Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

29 En salme av David. Gi Herren, I Guds sønner, gi Herren ære og makt!

² Gi Herren hans navns ære, tilbed Herren i hellig prydelse!

³ Herrens røst er over vannene, ærens Gud tordner, Herren over de store vann.

⁴ Herrens røst lyder med kraft, Herrens røst med herlighet.

⁵ Herrens røst bryter sedrer, Herren sønderbryter Libanons sedrer,

⁶ og han får dem til å hoppe som en kalv, Libanon og Sirjon som en ung villokse.

⁷ Herrens røst slynger ut kløvede ildsluer.

⁸ Herrens røst får ørkenen til å beve, Herren får Kades' ørken til å beve.

⁹ Herrens røst får hindene til å føde og gjør skogene bare, og i hans tempel sier alt: Ære!

¹⁰ Herren tronte på vannflommens tid, og Herren troner som konge evindelig.

¹¹ Herren skal gi sitt folk kraft, Herren skal velsigne sitt folk med fred.

³ Og Samuel sa til hele Israels hus: Dersom I vender om til Herren av hele eders hjerte, så ha de fremmede guder og Astarte-billedene bort fra eder og vend eders hjerte til Herren og tjen ham alene! Så skal han fri eder av filistrenes hånd.

⁴ Da skilte Israels barn sig av med Ba'alene og Astarte-billedene og tjente Herren alene.

⁵ Og Samuel sa: La hele Israel samle sig i Mispa! Så vil jeg bede til Herren for eder.

⁶ Så samlet de sig i Mispa, og de øste op vann og helte det ut for Herrens åsyn^[a], og de fastet den dag og bekjente der: Vi har syndet mot Herren. Og Samuel dømte Israels barn i Mispa.

⁷ Da filistrene hørte at Israels barn hadde samlet sig i Mispa, drog filistrenes høvdinger op imot Israel, og da Israels barn hørte det, var de redde for filistrene.

⁸ Og Israels barn sa til Samuel: Hold ikke op med å rope for oss til Herren vår Gud at han vil frelse oss av filistrenes hånd!

⁹ Da tok Samuel et diende lam og ofret det helt som brennoffer til Herren, og Samuel ropte til Herren for Israel, og Herren svarte ham.

¹⁰ For mens Samuel ofret brennofferet, og filistrene rykket frem til strid mot Israel, da sendte Herren samme dag et sterkt tordenvær over filistrene og forferdet dem, så de blev slått av Israel.

¹¹ Da drog Israels menn ut fra Mispa og forfulgte filistrene og hugg dem ned, like til nedenfor Bet-Kar.

¹² Og Samuel tok en sten og satte den imellem Mispa og Sen; denne sten kalte han Eben-Eser^[b] og sa: Hittil har Herren hjulpet oss.

¹³ Således blev filistrene ydmyket og kom ikke mere inn i Israels land; og Herrens hånd var imot filistrene alle Samuels dager.

¹⁴ Og de byer som filistrene hadde tatt fra Israel, kom tilbake til Israel igjen, fra Ekron like til Gat, og alt land som hørte til dem, fridde Israel av filistrenes hånd, og det var fred mellem Israel og amorittene.

¹⁵ Samuel dømte Israel så lenge han levde.

¹⁶ År efter år drog han omkring til Betel og Gilgal og Mispa og dømte Israel på alle disse steder.

¹⁷ Og hver gang vendte han tilbake til Rama; for der var hans hus, og der dømte han Israel; og han bygget der et alter for Herren.

¹⁹ og han tok føde til sig og blev styrket. Han blev da nogen dager hos disiplene i Damaskus.

²⁰ Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.

²¹ Og alle som hørte det, blev ute av sig selv av forundring og sa: Er ikke dette han som i Jerusalem utryddet dem som påkaller dette navn? og han var kommet hit for å føre dem bundne til yppersteprestene.

²² Men Saulus blev enn mere styrket, og han målbandt jødene som bodde i Damaskus, idet han beviste at Jesus er Messias.

²³ Da nu mange dager var gått, la jødene råd op om å slå ham ihjel;

²⁴ men Saulus fikk vite at de efterstrebte ham. De voktet også portene dag og natt for å slå ham ihjel;

²⁵ men hans disipler tok ham om natten og slapp ham ut gjennem muren, idet de firte ham ned i en kurv.

²⁶ Da han nu kom til Jerusalem, søkte han å holde sig nær til disiplene; og de fryktet alle for ham, for de trodde ikke at han var nogen disippel.

²⁷ Men Barnabas tok sig av ham og førte ham til apostlene, og han fortalte dem hvorledes han hadde sett Herren på veien, og at han hadde talt til ham, og hvorledes han i Damaskus hadde lært frimodig i Jesu navn.

²⁸ Så gikk han da inn og ut med dem i Jerusalem

²⁹ og lærte frimodig i Herrens navn, og han talte med de gresktalende jøder og innlot sig i ordskifte med dem. De søkte da å slå ham ihjel;

³⁰ men da brødrene fikk det å vite, førte de ham ned til Cesarea, og sendte ham derfra til Tarsus.

³¹ Menigheten hadde nu fred over hele Judea og Galilea og Samaria; den opbyggedes og vandret i Herrens frykt, og vokste ved den Hellige Ånds hjelp.