Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

139 Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.

² Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.

³ Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.

⁴ For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.

⁵ Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.

⁶ Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.

¹³ For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.

¹⁴ Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.

¹⁵ Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp^[a].

¹⁶ Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.

¹⁷ Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!

¹⁸ Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.

⁶ Da Josva hadde latt folket fare, og Israels barn hadde draget hver til sin arv for å ta landet i eie,

⁷ tjente folket Herren så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste levde som overlevde Josva og hadde sett alle de store gjerninger Herren hadde gjort for Israel.

⁸ Men da Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, var død, hundre og ti år gammel,

⁹ og de hadde begravet ham på hans arvelodds grunn i Timnat-Heres i Efra'im-fjellene, nordenfor Ga'as-fjellet,

¹⁰ og da hele denne slekt var samlet til sine fedre, og det efter dem var vokset op en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerninger han hadde gjort for Israel,

¹¹ da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øine, og dyrket Ba'alene^[a].

¹² De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egyptens land, og de fulgte andre guder av de folks guder som bodde rundt omkring dem, og de tilbad dem og vakte Herrens harme.

¹³ De forlot Herren og dyrket Ba'al og Astarte-billedene.

¹⁴ Da optendtes Herrens vrede mot Israel, og han gav dem i røveres hånd, som plyndret dem; han solgte dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt omkring dem, og de kunde ikke mere stå sig mot sine fiender.

¹⁵ Overalt hvor de drog ut, var Herrens hånd imot dem, så det gikk dem ille, således som Herren hadde sagt dem, og som Herren hadde svoret, og deres trengsel var stor.

10 Men jeg, Paulus, formaner eder ved Kristi saktmodighet og mildhet, jeg som for eders øine er ydmyk iblandt eder, men fraværende er djerv mot eder;

² men jeg ber om at når jeg nu kommer, må jeg slippe for å være djerv med den frimodighet hvormed jeg akter å gå dristig frem mot somme folk som akter oss for slike som vandrer på kjødelig vis.

³ For om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis;

⁴ for våre stridsvåben er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker,

⁵ idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høide som reiser sig mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus,

⁶ og er rede til å straffe all ulydighet, når først eders lydighet er blitt fullkommen.

⁷ I ser bare på det utvortes! Om nogen er viss med sig selv at han hører Kristus til, han dømme atter hos sig selv at likesom han hører Kristus til, således og vi.

⁸ For om jeg enn vil rose mig noget mere av vår makt, som Herren har gitt oss til å opbygge eder og ikke til å nedbryte, så vil jeg ikke bli til skamme,

⁹ forat jeg ikke skal synes likesom å ville skremme eder med mine brev.

¹⁰ For brevene, sier de, er myndige og djerve; men det legemlige nærvær er skrøpelig, og hans tale aktes for intet.

¹¹ Den som taler så, han må tenke sig det at slik som vi fraværende er i ord i våre brev, slik er vi og nærværende i gjerning.