Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
22 Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"[a]; en salme av David.
2 Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord.
3 Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie.
4 Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.
5 Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem.
6 Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme.
7 Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.
8 Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier:
9 Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.
10 Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst.
11 På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud.
12 Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper.
13 Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig.
14 De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve.
15 Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv.
20 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
15 Da kom fariseere og skriftlærde fra Jerusalem til Jesus og sa: Mark.
2 Hvorfor bryter dine disipler de gamles vedtekt? de vasker jo ikke sine hender når de holder måltid.
3 Men han svarte og sa til dem: Og I, hvorfor bryter I Guds bud for eders vedtekts skyld?
4 For Gud har gitt det bud: Hedre din far og din mor; og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;
5 men I sier: Den som sier til far eller mor: Det du skulde hatt til hjelp av mig, det gir jeg til templet - han skylder ikke å hedre sin far eller sin mor.
6 Og I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld.
7 I hyklere! rett spådde Esaias om eder da han sa:
8 Dette folk ærer mig med lebene; men deres hjerte er langt borte fra mig;
9 men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.