Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

21 Til sangmesteren; en salme av David.

² Herre! Kongen gleder sig over din makt, og hvor høit han fryder sig ved din frelse!

³ Hvad hans hjerte ønsket, har du gitt ham, og hvad hans leber bad om, har du ikke nektet ham. Sela.

⁴ For du kom ham i møte med velsignelse og lykke, du satte en krone av gull på hans hode.

⁵ Han bad dig om liv; du gav ham det, et langt liv evindelig og alltid.

⁶ Stor er hans ære ved din frelse; høihet og herlighet legger du på ham.

⁷ For du setter ham til velsignelse evindelig, du fryder ham med glede for ditt åsyn.

⁸ For kongen setter sin lit til Herren, og ved den Høiestes miskunnhet skal han ikke rokkes.

⁹ Din hånd skal finne alle dine fiender, din høire hånd skal finne dine avindsmenn.

¹⁰ Du skal gjøre dem som en ildovn når du viser ditt åsyn; Herren skal opsluke dem i sin vrede, og ild skal fortære dem.

¹¹ Deres frukt skal du utslette av jorden, og deres avkom blandt menneskenes barn.

¹² For de har grundet på ondt mot dig, de har uttenkt onde råd; de skal ikke makte noget.

¹³ For du skal få dem til å vende ryggen; med dine buestrenger sikter du mot deres åsyn.

¹⁴ Reis dig, Herre, i din kraft! Vi vil lovsynge og prise ditt storverk.

24 Se, Herren tømmer jorden og legger den øde; han omskifter dens skikkelse og adspreder dem som bor på den.

² Da går det presten som folket, herren som trælen, fruen som trælkvinnen, selgeren som kjøperen, låntageren som långiveren, ågerkaren som hans skyldner.

³ Tømmes, ja tømmes skal jorden og plyndres, ja plyndres; for Herren har talt dette ord.

⁴ Jorden sørger og visner bort; jorderike sykner og visner bort; de ypperste av dem som bor på jorden, sykner bort.

⁵ Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt.

⁶ Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.

⁷ Mosten visner, vintreet sykner bort; alle de som før var så hjerteglade, sukker nu.

⁸ Det er forbi med gleden ved trommenes lyd, det er slutt med de jublendes larm; det er forbi med gleden ved citarens klang.

⁹ De drikker ikke lenger vin under sang; besk er den sterke drikk for dem som drikker den.

¹⁰ Nedbrutt er den øde by; stengt er hvert hus, så ingen kan gå inn.

¹¹ På gatene lyder klagerop over vinen; all glede er borte, landets fryd er blitt landflyktig.

¹² Tilbake i byen er bare ødeleggelse, og porten er slått i stumper og stykker.

¹³ For således skal det gå til blandt folkene på jorden som når oliven slåes ned, som ved efterhøsten, når vinhøsten er forbi.

¹⁴ De^[a], de skal opløfte sin røst og rope med fryd; over Herrens herlighet jubler de fra havet.

¹⁵ Ær derfor Herren, I som bor i Østens land; ær Herrens, Israels Guds navn, I som bor på havets øer^[b]!

¹⁶ Fra jordens ytterste kant hører vi lovsanger: Ære være den Rettferdige! Men jeg sier: Jeg forgår, jeg forgår, ve mig! Røvere røver, ja, røvere røver og plyndrer.

4 For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi eder i den Herre Jesus at likesom I har lært av oss hvorledes I bør vandre og tekkes Gud, således som I også gjør, så må I enn mere gjøre fremgang deri.

² I vet jo hvilke bud vi gav eder ved den Herre Jesus.

³ For dette er Guds vilje, eders helliggjørelse: at I avholder eder fra hor;

⁴ at hver av eder vet å vinne sig sin egen make, i helligelse og ære,

⁵ ikke i lystens brynde, som hedningene, som ikke kjenner Gud;

⁶ at ingen skal gjøre sin bror urett og uskjell i det han har å gjøre med ham; for Herren er hevner over alt dette, således som vi også forut har sagt og vidnet for eder.

⁷ For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse.

⁸ Den altså som ringeakter dette, han ringeakter ikke et menneske, men Gud, som også gir sin Hellige Ånd i eder.

⁹ Men om broderkjærligheten trenger I ikke til at nogen skriver til eder; for I er selv lært av Gud til å elske hverandre;

¹⁰ I gjør det jo også mot alle brødrene i hele Makedonia. Dog formaner vi eder, brødre, at I enn mere gjør fremgang deri,

¹¹ og at I setter eders ære i å leve stille og ta vare på eders egne ting og arbeide med eders hender, så som vi bød eder,

¹² forat I kan omgåes sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge til nogen.