lik dem som farer ned i graven!
8 La mig årle høre din miskunnhet, for til dig setter jeg min lit! Kunngjør mig den vei jeg skal vandre, for til dig opløfter jeg min sjel!
9 Fri mig fra mine fiender, Herre! Hos dig søker jeg ly.
10 Lær mig å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede mig på jevnt land!
11 For ditt navns skyld, Herre, vil du holde mig i live; i din rettferdighet vil du føre min sjel ut av trengsel,
12 og i din miskunnhet vil du utrydde mine fiender og ødelegge alle dem som trenger min sjel; for jeg er din tjener.
24 Da Bileam så at det var Herrens vilje at han skulde velsigne Israel, gikk han ikke bort for å søke tegn, som han hadde gjort de to første ganger, men vendte sig mot ørkenen.
2 Og Bileam løftet sine øine og så Israel leiret efter sine stammer. Da kom Guds Ånd over ham,
3 og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket[a],
4 så sier han som hører ord fra Gud, som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie:
5 Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel!
6 Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloëtrær Herren har plantet, som sedrer ved vannet!
7 Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag[b] skal hans konge være, ophøiet hans kongerike!
8 Gud førte ham ut av Egypten; styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot, og knuse deres ben og gjennembore dem med sine piler.
9 Han legger sig, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner dig, og forbannet den som forbanner dig!
10 Da optendtes Balaks vrede mot Bileam, og han slo sine hender sammen. Og Balak sa til Bileam: Jeg kalte dig hit for å forbanne mine fiender, og nu har du velsignet tre ganger.
11 Far nu hjem så fort du kan! Jeg hadde tenkt å vise dig ære, men du ser Herren har nektet dig den.
12 Bileam svarte Balak: Sa jeg ikke allerede til de bud du sendte til mig:
13 Om Balak gav mig sitt hus fullt av sølv og gull, kunde jeg ikke overtrede Herrens ord og gjøre noget efter mitt eget tykke, enten godt eller ondt; jeg kan ikke tale annet enn hvad Herren sier.
12 Derfor, brødre, står vi ikke i gjeld til kjødet, så vi skulde leve efter kjødet;
13 for dersom I lever efter kjødet, da skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.
14 For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.
15 I fikk jo ikke trældommens ånd, så I atter skulde frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!
16 Ånden selv vidner med vår ånd at vi er Guds barn;
17 men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham.
15 Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de kunde fange ham i ord.
16 Og de sendte sine disipler avsted til ham sammen med herodianerne og lot dem si: Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr dig om nogen, for du gjør ikke forskjell på folk;
17 Si oss da: Hvad tykkes dig? er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?
18 Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister I mig, hyklere?
19 Vis mig skattens mynt! De rakte ham da en penning.
20 Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette?
21 De sier til ham: Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!
22 Og da de hørte det, undret de sig, og forlot ham og gikk bort.