Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
24 Av David; en salme. Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den, jorderike og de som bor der.
2 For han har grunnlagt den på hav og stilt den fast på strømmer.
3 Hvem skal stige op på Herrens berg, og hvem skal stå på hans hellige sted?
4 Den som har uskyldige hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke har svoret falskelig.
5 Han skal motta velsignelse fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud.
6 Dette er deres ætt som spør efter ham, de som søker ditt åsyn, Jakobs barn. Sela.
7 Løft, I porter, eders hoder, og løft eder, I evige dører, så herlighetens konge kan dra inn!
8 Hvem er den herlighetens konge? Herren, sterk og veldig, Herren veldig i strid.
9 Løft, I porter, eders hoder, og løft eder, I evige dører, så herlighetens konge kan dra inn!
10 Hvem er den herlighetens konge? Herren, hærskarenes Gud, han er herlighetens konge. Sela.
11 Og det skjedde i det annet år i den annen måned, på den tyvende dag i måneden, da løftet skyen sig fra vidnesbyrdets tabernakel,
12 og Israels barn brøt op og drog i dagsreiser fra Sinai ørken, og skyen lot sig ned i ørkenen Paran.
13 Dette var første gang de brøt op, og det var efter Herrens ord ved Moses.
14 Først brøt Judas barns leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Nahson, Amminadabs sønn.
15 Og høvding for Issakars stammes hær var Netanel, Suars sønn.
16 Og høvding for Sebulons stammes hær var Eliab, Helons sønn.
17 Så blev tabernaklet tatt ned, og Gersons barn og Meraris barn, de som bar tabernaklet, brøt op.
18 Så brøt Rubens leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Elisur, Sede'urs sønn.
19 Og høvding for Simeons stammes hær var Selumiel, Surisaddais sønn.
20 Og høvding for Gads stammes hær var Eljasaf, De'uels sønn.
21 Så brøt kahatittene op, de som bar de høihellige ting; og før de kom frem, hadde de andre[a] reist tabernaklet.
22 Så brøt Efra'ims leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Elisama, Ammihuds sønn.
23 Og høvding for Manasse stammes hær var Gamliel, Pedasurs sønn.
24 Og høvding for Benjamins stammes hær var Abidan, Gideonis sønn.
25 Så brøt Dans leir op med sitt banner, hær efter hær - de var hele togets baktropp, og høvdingen for deres hær var Akieser, Ammisaddais sønn.
26 Og høvding for Asers stammes hær var Pagiel, Okrans sønn.
27 Og høvding for Naftali stammes hær var Akira, Enans sønn.
28 Således var Israels barn fylket når de brøt op, hær for hær. Så brøt de op,
29 og Moses sa til midianitten Hobab, Re'uels sønn, Moses' svoger: Vi bryter nu op til det sted hvorom Herren har sagt: Jeg vil gi eder det. Kom med oss! Så vil vi gjøre vel imot dig; for Herren har lovt Israel alt hvad godt er.
30 Men han svarte: Jeg vil ikke gå med, jeg vil dra hjem til mitt land og min slekt.
31 Da sa Moses: Å nei, forlat oss ikke! Du vet jo best hvor vi kan leire oss i ørkenen, og du skal være vårt øie;
32 går du med oss, da vil vi la dig få godt av det gode som Herren gjør mot oss.
33 Så drog de da fra Herrens berg tre dagsreiser frem; og Herrens pakts ark drog foran dem de tre dagsreiser for å søke et hvilested for dem.
34 Herrens sky var over dem om dagen når de brøt op fra leiren.
35 Og når arken brøt op, sa Moses: Reis dig, Herre, så dine fiender spredes, og de som hater dig, flyr for ditt åsyn!
36 Og når den hvilte, sa han: Kom tilbake, Herre, til Israels titusen tusener!
57 Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn,
58 og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne.
59 Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far.
60 Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes.
61 Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn.
62 De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete.
63 Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret sig alle.
64 Men straks blev hans munn oplatt og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.
65 Og det kom frykt på alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting,
66 og alle som hørte det, la det på hjerte og sa: Hvad skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.
67 Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa:
68 Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!
69 Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,
70 således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av,
71 en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,
72 for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,
73 den ed han svor Abraham, vår far,
74 for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt
75 i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager.
76 Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier,
77 for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse
78 for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot solopgang fra det høie gjeste oss,
79 for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.
80 Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel.