M’Cheyne Bible Reading Plan
6 Profetenes disipler sa til Elisa: Huset som vi sitter i her hos dig, er for trangt for oss.
2 La oss få gå til Jordan og der hente hver sin bjelke og så bygge oss et hus der som vi kan holde til i! Han svarte: Ja, gjør det!
3 Da sa en av dem: Vær så snild og gå med dine tjenere! Han svarte: Ja, jeg skal gå med.
4 Så gikk han med dem, og da de kom til Jordan, tok de til å felle trær.
5 Men da en av dem felte sin bjelke, falt øksen i vannet; da ropte han: Å, min herre, den var enda lånt.
6 Da sa den Guds mann: Hvor falt den? Han viste ham stedet; da hugg han av et stykke tre og kastet det dit ned og fikk øksen til å flyte op.
7 Og han sa: Ta den op! Så rakte mannen ut hånden og tok den.
8 Kongen i Syria lå i krig med Israel; og han rådførte sig med sine menn og sa: På det og det sted vil jeg slå leir.
9 Men den Guds mann sendte bud til Israels konge og lot si: Ta dig i vare for å dra forbi dette sted! For der vil syrerne dra ned.
10 Så sendte Israels konge folk til det sted som den Guds mann hadde nevnt for ham og advart ham for, og han tok sig i vare der. Dette hendte ikke bare en gang, men flere ganger.
11 Kongen i Syria blev meget urolig over dette; han kalte sine menn til sig og sa til dem: Kan I ikke si mig hvem det er av våre folk som holder med Israels konge?
12 Da sa en av hans menn: Det har sig ikke så, herre konge; det er Elisa, profeten i Israel, som åpenbarer for Israels konge hvert ord du taler i ditt sovekammer.
13 Han sa: Gå og se å få rede på hvor han er, så jeg kan sende folk dit og la ham hente! Da det så blev meldt ham at han var i Dotan,
14 sendte han hester og vogner og en stor hær dit; de kom der om natten og omringet byen.
15 Og da den Guds manns tjener tidlig om morgenen gikk ut, fikk han se at en hær med hester og vogner omringet byen. Da sa hans dreng til ham: Å, min herre, hvad skal vi gjøre?
16 Han svarte: Vær ikke redd! De som er med oss, er flere enn de som er med dem.
17 Og Elisa bad og sa: Herre! Oplat hans øine, så han kan se! Og Herren oplot drengens øine, og han fikk se at fjellet var fullt av gloende hester og vogner rundt omkring Elisa.
18 Da så syrerne kom ned til ham, bad Elisa til Herren og sa: Slå dette folk med blindhet! Og han slo dem med blindhet, som Elisa hadde bedt om.
19 Da sa Elisa til dem: Dette er ikke den rette vei og ikke den rette by; følg mig, så skal jeg føre eder til den mann I leter efter. Så førte han dem til Samaria.
20 Og da de kom inn i Samaria, sa Elisa: Herre, oplat deres øine, så de kan se! Og Herren oplot deres øine, og de fikk se at de var midt i Samaria.
21 Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Skal jeg hugge dem ned, min far, skal jeg hugge dem ned?
22 Han svarte: Du skal ikke hugge dem ned; hugger du vel ned dem som du gjør til fanger med ditt sverd og din bue[a]? Sett brød og vann for dem, så de kan ete og drikke og så vende tilbake til sin herre!
23 Da lot han stelle til et måltid for dem, og de åt og derefter lot han dem fare, vendte tilbake til sin herre. Siden kom det ikke mere syriske herjeflokker inn i Israels land.
24 Nogen tid efter samlet kongen i Syria Benhadad hele sin hær og drog op og kringsatte Samaria.
25 Og mens de holdt Samaria kringsatt, blev det så stor hungersnød i byen at til sist hodet av et asen kostet åtti sekel sølv, og fjerdedelen av en kab duemøkk fem sekel sølv.
26 Og da Israels konge engang gikk omkring på muren, ropte en kvinne til ham: Hjelp, herre konge!
27 Han svarte: Når Herren ikke vil hjelpe dig, hvorfra skulde da jeg hente hjelp til dig? Fra treskeplassen eller fra vinpersen?
28 Og kongen spurte henne: Hvad fattes dig? Hun svarte: Denne kvinne sa til mig: Kom hit med din sønn, så vil vi ete ham idag, og imorgen vil vi ete min sønn.
29 Så kokte vi min sønn og åt ham. Dagen efter sa jeg til henne: Kom nu hit med din sønn, så vil vi ete ham. Men hun gjemte bort sin sønn.
30 Da kongen hørte det som kvinnen fortalte, sønderrev han sine klær, som han gikk der omkring på muren; da fikk folket se at han hadde sekk innenfor på sitt legeme.
31 Og han sa: Gud la det gå mig ille både nu og siden, om Elisas, Safats sønns hode skal bli sittende på ham idag!
32 Mens Elisa satt i sitt hus, og de eldste satt der hos ham, sendte kongen en mann dit foran sig; men før budet kom til ham[b], sa han til de eldste: Ser I at denne mordersønn[c] har sendt bud hit for å ta mitt hode? Se nu til å stenge døren når budet kommer, og trykke ham tilbake med den! Høres ikke allerede lyden av hans herres trin efter ham?
33 Mens han ennu talte med dem, kom budet ned til ham. Da sa han[d]: Se for en ulykke[e] det er kommet fra Herren! Hvorfor skulde jeg lenger bie på Herren?
3 Det er et troverdig ord: Om nogen attrår et tilsyns-embede, da har han lyst til en god gjerning.
2 Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, duelig til å lære andre,
3 ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men saktmodig, ikke stridslysten, ikke pengekjær,
4 en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet
5 - men hvis nogen ikke vet å styre sitt eget hus, hvorledes kan han da ha omsorg for Guds menighet? -
6 ikke en nyomvendt, forat han ikke skal bli opblåst og falle i djevelens dom.
7 Men han skal og ha godt vidnesbyrd av dem som er utenfor, forat han ikke skal bli hånet og falle i djevelens snare.
8 Likeså skal menighets-tjenerne være verdige, ikke tvetungede, ikke tilbøielige til megen vin, ikke lystne efter ussel vinning,
9 sådanne som har troens hemmelighet i en ren samvittighet.
10 Også disse skal først prøves; derefter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige.
11 Likeså skal kvinnene være verdige, ikke baktalende, edruelige, tro i alle ting.
12 Menighets-tjenerne skal være hver én kvinnes mann og styre vel sine barn og sine egne hus.
13 For de som har vært gode menighets-tjenere, vinner sig et godt stade og megen frimodighet i troen på Kristus Jesus.
14 Dette skriver jeg til dig skjønt jeg håper snart å komme til dig,
15 men om jeg venter med å komme, at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.
16 Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som blev åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblandt folkeslag, trodd i verden, optatt i herlighet.
10 I perserkongen Kyros' tredje år kom det i en åpenbaring et ord til Daniel, som hadde fått navnet Beltsasar; dette ord er sant og varsler stor trengsel. Og han merket sig ordet og gav akt på synet.
2 På den tid hadde jeg, Daniel, sørget i tre uker;
3 nogen kostelig mat åt jeg ikke, og kjøtt og vin kom ikke i min munn, og heller ikke salvet jeg mig, før de tre uker var til ende.
4 På den fire og tyvende dag i den første måned, mens jeg stod ved bredden av den store elv, det er Hiddekel[a],
5 så jeg op, og da fikk jeg se en mann som stod der; han var klædd i linklær, og hans lender var omgjorde med et belte av gull fra Ufas;
6 hans legeme var som krysolitt, hans ansikt skinte som lynet, hans øine var som ildsluer, hans armer og ben var som blankt kobber å se til, og lyden av hans ord var som et veldig drønn.
7 Jeg, Daniel, var den eneste som så synet; de menn som var med mig, så ikke synet, men en stor redsel falt på dem, og de flyktet og skjulte sig.
8 Så blev jeg alene tilbake. Og da jeg så dette store syn, blev jeg rent maktesløs, og mitt ansikt mistet sin friske farve, så jeg så rent ille ut, og jeg hadde ingen kraft mere.
9 Og jeg hørte lyden av hans ord; og da jeg hørte lyden av hans ord, sank jeg sanseløs fremover med ansiktet mot jorden.
10 Da merket jeg en hånd som rørte ved mig, den hjalp mig op, så jeg skjelvende hvilte på mine knær og hender.
11 Og han sa til mig: Daniel, du høit elskede mann! Gi akt på de ord jeg vil tale til dig, og reis dig op igjen! For nu er jeg sendt til dig. Og da han talte således til mig, stod jeg skjelvende op.
12 Og han sa til mig: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte din hu til å vinne forstand og til å ydmyke dig for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt, og for dine ords skyld er jeg kommet.
13 Perserrikets fyrste[b] stod mig imot i en og tyve dager; men da kom Mikael, en av de fornemste fyrster[c], og hjalp mig, så jeg fikk overhånd der hos kongene av Persia.
14 Og nu er jeg kommet for å oplyse dig om hvad som skal vederfares ditt folk i de siste dager[d]; for dette er atter et syn som sikter til de dager.
15 Og da han talte således til mig, vendte jeg mitt ansikt mot jorden og var målløs.
16 Og se, en som lignet et menneske, rørte ved mine leber, og jeg åpnet min munn og talte og sa til ham som stod foran mig: Herre! Ved det syn jeg har hatt, er svære smerter kommet over mig, så jeg ikke lenger har nogen kraft;
17 hvorledes skulde da min herres tjener, en slik som jeg, kunne tale med en slik som min herre er? Hos mig finnes fra nu av ingen kraft, og det er ikke ånde tilbake i mig.
18 Og atter rørte en som så ut som et menneske, ved mig og styrket mig, og han sa: Frykt ikke, du høit elskede mann! Fred være med dig! Vær du bare frimodig! Og som han talte med mig, blev jeg styrket og sa: Tal, herre! For du har styrket mig.
19 Da sa han: Vet du nu hvorfor jeg er kommet til dig? Nu må jeg vende tilbake for å stride mot Persias fyrste[e]; og når jeg drar ut, da kommer Grekenlands fyrste.
20 Men først vil jeg kunngjøre dig hvad som er optegnet i sannhets bok. Og det er ikke en eneste som hjelper mig mot dem, uten Mikael, eders fyrste;
119 Salige er de hvis vei er ulastelig, som vandrer i Herrens lov.
2 Salige er de som tar vare på hans vidnesbyrd, som søker ham av hele sitt hjerte
3 og ikke gjør urett, men vandrer på hans veier.
4 Du har gitt dine befalinger forat en skal holde dem nøie.
5 O, at mine veier måtte bli faste, så jeg holder dine forskrifter!
6 Da skal jeg ikke bli til skamme når jeg gir akt på alle dine bud.
7 Jeg vil prise dig i hjertets opriktighet når jeg lærer din rettferdighets lover å kjenne.
8 Dine forskrifter vil jeg holde; du må ikke rent forlate mig!
9 Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde sig efter ditt ord.
10 Av hele mitt hjerte har jeg søkt dig; la mig ikke fare vill fra dine bud!
11 I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord forat jeg ikke skal synde imot dig.
12 Lovet være du, Herre! Lær mig dine forskrifter!
13 Med mine leber har jeg forkynt alle lover fra din munn.
14 Over dine vidnesbyrds vei har jeg gledet mig, som over all rikdom.
15 På dine befalinger vil jeg grunde og tenke på dine stier.
16 I dine forskrifter forlyster jeg mig, jeg glemmer ikke ditt ord.
17 Gjør vel imot din tjener, så jeg kan leve! Da vil jeg holde ditt ord.
18 Lat op mine øine, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!
19 Jeg er en gjest på jorden; skjul ikke dine bud for mig!
20 Min sjel er knust, så jeg lenges efter dine lover til enhver tid.
21 Du har truet de overmodige, de forbannede, som farer vill fra dine bud.
22 Ta skam og forakt bort fra mig! For jeg har tatt vare på dine vidnesbyrd.
23 Fyrster har også sittet og talt sammen imot mig; din tjener grunder på dine forskrifter.
24 Dine vidnesbyrd er også min lyst; de er mine rådgivere.