Book of Common Prayer
41 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Salig er den som akter på den elendige; på den onde dag skal Herren frelse ham.
3 Herren skal verge ham og holde ham i live; han skal bli lykksalig i landet, og du skal visselig ikke overgi ham til hans fienders mordlyst.
4 Herren skal understøtte ham på sykesengen; hele hans leie forvandler du i hans sykdom.
5 Jeg sier: Herre, vær mig nådig, helbred min sjel! for jeg har syndet imot dig.
6 Mine fiender taler ondt om mig: Når skal han dø, og hans navn forgå?
7 Og dersom en kommer for å se til mig, taler han falske ord; hans hjerte samler sig ondskap; han går ut og taler derom.
8 Alle de som hater mig, hvisker sammen imot mig; de optenker imot mig det som er mig til skade:
9 En ugjerning henger ved ham, og han som ligger der, skal ikke stå op mere.
10 Også den mann som jeg hadde fred med, som jeg stolte på, som åt mitt brød, har løftet sin hæl imot mig.
11 Men du, Herre, vær mig nådig og hjelp mig op! Så vil jeg gjengjelde dem.
12 Derpå kjenner jeg at du har behag i mig, at min fiende ikke skal fryde sig over mig.
13 Og mig holder du oppe i min uskyld og setter mig for ditt åsyn evindelig.
14 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Amen, amen.
52 Til sangmesteren; en læresalme av David,
2 da edomitten Doeg kom og gav Saul til kjenne og sa til ham: David er kommet i Akimeleks hus.
3 Hvorfor roser du dig av ondskap, du veldige? Guds miskunnhet varer hele dagen.
4 På undergang tenker din tunge, lik en hvesset rakekniv, du som legger op listige råd!
5 Du elsker ondt istedenfor godt, løgn istedenfor å tale hvad rett er. Sela.
6 Du elsker hvert ord som volder ødeleggelse, du svikaktige tunge!
7 Gud skal da også bryte dig ned for evig tid; han skal gripe dig og rive dig ut av teltet og rykke dig op av de levendes land. Sela.
8 Og de rettferdige skal se det og frykte, og de skal le av ham og si:
9 Se, der er den mann som ikke holdt Gud for sitt sterke vern, men satte sin lit til sin store rikdom, satte sin styrke i sin ondskap.
10 Men jeg er som et grønt oljetre i Guds hus, jeg setter min lit til Guds miskunnhet evindelig og alltid.
11 Jeg vil prise dig evindelig, fordi du har gjort det, og jeg vil bie efter ditt navn, fordi det er godt, for dine frommes åsyn.
44 Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.
2 Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.
3 Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.
4 For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.
5 Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!
6 Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.
7 For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,
8 men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.
9 Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela.
10 Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.
11 Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.
12 Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.
13 Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.
14 Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.
15 Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.
16 Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,
17 når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.
18 Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.
19 Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,
20 så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.
21 Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,
22 skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.
23 Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.
24 Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!
25 Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?
26 For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.
27 Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!
2 Jeg sa til mitt hjerte: Vel, jeg vil prøve dig med glede; nyt det som godt er! Men se, også det var tomhet.
2 Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hvad gagn gjør du?
3 Jeg tenkte i mitt indre på å kvege mitt legeme med vin, mens mitt hjerte ledet mig med visdom - jeg tenkte på å holde fast ved dårskapen, til jeg fikk se hvad det var best for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres levedager.
4 Jeg utførte store arbeider, jeg bygget mig hus, jeg plantet mig vingårder,
5 jeg gjorde mig haver og parker og plantet i dem alle slags frukttrær,
6 jeg gjorde mig vanndammer til å vanne en skog av opvoksende trær.
7 Jeg kjøpte træler og trælkvinner, jeg hadde tjenestefolk som var født i mitt hus; jeg fikk mig også meget fe, både stort og smått, mere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem;
8 jeg samlet mig også sølv og gull og kostelige skatter som kom fra fremmede konger og land; jeg fikk mig sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst, en hustru og flere.
9 Jeg blev større og mektigere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem; og min visdom hadde ikke forlatt mig.
10 Alt det mine øine attrådde, det forholdt jeg dem ikke, jeg nektet ikke mitt hjerte nogen glede; for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev.
11 Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møie det hadde kostet mig, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag efter vind, og at det ikke er nogen vinning å nå under solen.
12 Så gav jeg mig til å se på visdom og på dårskap og uforstand; for hvad vil det menneske gjøre som kommer efter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.
13 Da så jeg at visdommen har samme fortrin fremfor dårskapen som lyset har fremfor mørket;
14 den vise har øine i sitt hode, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.
15 Da sa jeg i mitt hjerte: Som det går dåren, så vil det også gå mig; hvad skulde det da være til at jeg var så vis? Og jeg sa i mitt kjerte at også dette var tomhet.
1 Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noget menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som opvakte ham fra de døde,
2 og alle de brødre som er hos mig - til menighetene i Galatia:
3 Nåde være med eder og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus,
4 han som gav sig selv for våre synder for å fri oss ut av den nærværende onde verden efter vår Guds og Faders vilje;
5 ham være æren i all evighet! Amen.
6 Jeg undrer mig over at I så snart vender eder bort fra ham som kalte eder ved Kristi nåde, til et annet evangelium,
7 skjønt der ikke er noget annet; det er bare nogen som forvirrer eder og vil forvrenge Kristi evangelium.
8 Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet!
9 Som vi før har sagt, så sier jeg og nu igjen: Om nogen forkynner eder et annet evangelium enn det som I har mottatt, han være forbannet!
10 Taler jeg nu mennesker til vilje, eller Gud? eller søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennu å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.
11 Jeg kunngjør eder, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av mig, ikke er menneske-verk;
12 for heller ikke jeg har mottatt det eller lært det av noget menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.
13 I har jo hørt hvorledes jeg fordum levde som jøde, at jeg over all måte forfulgte Guds menighet og ødela den,
14 og jeg gikk videre i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, jeg var enda mere nidkjær for mine fedrene lærdommer.
15 Men da han som utvalgte mig fra mors liv og kalte mig ved sin nåde,
16 efter sin vilje åpenbarte sin Sønn i mig, forat jeg skulde forkynne evangeliet om ham blandt hedningene, da samrådde jeg mig ikke med kjød og blod,
17 heller ikke drog jeg op til Jerusalem til dem som var apostler før mig; men jeg drog straks bort til Arabia og vendte tilbake til Damaskus.
44 Himlenes rike er likt en skatt som var gjemt i en aker, og som en mann fant og skjulte, og i sin glede gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte akeren.
45 Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte efter gode perler,
46 og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.
47 Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slags;
48 når den er blitt full, drar de den på land og setter sig ned og samler de gode sammen i kar, men de råtne kaster de bort.
49 Således skal det gå til ved verdens ende: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige
50 og kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel.
51 Har I forstått alt dette? De sier til ham: Ja.
52 Da sa han til dem: Derfor er enhver skriftlærd som er oplært for himlenes rike, lik en husbond som bærer frem nytt og gammelt av det han har.