M’Cheyne Bible Reading Plan
8 Da kalte kong Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for Israels barns familier, sammen til sig i Jerusalem for å føre Herrens pakts-ark op fra Davids stad, det er Sion.
2 Og alle Israels menn samlet sig hos kong Salomo på festen[a] i måneden etanim, det er den syvende måned.
3 Da nu alle Israels eldste var kommet, løftet prestene arken op.
4 Og de bar Herrens ark op og sammenkomstens telt og alle de hellige redskaper som var i teltet; det var prestene og levittene som bar dem op.
5 Og kong Salomo stod foran arken og med ham hele Israels menighet, som hadde samlet sig hos ham, og de ofret småfe og storfe i slik mengde at de ikke kunde telles eller regnes.
6 Prestene bar Herrens pakts-ark inn på dens plass i husets kor, i det Aller-helligste, under kjerubenes vinger.
7 For kjerubene bredte sine vinger ut over det sted hvor arken stod, så at kjerubene ovenfra dekket både over arken og dens stenger.
8 Stengene var så lange at deres ender kunde sees fra det Hellige foran koret, men ikke utenfor. Og der har de vært til denne dag.
9 Det var ikke noget i arken uten de to stentavler som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, dengang Herren gjorde pakt med Israels barn da de drog ut av Egyptens land.
10 Så skjedde det at da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus.
11 Og for skyens skyld kunde prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste; for Herrens herlighet fylte Herrens hus.
12 Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet.
13 Bygget har jeg et hus til bolig for dig, et sted hvor du kan bo til evig tid.
14 Så vendte kongen sig om og velsignet hele Israels menighet, mens hele Israels menighet stod.
15 Han sa: Lovet være Herren, Israels Gud, som med sin munn talte med David, min far, og med sin hånd har opfylt det han lovte da han sa:
16 Fra den dag jeg førte mitt folk Israel ut av Egypten, har jeg ikke utvalgt nogen by blandt alle Israels stammer, så der skulde bygges et hus til bolig for mitt navn; men jeg utvalgte David til å råde over mitt folk Israel.
17 Og David, min far, hadde i sinne å bygge et hus for Herrens, Israels Guds navn.
18 Men Herren sa til David, min far: At du har hatt i sinne å bygge et hus for mitt navn, det har du gjort vel i;
19 men du skal ikke bygge huset; din sønn som skal utgå av dine lender, han skal bygge huset for mitt navn.
20 Og Herren opfylte det ord han hadde talt, og jeg er trådt i min far Davids sted og har tatt sete på Israels trone, således som Herren hadde sagt, og jeg har bygget huset for Herrens, Israels Guds navn.
21 Og der har jeg stelt til et rum for arken, hvori Herrens pakt er, den pakt som han gjorde med våre fedre da han førte dem ut av Egyptens land.
22 Så trådte Salomo frem foran Herrens alter midt for hele Israels menighet og bredte ut sine hender mot himmelen
23 og sa: Herre, Israels Gud! Det er ikke nogen Gud som du, hverken i himmelen der oppe eller på jorden her nede, du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet mot dine tjenere, når de vandrer for ditt åsyn av alt sitt hjerte,
24 du som har holdt det du lovte din tjener David, min far; du lovte det med din munn, og med din hånd har du opfylt det, som det viser sig idag.
25 Så hold nu og, Herre, Israels Gud, det du lovte din tjener David, min far, da du sa: Det skal aldri fattes en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt åsyn, så sant dine barn akter på sin vei og vandrer for mitt åsyn, som du har vandret for mitt åsyn.
26 Så la nu, Israels Gud, de ord bli sannhet som du har talt til din tjener David, min far.
27 Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rummer dig ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygget!
28 Men du vil allikevel vende dig til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre på det rop og den bønn som din tjener bærer frem for ditt åsyn idag,
29 så dine øine må være oplatt mot dette hus natt og dag - det sted hvorom du har sagt: Mitt navn skal bo der - så du hører på den bønn som din tjener beder, vendt mot dette sted.
30 Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer frem, vendt mot dette sted; du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen; du vil høre og tilgi.
31 Når nogen synder mot sin næste, og de krever en ed av ham og lar ham sverge, og han så kommer inn og sverger foran ditt alter i dette hus,
32 så vil du høre i himmelen og gripe inn og hjelpe dine tjenere til deres rett, så du dømmer den skyldige skyldig og lar hans gjerninger komme over hans eget hode, og dømmer den rettferdige rettferdig og lar ham få efter sin rettferdighet.
33 Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de synder mot dig, men de så vender om til dig og bekjenner ditt navn og beder til dig og bønnfaller dig om nåde i dette hus,
34 så vil du høre det i himmelen og forlate ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det land du har gitt deres fedre.
35 Når himmelen lukkes, så det ikke kommer regn, fordi de synder mot dig, og de så beder, vendt mot dette sted, og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd, fordi du ydmyker dem,
36 så vil du høre det i himmelen og forlate dine tjeneres og ditt folk Israels synd, fordi du lærer dem den gode vei de skal vandre, og du vil la det regne over ditt land, som du har gitt ditt folk til arv.
37 Når det kommer hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer brand og rust på kornet, gresshopper og gnagere[b], når deres fiender trenger inn i deres land og kringsetter deres byer, når det kommer nogen plage eller nogen sykdom -
38 hver gang da noget menneske eller hele ditt folk Israel bærer frem nogen bønn eller ydmyk begjæring, fordi de hver for sig kjenner sig rammet i sin samvittighet, og de så breder ut sine hender mot dette hus,
39 så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann efter alle hans gjerninger, fordi du kjenner hans hjerte - for du alene kjenner alle menneskebarns hjerte -
40 så de må frykte dig alle de dager de lever i det land du har gitt våre fedre.
41 Også om en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld
42 - for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utrakte arm - kommer og beder, vendt mot dette hus,
43 så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til dig om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte dig likesom ditt folk Israel og forstå at det er ditt navn som det nevnes med dette hus som jeg har bygget.
44 Når ditt folk drar ut i krig mot sin fiende på den vei du sender dem, og de så beder til Herren, vendt mot den stad du har utvalgt, og det hus jeg har bygget for ditt navn,
45 så vil du i himmelen høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett.
46 Når de synder mot dig - for det er ikke noget menneske som ikke synder - og du vredes på dem og gir dem i fiendens vold, og de som tar dem til fange, fører dem bort til fiendens land, fjernt eller nær,
47 men de så tar sig det til hjerte i det land hvor de holdes fanget, og omvender sig og bønnfaller dig om nåde i deres land som holder dem fanget, og sier: Vi har syndet og gjort ille, vi har vært ugudelige,
48 og de omvender sig til dig av alt sitt hjerte og av all sin sjel i sine fienders land, blandt dem som har ført dem i fangenskap, og de beder til dig, vendt mot sitt land, som du har gitt deres fedre, og mot den stad du har utvalgt, og det hus jeg har bygget for ditt navn,
49 så vil du i himmelen, der hvor du bor, høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett
50 og forlate ditt folk hvad de har syndet mot dig, og alle de misgjerninger de har gjort mot dig, og la dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, så de forbarmer sig over dem;
51 de er jo ditt folk og din arv, som du førte ut av Egypten, midt ut av jernovnen.
52 La da dine øine være oplatt for din tjeners ydmyke begjæring og for ditt folk Israels ydmyke begjæring, så du hører på dem, så ofte de roper til dig.
53 For du har utskilt dem fra alle jordens folk, så de skal være din arv, således som du sa ved din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypten, Herre, Herre!
54 Efterat Salomo hadde frembåret hele denne bønn og ydmyke begjæring for Herren, stod han op fra Herrens alter, hvor han hadde ligget på sine knær med hendene utbredt mot himmelen.
55 Så trådte han frem og velsignet hele Israels menighet med høi røst og sa:
56 Lovet være Herren, som har gitt sitt folk Israel ro, således som han lovte! Ikke et ord er blitt til intet av alle de gode ord han talte ved sin tjener Moses.
57 Herren vår Gud være med oss, som han har vært med våre fedre! Han forlate oss ikke og forkaste oss ikke,
58 men bøie vårt hjerte til sig, så vi vandrer på alle hans veier og holder hans bud og forskrifter og lover, som han gav våre fedre.
59 Og måtte denne min bønn som jeg i ydmykhet har frembåret for Herrens åsyn, være nær Herren vår Gud dag og natt, så han hjelper sin tjener og sitt folk Israel til deres rett, efter som det trenges hver dag,
60 sa alle jordens folk må kjenne at Herren er Gud, han og ingen annen,
61 Og eders hjerte må være helt med Herren vår Gud, så I vandrer efter hans lover og holder hans bud, som I gjør idag.
62 Og kongen og hele Israel med ham ofret slaktoffer for Herrens åsyn.
63 To og tyve tusen stykker storfe og hundre og tyve tusen stykker småfe var det takkoffer som Salomo bar frem for Herren. Således var det kongen og alle Israels barn innvidde Herrens hus.
64 Samme dag helliget kongen den midterste del av forgården som var foran Herrens hus; for der bar han frem brennofferet og matofferet og fettstykkene av takkofferne, fordi kobberalteret som stod for Herrens åsyn, var for lite til å rumme brennofferet og matofferet og fettstykkene av takkofferne.
65 Således feiret Salomo dengang festen[c], og hele Israel med ham, en stor mengde folk som var kommet sammen like fra Hamat-veien og til Egyptens bekk; i syv dager og atter syv dager - tilsammen fjorten dager - feiret de festen for Herrens, vår Guds åsyn.
66 Den åttende dag lot han folket fare, og de bad farvel med kongen og drog hjem igjen, glade og vel til mote over alt det gode Herren hadde gjort mot sin tjener David og mot sitt folk Israel.
5 Bli derfor Guds efterfølgere som hans elskede barn,
2 og vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket eder og gav sig selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft.
3 Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblandt eder, således som det sømmer sig for hellige,
4 heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse.
5 For dette vet og skjønner I at ingen horkarl eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike.
6 La ingen dåre eder med tomme ord! for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn;
7 ha derfor ikke noget med dem å gjøre!
8 For I var fordum mørke, men nu er I lys i Herren; vandre som lysets barn -
9 for lysets frukt viser sig i all godhet og rettferdighet og sannhet -
10 idet I prøver hvad som er velbehagelig for Herren,
11 og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!
12 For det som lønnlig drives av dem, er skammelig endog å si;
13 men når det refses, blir det alt åpenbaret av lyset; for alt som blir åpenbaret, er lys.
14 Derfor sier Skriften: Våkn op, du som sover, og stå op fra de døde, og Kristus skal lyse for dig.
15 Se derfor til hvorledes I kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise,
16 så I kjøper den beleilige tid; for dagene er onde.
17 Derfor, vær ikke dårer, men forstå hvad Herrens vilje er!
18 Og drikk eder ikke drukne av vin, for i det er der ryggesløshet, men bli fylt av Ånden,
19 så I taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, og synger og leker for Herren i eders hjerter,
20 og alltid sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn,
21 og underordner eder under hverandre i Kristi frykt.
22 I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren!
23 for mannen er hustruens hoved, likesom Kristus er menighetens hoved, han som er sitt legemes frelser.
24 Men likesom menigheten underordner sig under Kristus, således skal også hustruene underordne sig under sine menn i alle ting.
25 I menn! elsk eders hustruer, likesom Kristus elsket menigheten og gav sig selv for den,
26 for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i ordet,
27 forat han selv kunde fremstille menigheten for sig i herlighet, uten plett eller rynke eller noget sådant, men at den kunde være hellig og ulastelig.
28 Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker sig selv;
29 ingen har jo nogensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, likesom Kristus gjør med menigheten;
30 for vi er hans legemes lemmer.
31 Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød.
32 Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.
33 Dog, også I skal elske, enhver sin hustru som sig selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.
38 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
2 Menneskesønn! Vend ditt åsyn mot Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal, og spå imot ham!
3 Og du skal si: Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg kommer over dig, Gog, fyrste over Ros, Mesek og Tubal!
4 Og jeg vil vende dig om og legge kroker i dine kjever og føre dig ut med hele din hær, hester og ryttere, alle sammen prektig klædd, en stor skare med store og små skjold, alle sammen med sverd i hånd.
5 Persere, etiopere og puteere er med dem, alle sammen med skjold og hjelm;
6 Gomer og alle dets skarer, Togarma-folket i det ytterste Norden og alle dets skarer, mange folkeslag er med dig.
7 Rust dig og gjør alt ferdig, du og alle dine skarer, som har samlet sig hos dig, og du skal være deres fører.
8 Når lang tid er gått, kommer turen til dig; ved årenes ende skal du komme til et land som er utfridd fra sverdet, og hvis folk er samlet fra mange folkeslag, op på Israels fjell som stadig hadde ligget øde; men nu er det ført ut fra folkene, og de bor der trygt alle sammen.
9 Dit skal du dra op; som en storm skal du komme, som en sky skal du være til å skjule landet, du og alle dine skarer og mange folkeslag med dig.
10 Så sier Herren, Israels Gud: På den dag skal tanker stige op i ditt hjerte, og du skal tenke ut et ondt råd
11 og si: Jeg vil dra op imot et land med åpne byer, jeg vil komme over fredelige folk, som bor trygt, som alle sammen bor uten murer og hverken har bom eller porter -
12 for å rane og røve og ta hærfang, for å vende din hånd mot ruiner som er bygget op igjen, og mot et folk som er sanket sammen fra folkene, som har samlet sig fe og gods, som bor på jordens navle[a]
13 Sjeba og Dedan og kjøbmennene fra Tarsis og alle deres unge løver[b] skal si til dig: Kommer du for å rane og røve? Har du samlet dine skarer for å vinne hærfang, for å føre bort sølv og gull, for å ta fe og gods, for å gjøre et stort bytte?
14 Derfor skal du spå, menneskesønn, og si til Gog: Så sier Herren, Israels Gud: Se, på den tid da mitt folk Israel bor trygt, får du nok vite det.
15 Da skal du komme fra ditt land, fra det ytterste Norden, du og mange folkeslag med dig, alle sammen ridende på hester, en stor skare og en tallrik hær,
16 og du skal dra op imot mitt folk Israel som en sky og skjule landet; i de siste dager skal det skje, da lar jeg dig komme over mitt land, forat folkene skal lære mig å kjenne, når jeg for deres øine åpenbarer min hellighet på dig, Gog!
17 Så sier Herren, Israels Gud: Er det dig jeg har talt om i fordums dager ved mine tjenere, Israels profeter, de som spådde i de dager, år efter år, at jeg vilde la dig komme over dem?
18 Men på den samme dag, den dag Gog kommer over Israels land, sier Herren, Israels Gud, da skal min harme stige op i mitt åsyn.
19 Og i min nidkjærhet, i min brennende vrede sier jeg: Sannelig, på den samme dag skal det komme et stort jordskjelv over Israels land.
20 Og havets fisker og himmelens fugler og markens dyr og alt det kryp som rører sig på jorden, og alle de mennesker som bor på jorden, skal skjelve for mitt åsyn, og fjellene skal ramle og bergveggene styrte ned, og hver en mur skal falle til jorden.
21 Og jeg vil kalle på sverdet imot ham på alle mine fjell, sier Herren, Israels Gud; den enes sverd skal vendes mot den andre.
22 Og jeg vil gå i rette med ham med pest og med blod, og et skyllregn og haglstener, ild og svovel vil jeg la regne ned over ham og hans skarer og over de mange folkeslag som er med ham.
23 Og jeg vil åpenbare min storhet og min hellighet og gi mig til kjenne for mange folks øine, og de skal kjenne at jeg er Herren.
89 En læresalme av Etan, esrahitten.
2 Om Herrens nådegjerninger vil jeg synge til evig tid; fra slekt til slekt vil jeg kunngjøre din trofasthet med min munn.
3 For jeg sier: Miskunnhet bygges op til evig tid, i himmelen grunnfester du din trofasthet.
4 [Du sier:] Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener:
5 Til evig tid vil jeg grunnfeste ditt avkom, og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt. Sela.
6 Og himlene priser din underfulle gjerning, Herre, og din trofasthet prises i de helliges forsamling.
7 For hvem i det høie er å ligne med Herren? Hvem er Herren lik blandt Guds sønner,
8 en Gud, såre forferdelig i de helliges hemmelige råd og fryktelig for alle dem som er omkring ham?
9 Herre, hærskarenes Gud, hvem er sterk som du, Herre? Og din trofasthet er rundt omkring dig.
10 Du er den som hersker over havets overmot; når dets bølger reiser sig, lar du dem legge sig.
11 Du har sønderknust Rahab[a] som en ihjelslått; med din styrkes arm har du spredt dine fiender.
12 Dig hører himlene til, dig også jorden; jorderike og alt det som fyller det - du har grunnfestet dem;
13 nord og syd - du har skapt dem; Tabor og Hermon jubler over ditt navn.
14 Du har en arm med velde; sterk er din hånd, ophøiet er din høire hånd.
15 Rettferd og rett er din trones grunnvoll; nåde og sannhet går frem for ditt åsyn.
16 Salig er det folk som kjenner til jubel[b]; Herre, i ditt åsyns lys skal de vandre.
17 I ditt navn skal de fryde sig hele dagen, og ved din rettferdighet blir de ophøiet.
18 For du er deres styrkes pryd, og ved din godhet ophøier du vårt horn.
19 For Herren er vårt skjold, og Israels Hellige vår konge.
20 Dengang[c] talte du i et syn til dine fromme[d] og sa: Jeg har nedlagt hjelp hos en helt, jeg har ophøiet en ung mann av folket.
21 Jeg har funnet David, min tjener, jeg har salvet ham med min hellige olje.
22 Min hånd skal alltid være med ham, og min arm skal gi ham styrke.
23 Fienden skal ikke plage ham, og den urettferdige skal ikke undertrykke ham.
24 Men jeg vil sønderknuse hans motstandere for hans åsyn og slå dem som hater ham.
25 Og min trofasthet og min miskunnhet skal være med ham, og i mitt navn skal hans horn ophøies.
26 Og jeg vil la ham legge sin hånd på havet og sin høire hånd på elvene.
27 Han skal rope til mig: Du er min far, min Gud og min frelses klippe.
28 Og jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høieste blandt kongene på jorden.
29 Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham.
30 Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager.
31 Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer i mine bud,
32 dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger,
33 da vil jeg hjemsøke deres synd med ris og deres misgjerning med plager.
34 Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal ikke svikte;
35 jeg vil ikke bryte min pakt og ikke forandre hvad som gikk ut fra mine leber.
36 Ett har jeg svoret ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve:
37 Hans avkom skal bli til evig tid, og hans trone som solen for mitt åsyn.
38 Som månen skal den stå evindelig, og vidnet i det høie er trofast. Sela.
39 Og du har forkastet og forsmådd, du er blitt harm på din salvede.
40 Du har rystet av dig pakten med din tjener, du har vanhelliget hans krone ned i støvet.
41 Du har revet ned alle hans murer, du har lagt hans festninger i grus.
42 Alle de som går forbi på veien, har plyndret ham; han er blitt til hån for sine naboer.
43 Du har ophøiet hans motstanderes høire hånd, du har gledet alle hans fiender.
44 Og du lot hans skarpe sverd vike og lot ham ikke holde stand i striden.
45 Du har gjort ende på hans glans og kastet hans trone i støvet.
46 Du har forkortet hans ungdoms dager, du har dekket ham med skam. Sela.
47 Hvor lenge, Herre, vil du skjule dig evindelig? Hvor lenge skal din harme brenne som ild?
48 Kom dog i hu hvor kort mitt liv er, hvor forgjengelige du har skapt alle menneskenes barn!
49 Hvem er den mann som lever og ikke ser døden, som frir sin sjel fra dødsrikets vold? Sela.
50 Hvor er, Herre, dine forrige nådegjerninger, som du tilsvor David i din trofasthet?
51 Kom i hu, Herre, dine tjeneres vanære, at jeg må bære alle de mange folk i mitt skjød,
52 at dine fiender håner, Herre, at de håner din salvedes fotspor!
53 Lovet være Herren til evig tid! Amen, amen.