Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

126 En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende;

² da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblandt hedningene: Store ting har Herren gjort imot disse.

³ Store ting har Herren gjort imot oss; vi blev glade.

⁴ Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet^[a]!

⁵ De som sår med gråt, skal høste fryderop.

⁶ De går gråtende og bærer den de strør ut; de kommer hjem fryderop og bærer sine kornbånd.

40 Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud.

² Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.

³ Hør! Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud!

⁴ Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land.

⁵ Og Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for Herrens munn har talt.

⁶ Hør! Det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hvad skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst.

⁷ Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det; ja sannelig, folket er gress.

⁸ Gresset blir tørt, blomsten visner; men vår Guds ord står fast til evig tid.

⁹ Stig op på et høit fjell, du Sions gledesbud! Opløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Opløft den, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er eders Gud!

¹⁰ Se, Herren, Israels Gud, kommer med velde, og hans arm råder; se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham.

¹¹ Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.

²² For vi vet at hele skapningen tilsammen sukker og er tilsammen i smerte inntil nu;

²³ ja, ikke bare det, men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder efter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.

²⁴ For i håpet er vi frelst; men et håp som sees, er ikke noget håp; hvorfor skulde en håpe det som han ser?

²⁵ Men dersom vi håper det vi ikke ser, da stunder vi efter det med tålmod.