Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
11 Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær, og fra Egypten kalte jeg min sønn.
2 Jo mere de[a] kalte på dem, dess mere gikk de bort fra dem; de ofrer til Ba'alene og brenner røkelse for de utskårne billeder.
3 Og det var da jeg som lærte Efra'im å gå og tok dem på mine armer; men de skjønte ikke at jeg lægte dem.
4 Med menneskebånd drog jeg dem, med kjærlighets rep, og jeg var for dem som de som løfter op åket over kjevene, og jeg gav ham føde.
5 Han skal ikke vende tilbake til Egyptens land, men Assur skal være hans konge; for de vilde ikke vende om.
6 Sverdet skal fare om i hans byer og tilintetgjøre hans bommer og ete om sig - for deres onde råds skyld;
7 for mitt folk henger fast ved sitt frafall fra mig, og kaller nogen dem til det høie, er det ingen av dem som løfter sitt øie opad.
8 Hvorledes skal jeg kunne gi dig op, Efra'im, gi dig til pris, Israel? Hvorledes skal jeg kunne gi dig op som Adma, gjøre med dig som med Sebo'im? Mitt hjerte vender sig i mig, all min medynk våkner.
9 Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke atter ødelegge Efra'im; for jeg er Gud og ikke et menneske, den Hellige i din midte; jeg kommer ikke med glødende harme.
10 De skal følge Herren; han skal brøle som en løve; ja, han skal brøle, og bevende skal hans barn komme fra havet;
11 bevende skal de komme som en fugl fra Egypten, som en due fra Assurs land, og jeg vil la dem bo i sine hus, sier Herren.
107 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,
3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.
4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.
5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.
6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,
7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.
8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;
9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.
43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!
3 Er I da opreist med Kristus, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høire hånd!
2 La eders hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden!
3 I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud;
4 når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og I åpenbares med ham i herlighet.
5 Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse;
6 for disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn;
7 iblandt dem vandret også I fordum, da I levde i disse ting;
8 men nu skal også I avlegge dem alle: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk av eders munn;
9 lyv ikke mot hverandre, I som har avklædd eder det gamle menneske med dets gjerninger
10 og iklædd eder det nye, som fornyes til kunnskap efter sin skapers billede;
11 her er ikke greker og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, træl, fri, men Kristus er alt og i alle.
13 Og en av folket sa til ham: Mester! si til min bror at han skal skifte arven med mig!
14 Men han sa til ham: Menneske! hvem har satt mig til dommer eller skifter over eder?
15 Og han sa til dem: Se til og ta eder i vare for all havesyke! for ingen har sitt liv av sitt gods, om han er nokså rik.
16 Og han fortalte dem en lignelse og sa: Der var en rik mann hvis jord bar godt;
17 og han tenkte ved sig selv: Hvad skal jeg gjøre? jeg har ikke rum til å samle min grøde i.
18 Og han sa: Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods;
19 og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå dig til ro, et, drikk, vær glad!
20 Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet?
21 Således er det med den som samler sig skatter og ikke er rik i Gud.