Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
39 Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David.
2 Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.
3 Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.
4 Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:
5 La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!
6 Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.
7 Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.
8 Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.
9 Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!
10 Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.
11 Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.
12 Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. Sela.
13 Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.
14 Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!
12 Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?
13 Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.
14 Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.
15 Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv.
16 Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.
17 Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull.
18 Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler.
19 Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.
20 Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?
21 Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler;
22 avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre.
23 Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.
24 For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.
25 Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,
26 da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,
27 da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.
28 Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.
29 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
8 Og da det åpnet det syvende segl, blev det stillhet i himmelen omkring en halv time.
2 Og jeg så de syv engler som står for Gud, og det blev gitt dem syv basuner.
3 Og en annen engel kom og stod ved alteret, og han hadde et røkelsekar av gull; og det blev gitt ham meget røkelse, forat han skulde legge den til alle de helliges bønner på gull-alteret foran tronen.
4 Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd op for Gud med de helliges bønner.
5 Og engelen tok røkelsekaret og fylte det med ild fra alteret og kastet det på jorden; og det kom tordener og røster og lyn og jordskjelv.