Book of Common Prayer

Peter og Kornelius

10 I Cæsarea bodde en romersk offiser som het Kornelius, og han var kaptein for Den italiske bataljonen. ² Han, og alle i huset hans, tilba Israels Gud og var nøye med å være lydige mot ham. Kornelius ga store gaver til de fattige blant jødene og ba regelmessig til Gud.

³ En ettermiddag da han ba, klokka var omkring tre, fikk han i et syn se en Guds engel komme mot ham og si: ”Kornelius”.

⁴ Skrekkslagen stirret Kornelius på engelen og spurte: ”Hva vil du, herre?”

Engelen svarte: ”Gud har hørt bønnene og sett gavene dine til de fattige. ⁵ Send nå av sted noen menn til Joppe og hent den mannen som heter Simon Peter. ⁶ Han bor i et hus nede ved havet hos en mann som arbeider med å garve skinn og heter Simon.”

⁷ Så snart engelen hadde forsvunnet, kalte Kornelius på to av tjenerne sine og en soldat, som også trodde på Gud. ⁸ Han fortalte alt som hadde skjedd og sendte dem av sted til Joppe.

⁹ Neste dag ved middagstiden nærmet mennene seg Joppe. Samtidig gikk Peter opp på takterrassen øverst på huset for å be. ¹⁰ Etter en stund ble han sulten og ba om å få noe å spise, men mens maten ble gjort i stand, fikk han se et syn. ¹¹ Han så himmelen åpen, og noe som lignet en stor duk ble senket ned på jorden. Duken var festet i sine fire hjørner. ¹² Den inneholdt alle slags dyr, både av den typen som flyr og slike som lever på land. ¹³ En stemme sa til ham: ”Reis deg opp, slakt og spis!”

¹⁴ ”Nei, aldri, Herre”, svarte Peter. ”Jeg har aldri spist noe som Gud har forbudt i Moseloven.”^[a]

¹⁵ Igjen hørte han stemmen som sa: ”Dersom Gud har gjort noe tillatt, må ikke du behandle det som forbudt.”

¹⁶ Det samme synet ble gjentatt tre ganger, og så ble duken trukket opp til himmelen.

¹² Peter tok seg likevel det bryet og sprang av sted til graven for å se etter. Da han bøyde seg ned og så inn i gravkammeret, så han ikke noe annet enn lintøyet som lå der. Forundret over det som hadde skjedd, gikk han fra graven.

To disipler på veien til Emmaus

¹³ Samme dagen var to av disiplene på vei til byen Emmaus, som ligger drøyt en mil fra Jerusalem. ¹⁴ De gikk og samtalte med hverandre om alt det som hadde skjedd de siste dagene. ¹⁵ Plutselig, mens de gikk der og snakket, kom Jesus selv og slo følge med dem. ¹⁶ Selv om de så ham, var det et eller annet som hindret dem fra å kjenne ham igjen.

¹⁷ ”Hva er det dere går her og diskuterer så ivrig?” undret han.

Da stanset de brått opp og så på ham med sorg i blikket. ¹⁸ En av mennene, han som het Kleopas, svarte: ”Du må være den eneste som har vært i Jerusalem og ikke har hørt om det som har skjedd der de siste dagene.”

¹⁹ ”Hva er det som har skjedd?” fortsatte Jesus.

”Dette med Jesus fra Nasaret”, sa de. ”Han var en profet som var helt fantastisk til å gjøre tydelig Guds budskap for alle. Og han gjorde store mirakler ved Guds kraft og var høyt elsket av både Gud og mennesker. ²⁰ Men øversteprestene og medlemmene i Det jødiske rådet^[a] arresterte ham og utleverte ham til romerne, som dømte ham til døden og spikret ham fast på et kors. ²¹ Vi håpet så inderlig at han skulle være den som kunne sette fri Israel!

I dag er det tredje dagen^[b] siden alt dette skjedde. ²² Nå er vi helt i sjokk, for noen av kvinnene i vår gruppe gikk nemlig ut til graven tidlig på morgenen i dag. ²³ Da de kom tilbake fortalte de at kroppen til Jesus ikke lenger var å finne der. De hadde sett engler som sa at han var levende! ²⁴ Noen i gruppen vår løp derfor dit for å se etter, og faktum er at kroppen var borte. Akkurat som kvinnene hadde sagt, men Jesus så de ikke noe til.”

²⁵ Da sa Jesus: ”Tenk så lite dere skjønner! Hvor vanskelig dere har for å tro på det som Gud har forutsagt ved profetene^[c] sine. ²⁶ Har han ikke gjort kjent at Messias, den lovede kongen, måtte gå gjennom disse lidelsene og etterpå bli æret og opphøyd?” ²⁷ Så siterte han avsnitt for avsnitt av det som Moses og alle profetene hadde skrevet.^[d] Han forklarte hva Gud hadde sagt om Messias i alle bøkene som er samlet i Skriften^[e].

²⁸ På dette tidspunktet var de nesten kommet fram til byen Emmaus, og det så ut som om Jesus hadde tenkt å gå videre. ²⁹ De stoppet ham og ba innstendig: ”Stans over natten hos oss. Det begynner jo allerede å bli mørkt.” Da fulgte Jesus med dem hjem. ³⁰ Da de hadde slått seg ned ved bordet for å spise, tok han brødet og takket Gud for maten, brøt brødet i biter og rakte det til de andre. ³¹ Plutselig ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Men i samme øyeblikk var han borte.

³² De sa til hverandre: ”Ja visst, kjente vi det ikke som ild som brant i oss, da han snakket til oss på veien og forklarte Skriften for oss?” ³³ Uten å miste et sekund skyndte de seg tilbake til Jerusalem der disiplene og de andre som fulgte Jesus, var samlet. ³⁴ Disse tok imot mennene med ordene: ”Herren har virkelig stått opp! Han har vist seg for Peter!”

³⁵ Da fortalte de to disiplene som kom fra Emmaus, om hvordan Jesus hadde vist seg for dem på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.