Add parallel Print Page Options

105 Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!

Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger!

Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren!

Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid!

Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans undere og hans munns dommer,

I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte!

Han er Herren vår Gud, hans dommer er over all jorden.

Han kommer evindelig sin pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter,

den pakt han gjorde med Abraham, og sin ed til Isak;

10 og han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel,

11 idet han sa: Dig vil jeg gi Kana'ans land til arvelodd.

12 Da de var en liten flokk, få og fremmede der,

13 og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk,

14 tillot han ikke noget menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld:

15 Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noget ondt!

16 Og han kalte hunger inn over landet, han brøt sønder hver støtte av brød[a].

17 Han sendte en mann foran dem, til træl blev Josef solgt.

18 De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern[b],

19 inntil den tid da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld.

20 Da sendte kongen bud og lot ham løs, herskeren over folkeslag gav ham fri.

21 Han satte ham til herre over sitt hus og til hersker over alt sitt gods,

22 forat han skulde binde hans fyrster efter sin vilje og lære hans eldste visdom.

23 Så kom Israel til Egypten, og Jakob bodde som fremmed i Kams land.

24 Og han[c] gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere.

25 Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere.

26 Han sendte Moses, sin tjener, Aron som han hadde utvalgt.

27 De gjorde hans tegn iblandt dem og undere i Kams land.

28 Han sendte mørke og gjorde det mørkt, og de var ikke gjenstridige mot hans ord.

29 Han gjorde deres vann til blod, og han drepte deres fisker.

30 Deres land vrimlet av frosk, endog i deres kongers saler.

31 Han talte, og det kom fluesvermer, mygg innen hele deres landemerke.

32 Han gav dem hagl for regn, luende ild i deres land,

33 og han slo ned deres vintrær og deres fikentrær, og brøt sønder trærne innen deres landemerke.

34 Han talte, og det kom gresshopper og gnagere[d] uten tall,

35 og de åt op hver urt i deres land, og de åt op frukten på deres mark.

36 Og han slo alt førstefødt i deres land, førstegrøden av all deres kraft.

37 Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet.

38 Egypten gledet sig da de drog ut; for frykt for dem var falt på dem.

39 Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten.

40 De krevde, og han lot vaktler komme og mettet dem med himmelbrød.

41 Han åpnet klippen, og det fløt vann; det løp gjennem det tørre land som en strøm.

42 For han kom i hu sitt hellige ord, Abraham, sin tjener,

43 og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop,

44 og han gav dem hedningefolks land, og hvad folkeslag med møie hadde vunnet, tok de til eie,

45 forat de skulde holde hans forskrifter og ta vare på hans lover. Halleluja!

106 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?

Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.

Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,

så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!

Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.

Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav.

Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde,

og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,

10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd,

11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.

12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.

13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;

14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted.

15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv.

16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige.

17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop,

18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige.

19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,

20 og de byttet sin ære[e] mot billedet av en okse, som eter gress.

21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,

22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.

23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.

24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord,

25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.

26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen

27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene.

28 Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde[f],

29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.

30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset;

31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig.

32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld;

33 for de var gjenstridige mot hans[g] Ånd, og han talte tankeløst med sine leber.

34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,

35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger,

36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare,

37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene[h].

38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod.

39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd.

40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.

41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem,

42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd.

43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld.

44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop.

45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,

46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.

47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!

48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!

Footnotes

  1. Salmenes 105:16 JES 3, 1.
  2. Salmenes 105:18 d.e. hans lenker voldte hans sjel bitter smerte.
  3. Salmenes 105:24 Gud.
  4. Salmenes 105:34 d.e. gresshopper.
  5. Salmenes 106:20 5MO 10, 21.
  6. Salmenes 106:28 d.e. de livløse avgudsbilleder.
  7. Salmenes 106:33 d.e. Guds.
  8. Salmenes 106:37 d.e. avgudene.
'Salmenes 105-106' not found for the version: En Levende Bok.

Psalm 105(A)

Give praise to the Lord,(B) proclaim his name;(C)
    make known among the nations what he has done.
Sing to him,(D) sing praise to him;(E)
    tell of all his wonderful acts.(F)
Glory in his holy name;(G)
    let the hearts of those who seek the Lord rejoice.
Look to the Lord and his strength;
    seek his face(H) always.

Remember the wonders(I) he has done,
    his miracles, and the judgments he pronounced,(J)
you his servants, the descendants of Abraham,(K)
    his chosen(L) ones, the children of Jacob.
He is the Lord our God;
    his judgments are in all the earth.

He remembers his covenant(M) forever,
    the promise he made, for a thousand generations,
the covenant he made with Abraham,(N)
    the oath he swore to Isaac.
10 He confirmed it(O) to Jacob as a decree,
    to Israel as an everlasting covenant:(P)
11 “To you I will give the land of Canaan(Q)
    as the portion you will inherit.”(R)

12 When they were but few in number,(S)
    few indeed, and strangers in it,(T)
13 they wandered from nation to nation,(U)
    from one kingdom to another.
14 He allowed no one to oppress(V) them;
    for their sake he rebuked kings:(W)
15 “Do not touch(X) my anointed ones;
    do my prophets(Y) no harm.”

16 He called down famine(Z) on the land
    and destroyed all their supplies of food;
17 and he sent a man before them—
    Joseph, sold as a slave.(AA)
18 They bruised his feet with shackles,(AB)
    his neck was put in irons,
19 till what he foretold(AC) came to pass,
    till the word(AD) of the Lord proved him true.
20 The king sent and released him,
    the ruler of peoples set him free.(AE)
21 He made him master of his household,
    ruler over all he possessed,
22 to instruct his princes(AF) as he pleased
    and teach his elders wisdom.(AG)

23 Then Israel entered Egypt;(AH)
    Jacob resided(AI) as a foreigner in the land of Ham.(AJ)
24 The Lord made his people very fruitful;
    he made them too numerous(AK) for their foes,
25 whose hearts he turned(AL) to hate his people,
    to conspire(AM) against his servants.
26 He sent Moses(AN) his servant,
    and Aaron,(AO) whom he had chosen.(AP)
27 They performed(AQ) his signs(AR) among them,
    his wonders(AS) in the land of Ham.
28 He sent darkness(AT) and made the land dark—
    for had they not rebelled against(AU) his words?
29 He turned their waters into blood,(AV)
    causing their fish to die.(AW)
30 Their land teemed with frogs,(AX)
    which went up into the bedrooms of their rulers.
31 He spoke,(AY) and there came swarms of flies,(AZ)
    and gnats(BA) throughout their country.
32 He turned their rain into hail,(BB)
    with lightning throughout their land;
33 he struck down their vines(BC) and fig trees(BD)
    and shattered the trees of their country.
34 He spoke,(BE) and the locusts came,(BF)
    grasshoppers(BG) without number;(BH)
35 they ate up every green thing in their land,
    ate up the produce of their soil.
36 Then he struck down all the firstborn(BI) in their land,
    the firstfruits of all their manhood.
37 He brought out Israel, laden with silver and gold,(BJ)
    and from among their tribes no one faltered.
38 Egypt was glad when they left,
    because dread of Israel(BK) had fallen on them.

39 He spread out a cloud(BL) as a covering,
    and a fire to give light at night.(BM)
40 They asked,(BN) and he brought them quail;(BO)
    he fed them well with the bread of heaven.(BP)
41 He opened the rock,(BQ) and water gushed out;
    it flowed like a river in the desert.

42 For he remembered his holy promise(BR)
    given to his servant Abraham.
43 He brought out his people with rejoicing,(BS)
    his chosen ones with shouts of joy;
44 he gave them the lands of the nations,(BT)
    and they fell heir to what others had toiled(BU) for—
45 that they might keep his precepts
    and observe his laws.(BV)

Praise the Lord.[a](BW)

Psalm 106(BX)

Praise the Lord.[b](BY)

Give thanks to the Lord, for he is good;(BZ)
    his love endures forever.(CA)

Who can proclaim the mighty acts(CB) of the Lord
    or fully declare his praise?
Blessed are those who act justly,(CC)
    who always do what is right.(CD)

Remember me,(CE) Lord, when you show favor(CF) to your people,
    come to my aid(CG) when you save them,
that I may enjoy the prosperity(CH) of your chosen ones,(CI)
    that I may share in the joy(CJ) of your nation
    and join your inheritance(CK) in giving praise.

We have sinned,(CL) even as our ancestors(CM) did;
    we have done wrong and acted wickedly.(CN)
When our ancestors were in Egypt,
    they gave no thought(CO) to your miracles;
they did not remember(CP) your many kindnesses,
    and they rebelled by the sea,(CQ) the Red Sea.[c]
Yet he saved them(CR) for his name’s sake,(CS)
    to make his mighty power(CT) known.
He rebuked(CU) the Red Sea, and it dried up;(CV)
    he led them through(CW) the depths as through a desert.
10 He saved them(CX) from the hand of the foe;(CY)
    from the hand of the enemy he redeemed them.(CZ)
11 The waters covered(DA) their adversaries;
    not one of them survived.
12 Then they believed his promises
    and sang his praise.(DB)

13 But they soon forgot(DC) what he had done
    and did not wait for his plan to unfold.(DD)
14 In the desert(DE) they gave in to their craving;
    in the wilderness(DF) they put God to the test.(DG)
15 So he gave them(DH) what they asked for,
    but sent a wasting disease(DI) among them.

16 In the camp they grew envious(DJ) of Moses
    and of Aaron, who was consecrated to the Lord.
17 The earth opened(DK) up and swallowed Dathan;(DL)
    it buried the company of Abiram.(DM)
18 Fire blazed(DN) among their followers;
    a flame consumed the wicked.
19 At Horeb they made a calf(DO)
    and worshiped an idol cast from metal.
20 They exchanged their glorious God(DP)
    for an image of a bull, which eats grass.
21 They forgot the God(DQ) who saved them,
    who had done great things(DR) in Egypt,
22 miracles in the land of Ham(DS)
    and awesome deeds(DT) by the Red Sea.
23 So he said he would destroy(DU) them—
    had not Moses, his chosen one,
stood in the breach(DV) before him
    to keep his wrath from destroying them.

24 Then they despised(DW) the pleasant land;(DX)
    they did not believe(DY) his promise.
25 They grumbled(DZ) in their tents
    and did not obey the Lord.
26 So he swore(EA) to them with uplifted hand
    that he would make them fall in the wilderness,(EB)
27 make their descendants fall among the nations
    and scatter(EC) them throughout the lands.

28 They yoked themselves to the Baal of Peor(ED)
    and ate sacrifices offered to lifeless gods;
29 they aroused the Lord’s anger(EE) by their wicked deeds,(EF)
    and a plague(EG) broke out among them.
30 But Phinehas(EH) stood up and intervened,
    and the plague was checked.(EI)
31 This was credited to him(EJ) as righteousness
    for endless generations(EK) to come.
32 By the waters of Meribah(EL) they angered the Lord,
    and trouble came to Moses because of them;
33 for they rebelled(EM) against the Spirit(EN) of God,
    and rash words came from Moses’ lips.[d](EO)

34 They did not destroy(EP) the peoples
    as the Lord had commanded(EQ) them,
35 but they mingled(ER) with the nations
    and adopted their customs.
36 They worshiped their idols,(ES)
    which became a snare(ET) to them.
37 They sacrificed their sons(EU)
    and their daughters to false gods.(EV)
38 They shed innocent blood,
    the blood of their sons(EW) and daughters,
whom they sacrificed to the idols of Canaan,
    and the land was desecrated by their blood.
39 They defiled themselves(EX) by what they did;
    by their deeds they prostituted(EY) themselves.

40 Therefore the Lord was angry(EZ) with his people
    and abhorred his inheritance.(FA)
41 He gave them into the hands(FB) of the nations,
    and their foes ruled over them.
42 Their enemies oppressed(FC) them
    and subjected them to their power.
43 Many times he delivered them,(FD)
    but they were bent on rebellion(FE)
    and they wasted away in their sin.
44 Yet he took note of their distress
    when he heard their cry;(FF)
45 for their sake he remembered his covenant(FG)
    and out of his great love(FH) he relented.(FI)
46 He caused all who held them captive
    to show them mercy.(FJ)

47 Save us,(FK) Lord our God,
    and gather us(FL) from the nations,
that we may give thanks(FM) to your holy name(FN)
    and glory in your praise.

48 Praise be to the Lord, the God of Israel,
    from everlasting to everlasting.

Let all the people say, “Amen!”(FO)

Praise the Lord.

Footnotes

  1. Psalm 105:45 Hebrew Hallelu Yah
  2. Psalm 106:1 Hebrew Hallelu Yah; also in verse 48
  3. Psalm 106:7 Or the Sea of Reeds; also in verses 9 and 22
  4. Psalm 106:33 Or against his spirit, / and rash words came from his lips

Og jeg, brødre, kunde ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus.

Jeg gav eder melk å drikke og ikke fast føde; for I tålte den enda ikke. Ja, I tåler den ikke ennu,

I er jo ennu kjødelige. For når det er avind og trette iblandt eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?

For når en sier: Jeg holder mig til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker?

Hvad er da Apollos? eller hvad er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det efter som Herren gav enhver.

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst;

derfor er hverken den noget som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.

Men den som planter, og den som vanner, er ett; dog skal enhver av dem få sin egen lønn efter sitt eget arbeid.

For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.

10 Efter den Guds nåde som er mig gitt, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre; men enhver se til hvorledes han bygger videre!

11 For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.

12 Men om nogen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige stener, tre, høi, strå,

13 da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve.

14 Om det verk som en har bygget, står sig, da skal han få lønn;

15 om ens verk brenner op, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennem ild.

16 Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?

17 Om nogen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er I.

18 Ingen dåre sig selv! Om nogen iblandt eder tykkes sig å være vis i denne verden, han bli en dåre, forat han kan bli vis;

19 for denne verdens visdom er dårskap for Gud. For det er skrevet: Han fanger de vise i deres kløkt,

20 og atter: Herren kjenner de vises tanker, at de er tomme.

21 Derfor rose ingen sig av mennesker! for alt hører eder til,

22 enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv eller død, enten det er det som nu er, eller det som komme skal - alt hører eder til,

23 men I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.

Paulus ber om enhet i menigheten

Da jeg først begynte å undervise dere, kjære søsken, kunne jeg ikke tale til dere som til troende som virkelig har lært Gud å kjenne og blir drevet av hans Ånd. Nei, jeg måtte tale til dere som til mennesker som fortsatt blir drevet av sin menneskelige natur. Dere hadde begynt å tro på Kristus, men var i modenhet som nyfødte barn. Derfor måtte jeg gi maten i form av melk og begynne med en grunnleggende undervisning. Fast føde klarte dere ikke å ta til dere. Ja, dere klarer ennå ikke å fordøye den mer grundige undervisningen. Dere blir fortsatt styrt av den gamle naturen. Dersom dere er misunnelige på hverandre, krangler og splitter dere opp i grupper, da viser dere at dere fortsatt blir drevet av den gamle naturen og lever på samme vis som dem som ikke kjenner Gud? Er det ikke den gamle naturen som får dere til å si: ”Jeg tilhører Paulus” eller ”Jeg tilhører Apollos”?

Hverken Apollos eller jeg er noe særlig. Gud har bare brukt oss for å hjelpe dere til å begynne å tro. Hver og en av oss har utført det oppdraget vi fikk fra Herren Jesus.

Jeg plantet Guds budskap i hjertene deres. Så kom Apollos og vannet med sin undervisning. Men det var Gud som fikk troen til å spire. Hverken den som planter eller den som vanner, er avgjørende i denne sammenhengen. Den eneste som er viktig, er Gud, for det er bare han som kan få troen til å spire. 8-9 Både den som planter og den som vanner, er medarbeidere til Gud. De arbeider sammen på Guds åker, som er hans menighet. Hver for seg skal alle få lønn for arbeidet sitt.

Menigheten er Guds bygning

Menigheten kan også bli sammenlignet med et hus som Gud holder på å bygge. 10 Gud ga meg den forrett å bli en erfaren byggmester. Ved å fortelle det glade budskapet om Jesus har jeg lagt selve fundamentet for dere. Senere bygger andre videre med sin undervisning. Hver og en som bygger en menighet, må tenke på hvordan han bygger. 11 Han kan aldri legge et nytt fundament. Grunnvollen for menigheten er og blir Jesus Kristus selv. 12 Derimot kan han undervise på ulike måter om den grunnvollen som allerede er lagt. Billedlig talt bygger vi på denne grunnvollen med gull, sølv og edelsteiner, eller med tre, gress og halm. 13 Når Jesus kommer igjen for å dømme alle, vil det vise seg om byggmesteren brukte rett materiale. Om vi fortsatt bruker vår billedlige tale, vil Jesus la ilden teste om undervisningen hadde varig verdi eller ikke. 14 Den byggmester som bygget med et materiale som består testen gjennom ild, skal få lønn for arbeidet sitt. 15 Dersom han har bygget med materialer som ikke tåler ilden, blir han uten lønn. Selv skal han bli frelst, men hele livsverket hans går opp i røyk.

Ikke ødelegg menigheten på grunn av splittelse

16 Forstår dere ikke at dere til sammen, billedlig talt, utgjør Guds tempel, etter som Guds Ånd bor i dere? 17 Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud straffe ham. Guds hus er jo hellig, etter som det tilhører ham. Dere er hans tempel. 18 Ikke bedra dere selv. Den som er vis og klok på denne verdens måter, må endre sin visdom dersom han skal kunne forstå Guds visdom. 19 Denne verdens visdom er jo bare nonsens for Gud. Det står i Skriften[a]: ”Han lar de kloke vikle seg inn i sine egne utspekulerte tanker”,[b] 20 og: ”Herren vet hvordan menneskene tenker. Han vet at de mangler forstand.”[c] 21-23 Skryt derfor ikke over at dere er sympatisører til spesielle personer. Dere tilhører jo Kristus, og Kristus tilhører Gud. Derfor eier dere alt som tilhører Gud, Paulus, Apollos, Peter og hele verden. Det spiller ingen rolle om dere lever eller dør. Nåtiden og framtiden er deres. Ja, alt er deres, etter som dere tilhører Kristus.

Footnotes

  1. 3:19 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  2. 3:19 Se Job 5:13.
  3. 3:20 Se Salmenes bok 94:11.

The Church and Its Leaders

Brothers and sisters, I could not address you as people who live by the Spirit(A) but as people who are still worldly(B)—mere infants(C) in Christ. I gave you milk, not solid food,(D) for you were not yet ready for it.(E) Indeed, you are still not ready. You are still worldly. For since there is jealousy and quarreling(F) among you, are you not worldly? Are you not acting like mere humans? For when one says, “I follow Paul,” and another, “I follow Apollos,”(G) are you not mere human beings?

What, after all, is Apollos?(H) And what is Paul? Only servants,(I) through whom you came to believe—as the Lord has assigned to each his task. I planted the seed,(J) Apollos watered it, but God has been making it grow. So neither the one who plants nor the one who waters is anything, but only God, who makes things grow. The one who plants and the one who waters have one purpose, and they will each be rewarded according to their own labor.(K) For we are co-workers in God’s service;(L) you are God’s field,(M) God’s building.(N)

10 By the grace God has given me,(O) I laid a foundation(P) as a wise builder, and someone else is building on it. But each one should build with care. 11 For no one can lay any foundation other than the one already laid, which is Jesus Christ.(Q) 12 If anyone builds on this foundation using gold, silver, costly stones, wood, hay or straw, 13 their work will be shown for what it is,(R) because the Day(S) will bring it to light. It will be revealed with fire, and the fire will test the quality of each person’s work.(T) 14 If what has been built survives, the builder will receive a reward.(U) 15 If it is burned up, the builder will suffer loss but yet will be saved—even though only as one escaping through the flames.(V)

16 Don’t you know that you yourselves are God’s temple(W) and that God’s Spirit dwells in your midst?(X) 17 If anyone destroys God’s temple, God will destroy that person; for God’s temple is sacred, and you together are that temple.

18 Do not deceive yourselves. If any of you think you are wise(Y) by the standards of this age,(Z) you should become “fools” so that you may become wise. 19 For the wisdom of this world is foolishness(AA) in God’s sight. As it is written: “He catches the wise in their craftiness”[a];(AB) 20 and again, “The Lord knows that the thoughts of the wise are futile.”[b](AC) 21 So then, no more boasting about human leaders!(AD) All things are yours,(AE) 22 whether Paul or Apollos(AF) or Cephas[c](AG) or the world or life or death or the present or the future(AH)—all are yours, 23 and you are of Christ,(AI) and Christ is of God.

Footnotes

  1. 1 Corinthians 3:19 Job 5:13
  2. 1 Corinthians 3:20 Psalm 94:11
  3. 1 Corinthians 3:22 That is, Peter