Book of Common Prayer
97 Herren er blitt konge; jorden fryde sig, mange øer glede sig!
2 Skyer og mørke er rundt omkring ham, rettferd og rett er hans trones grunnvoll.
3 Ild går foran hans åsyn og setter hans fiender i brand rundt omkring.
4 Hans lyn oplyser jorderike; jorden ser det og bever.
5 Fjellene smelter som voks for Herrens åsyn, for all jordens herres åsyn.
6 Himlene kunngjør hans rettferdighet, og alle folkene ser hans ære.
7 Til skamme blir alle de som dyrker utskårne billeder, som roser sig av avguder; tilbed ham, alle guder!
8 Sion hører det og gleder sig, og Judas døtre fryder sig over dine dommer, Herre!
9 For du, Herre, er den Høieste over all jorden, du er såre ophøiet over alle guder.
10 I som elsker Herren, hat det onde! Han bevarer sine frommes sjeler; han frir dem ut av de ugudeliges hånd.
11 Lys er utsådd for den rettferdige, og glede for de opriktige av hjertet.
12 Gled eder, I rettferdige i Herren, og pris hans hellige navn!
99 Herren er blitt konge, folkene bever, han som troner over kjeruber, jorden ryster.
2 Herren er stor i Sion, og ophøiet er han over alle folkene.
3 De skal prise ditt navn, det store og forferdelige; hellig er han.
4 Og i sin styrke elsker kongen rettferd; du har grunnfestet rettvishet, du har gjort rett og rettferdighet i Jakob.
5 Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans føtters skammel! Hellig er han.
6 Moses og Aron var blandt hans prester, og Samuel blandt dem som påkalte hans navn; de ropte til Herren, og han svarte dem.
7 I en skystøtte talte han til dem; de holdt hans vidnesbyrd og den lov han gav dem.
8 Herre vår Gud, du svarte dem; du var dem en Gud som tilgav dem, men også en hevner over deres gjerninger.
9 Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans hellige berg! For hellig er Herren vår Gud.
100 En salme til lovprisning. Rop med fryd for Herren, all jorden!
2 Tjen Herren med glede, kom frem for hans åsyn med jubel!
3 Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, og ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han før.
4 Gå inn i hans porter med pris, i hans forgårder med lov, pris ham, lov hans navn!
5 For Herren er god; hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt.
94 Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!
2 Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!
3 Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?
4 De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.
5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.
6 Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.
7 Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.
8 Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?
9 Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?
10 Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?
11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.
12 Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov
13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.
14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;
15 for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.
16 Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?
17 Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.
18 Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!
19 Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.
20 Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?
21 De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.
22 Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.
23 Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.
95 Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe!
2 La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer!
3 For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,
4 han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,
5 han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.
6 Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn!
7 For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst!
8 Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen,
9 hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning.
10 Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
11 Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.
20 Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
21 Skill eder ut fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øieblikk.
22 Men de falt ned på sitt ansikt og sa: Gud, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød! Vredes du på hele menigheten fordi om én mann synder?
23 Da talte Herren til Moses og sa:
24 Tal til menigheten og si: Gå bort fra hele plassen rundt omkring Korahs, Datans og Abirams bolig!
25 Så stod Moses op og gikk til Datan og Abiram, og de eldste i Israel fulgte ham.
26 Og han talte til menigheten og sa: Vik bort fra disse ugudelige menns telter, og rør ikke ved noget av det som hører dem til, forat I ikke skal bli bortrykket for alle deres synders skyld!
27 Da gikk de bort fra Korahs, Datans og Abirams bolig, rundt omkring; men Datan og Abiram var gått ut og stod i inngangen til sine telt med sine hustruer og sine barn, både store og små.
28 Og Moses sa: Derpå skal I kjenne at det er Herren som har sendt mig til å gjøre alle disse gjerninger, og at det ikke er av egen drift jeg gjør det:
29 Dersom disse folk dør på samme måte som alle andre mennesker, eller de hjemsøkes på samme måte som alle andre mennesker, da har Herren ikke sendt mig;
30 men dersom Herren gjør noget som ikke før er hendt - dersom jorden lukker op sin munn og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriket, da vet I at disse menn har foraktet Herren.
31 Med det samme han hadde endt denne tale, da revnet jorden under dem;
32 jorden lukket op sin munn og slukte dem og deres boliger og alle de folk som hørte Korah til, og alt det de eide,
33 og de fòr levende ned i dødsriket med alle sine; jorden skjulte dem, og de omkom og blev utryddet av menigheten.
34 Og hele Israel som stod rundt omkring dem, rømte da de hørte deres skrik; de sa: Jorden kunde sluke oss og.
35 Og det fòr ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde båret frem røkelsen.
4 Hvad skal vi da si at vår far Abraham har opnådd efter kjødet?
2 For blev Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noget å rose sig av. Men det har han ikke for Gud;
3 for hvad sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet;
4 men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet;
5 den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet.
6 Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:
7 Salige er de hvis overtredelser er forlatt, og hvis synder er skjult,
8 salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.
9 Gjelder nu denne saligprisning de omskårne, eller også de uomskårne? Vi sier jo at troen blev regnet Abraham til rettferdighet;
10 hvorledes blev den da tilregnet ham? da han var omskåret, eller da han hadde forhud? Ikke da han var omskåret, men da han hadde forhud,
11 og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da han var uomskåret, forat han skulde være far til alle de uomskårne som tror, så rettferdigheten kunde tilregnes også dem,
12 og far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.
23 Og Jesus sa til sine disipler: Sannelig sier jeg eder: Det vil være vanskelig for en rik å komme inn i himlenes rike.
24 Atter sier jeg eder: Det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.
25 Men da disiplene hørte det, blev de meget forferdet og sa: Hvem kan da bli frelst?
26 Men Jesus så på dem og sa til dem: For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.
27 Da svarte Peter ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt dig; hvad skal da vi få?
28 Da sa Jesus til dem: Sannelig sier jeg eder: I som har fulgt mig, I skal i gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone, også sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.
29 Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller akrer for mitt navns skyld? skal få mangefold igjen og arve evig liv.
30 Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.