M’Cheyne Bible Reading Plan

9 Alle Israels menn blev innført i ættelister og finnes opskrevet i Israels kongers bok; og Juda blev bortført i fangenskap til Babel for sin troløshets skyld.

² De tidligere innbyggere, som bodde på sin eiendom, i sine byer, var vanlige israelitter, prester, levitter og tempeltjenere.

³ I Jerusalem bodde nogen av Judas barn og av Benjamins barn og av Efra'ims og Manasses barn:

⁴ Utai, sønn av Ammihud, sønn av Omri, sønn av Imri, sønn av Bani, av Judas sønn Peres' barn;

⁵ og av silonittene^[a]: Asaja, den førstefødte, og hans sønner;

⁶ og av Serahs sønner: Je'uel og deres brødre, seks hundre og nitti i tallet;

⁷ og av Benjamins barn: Sallu, sønn av Mesullam, sønn av Hodavja, sønn av Hassenua,

⁸ og Jibneja, sønn av Jeroham, og Ela, sønn av Ussi, sønn av Mikri, og Mesullam, sønn av Sefatja, sønn av Re'uel, sønn av Jibnija,

⁹ og deres brødre efter sine ætter, ni hundre og seks og femti i tallet; alle disse menn var overhoder for sine familier.

¹⁰ Og av prestene: Jedaja og Jojarib og Jakin

¹¹ og Asarja, sønn av Hilkias, sønn av Mesullam, sønn av Sadok, sønn av Merajot, sønn av Akitub - han var forstander for Guds hus -

¹² og Adaja, sønn av Jeroham, sønn av Pashur, sønn av Malkia, og Masai, sønn av Adiel, sønn av Jahsera, sønn av Mesullam, sønn av Mesillemit, sønn av Immer,

¹³ og deres brødre, overhoder for sine familier, tusen og syv hundre og seksti i tallet, dyktige menn i arbeidet ved tjenesten i Guds hus.

¹⁴ Og av levittene: Semaja, sønn av Hassub, sønn av Asrikam, sønn av Hasabja, av Meraris barn,

¹⁵ og Bakbakkar, Heres og Galal og Mattanja, sønn av Mika, sønn av Sikri, sønn av Asaf,

¹⁶ og Obadja, sønn av Semaja, sønn av Galal, sønn av Jedutun, og Berekja, sønn av Asa, sønn av Elkana, som bodde i netofatittenes landsbyer.

¹⁷ Og portnerne: Sallum og Akkub og Talmon og Akiman og deres brødre; Sallum var deres overhode,

¹⁸ og like til nu står de^[b] ved Kongeporten, mot øst. Dette var portnerne i Levis barns leire.

¹⁹ Sallum, sønn av Kore, sønn av Ebjasaf, sønn av Korah, og hans brødre, de som var av hans familie, korahittene, hadde som sin tjenestegjerning å være voktere ved teltets dørtreskler, fordi deres fedre hadde vært voktere ved inngangen til Herrens leir.

²⁰ Og Pinehas, Eleasars sønn, hadde fordum vært deres forstander; Herren var med ham.

²¹ Sakarja, Meselemjas sønn, var portner ved inngangen til sammenkomstens telt.

²² Alle disse som var utvalgt til portnere ved dørtresklene, var to hundre og tolv i tallet; de var innført i ættelister efter sine landsbyer; David og seeren Samuel hadde innsatt dem som menn de hadde tillit til.

²³ De og deres sønner stod ved portene til Herrens hus, telthuset, og holdt vakt.

²⁴ Efter de fire verdenshjørner hadde portnerne sin plass: mot øst, vest, nord og syd.

²⁵ Og deres brødre, som bodde i sine landsbyer, skulde fra tid til annen komme og hjelpe dem for syv dager ad gangen.

²⁶ For de fire forstandere for portnerne var betrodde menn; de var levitter; de hadde også opsyn over kammerne og over skattkammerne i Guds hus.

²⁷ Om natten holdt de sig rundt omkring Guds hus; for det pålå dem å holde vakt, og de skulde lukke op portene hver morgen.

²⁸ Nogen av levittene hadde tilsyn med de redskaper som bruktes ved tjenesten; de tellet dem, både når de bar dem inn, og når de bar dem ut.

²⁹ Og nogen av dem var satt til å ha tilsyn med de andre redskaper - alle helligdommens redskaper - og med melet og vinen og oljen og viraken og krydderiene.

³⁰ Og nogen av prestenes sønner laget kryddersalven.

³¹ Og Mattitja, en av levittene, korahitten Sallums førstefødte sønn, var betrodd å tillage bakverket.

³² Og nogen av deres brødre kahatittenes barn hadde tilsyn med skuebrødene og skulde legge dem til rette hver sabbat.

³³ Dette^[c] var sangerne, familiehoder blandt levittene; de holdt til i kammerne og var fri for annen tjeneste; for de var dag og natt optatt med sitt eget arbeid.

³⁴ Alle disse^[d] var familiehoder blandt levittene efter sine ætter - overhoder; de bodde i Jerusalem.

³⁵ I Gibeon bodde Gibeons far Je'uel; hans hustru hette Ma'aka.

³⁶ Og hans førstefødte sønn var Abdon; så var det Sur og Kis og Ba'al og Ner og Nadab

³⁷ og Gedor og Ahjo og Sakarja og Miklot.

³⁸ Og Miklot fikk sønnen Simeam; også disse bodde midt imot sine brødre i Jerusalem, sammen med sine brødre.

³⁹ Og Ner fikk sønnen Kis, og Kis var far til Saul, og Saul fikk sønnene Jonatan og Malkisua og Abinadab og Esba'al.

⁴⁰ Og Jonatans sønn var Meribba'al, og Meribba'al fikk sønnen Mika.

⁴¹ Og Mikas sønner var Piton og Melek og Tahrea.

⁴² Og Akas fikk sønnen Jara, og Jara fikk Alemet og Asmavet og Simri, og Simri fikk Mosa.

⁴³ Og Mosa fikk sønnen Bina, og hans sønn var Refaja; hans sønn Elasa; hans sønn Asel.

⁴⁴ Og Asel hadde seks sønner, og dette var deres navn: Asrikam, Bokeru og Ismael og Searja og Obadja og Hanan; dette var Asels sønner.

10 Filistrene stred mot Israel, og Israels menn flyktet for filistrene, og det lå mange falne på Gilboa-fjellet.

² Og filistrene var like i hælene på Saul og hans sønner, og de drepte Jonatan og Abinadab og Malkisua, Sauls sønner.

³ Og striden blev hård der hvor Saul stod; og bueskytterne kom over ham, og han blev grepet av redsel for skytterne.

⁴ Da sa Saul til sin våbensvenn: Dra ditt sverd og gjennembor mig med det, så ikke disse uomskårne skal komme og fare ille med mig! Men våbensvennen vilde ikke; han var for redd. Da tok Saul sitt sverd og styrtet sig i det.

⁵ Og da våbensvennen så at Saul var død, styrtet også han sig i sitt sverd og døde.

⁶ Således døde Saul og hans tre sønner og hele hans hus; de døde alle sammen.

⁷ Og da alle israelittene i dalen så at de var flyktet, og at Saul og hans sønner var døde, forlot de sine byer og flyktet; og filistrene kom og bosatte sig i dem.

⁸ Dagen efter kom filistrene for å plyndre de falne; da fant de Saul og hans sønner liggende på Gilboa-fjellet.

⁹ De plyndret ham og tok hans hode og hans våben og sendte bud rundt omkring i filistrenes land for å forkynne det glade budskap for sine avguder og for folket.

¹⁰ Og hans våben la de i sin guds hus, og hans hjerneskall hengte de op i Dagons hus.

¹¹ Da hele Jabes i Gilead fikk høre alt det filistrene hadde gjort med Saul,

¹² drog alle våbenføre menn avsted og tok Sauls og hans sønners kropper og førte dem til Jabes; og de begravde deres ben under terebinten i Jabes og holdt faste i syv dager.

¹³ Således døde Saul for den troløshets skyld som han hadde vist mot Herren, fordi han ikke hadde holdt sig efter Herrens ord, og likeledes fordi han hadde søkt til dødningemanere for å spørre dem til råds.

¹⁴ Men han spurte ikke Herren; derfor lot han ham dø og førte kongedømmet over til David, Isais sønn.

12 Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt,

² idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.

³ Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!

⁴ Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden,

⁵ og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham;

⁶ for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.

⁷ Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?

⁸ Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.

⁹ Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?

¹⁰ For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet.

¹¹ All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.

¹² Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær,

¹³ og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!

¹⁴ Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.

¹⁵ Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den,

¹⁶ at ikke nogen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett.

¹⁷ I vet jo at han og senere, da han vilde arve velsignelsen, blev avvist - for han fant ikke rum for bot - enda han søkte den med tårer.

¹⁸ For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær,

¹⁹ og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, bad at der ikke måtte tales mere til dem;

²⁰ for de kunde ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det stenes,

²¹ og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver.

²² Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener,

²³ til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,

²⁴ og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.

²⁵ Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!

²⁶ Hans røst rystet dengang jorden; men nu har han lovt og sagt: Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.

²⁷ Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved.

²⁸ Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!

²⁹ For vår Gud er en fortærende ild.

6 Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell, de fornemme blandt det ypperste av folkene, dem som Israels hus pleier å vende sig til!

² Dra over til Kalne og se, og gå videre til det store Hamat, og stig ned til Gat i Filisterland! Er de bedre enn disse riker, eller er deres land større enn eders land?

³ I som jager den onde dag langt bort og flytter urettens sete nær til eder^[a],

⁴ I som ligger på elfenbensbenker og dovner eder på eders leier, og som eter lam av hjorden og kalver fra fjøset,

⁵ som synger allslags tull til harpens toner og har uttenkt eder strengeinstrumenter, likesom David,

⁶ som drikker vin av skåler og salver eder med den ypperste olje, men ikke sørger over Josefs skade.

⁷ Derfor skal de nu vandre ut av landet fremst blandt dem som føres bort, og med skrålet av dem som dovner sig, skal det være slutt.

⁸ Herren, Israels Gud, har svoret ved sig selv, sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg avskyr Jakobs stolthet og hater hans palasser, og jeg vil overgi byen og alt det som er i den.

⁹ Og om det er ti menn tilbake i ett hus, da skal de dø.

¹⁰ Og en manns nærmeste frende, som skal brenne ham^[b], skal ta ham og bære benene ut av huset, og han skal si til den som er i husets innerste krok: Er det ennu nogen hos dig? Og han skal svare: Nei, ingen! Da skal han si: Hysj! Herrens navn må ikke nevnes!

¹¹ For se, Herren byder, og de slår det store hus så det synker i grus, og det lille hus så det revner.

¹² Springer vel hestene opefter fjellet, eller pløies det der med okser? siden I har forvendt retten til gift og rettferdighetens frukter til malurt.

¹³ I som gleder eder over det som intet er, og som sier: Er det ikke ved vår egen styrke vi har vunnet oss velde?

¹⁴ For se, jeg opvekker et folk mot eder, Israels hus, sier Herren, hærskarenes Gud, og de skal undertrykke eder fra der hvor veien går til Hamat, og like til bekken i ødemarken.

³⁹ Men Maria stod op i de dager og skyndte sig til fjellbygdene, til en by i Juda,

⁴⁰ og hun kom inn i Sakarias' hus og hilste på Elisabet.

⁴¹ Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd

⁴² og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!

⁴³ Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig?

⁴⁴ For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd.

⁴⁵ Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren.

⁴⁶ Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren,

⁴⁷ og min ånd fryder sig i Gud, min frelser,

⁴⁸ han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig,

⁴⁹ fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn,

⁵⁰ og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

⁵¹ Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke;

⁵² han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små;

⁵³ hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.

⁵⁴ Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu

⁵⁵ - således som han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid.

⁵⁶ Og Maria blev hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus.

⁵⁷ Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn,

⁵⁸ og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne.

⁵⁹ Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far.

⁶⁰ Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes.

⁶¹ Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn.

⁶² De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete.

⁶³ Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret sig alle.

⁶⁴ Men straks blev hans munn oplatt og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.

⁶⁵ Og det kom frykt på alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting,

⁶⁶ og alle som hørte det, la det på hjerte og sa: Hvad skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.

⁶⁷ Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa:

⁶⁸ Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!

⁶⁹ Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,

⁷⁰ således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av,

⁷¹ en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,

⁷² for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,

⁷³ den ed han svor Abraham, vår far,

⁷⁴ for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt

⁷⁵ i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager.

⁷⁶ Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier,

⁷⁷ for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse

⁷⁸ for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot solopgang fra det høie gjeste oss,

⁷⁹ for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.

⁸⁰ Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel.