Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

18 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

² Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

³ Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.

⁴ Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

⁵ Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.

⁶ Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

⁴³ Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.

⁴⁴ Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.

⁴⁵ Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.

⁴⁶ Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

⁴⁷ Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,

⁴⁸ den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

⁴⁹ som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

⁵⁰ Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.

31 Filistrene stred mot Israel, og Israels menn flyktet for filistrene, og det lå mange falne på Gilboa-fjellet.

² Og filistrene var like i hælene på Saul og hans sønner, og de drepte Jonatan og Abinadab og Malkisua, Sauls sønner.

³ Og striden blev hård der hvor Saul stod; bueskytterne kom over ham, og han blev grepet av redsel for skytterne.

⁴ Da sa Saul til sin våbensvenn: Dra ditt sverd og gjennembor mig med det, så ikke disse uomskårne skal komme og gjennembore mig og fare ille med mig! Men våbensvennen vilde ikke; han var for redd. Så tok Saul sitt sverd og styrtet sig i det.

⁵ Og da våbensvennen så at Saul var død, styrtet også han sig i sitt sverd og døde med ham.

⁶ Således døde Saul og hans tre sønner og hans våbensvenn og alle hans menn på en og samme dag.

⁷ Og da de israelitter som bodde på den andre side av dalen, og de som bodde på Jordan-siden, så at israelittene var flyktet, og at Saul og hans sønner var død, forlot de byene og flyktet; og filistrene kom og bosatte sig i dem.

⁸ Dagen efter kom filistrene for å plyndre de falne; da fant de Saul og hans tre sønner liggende på Gilboafjellet.

⁹ De hugg hodet av ham og røvet hans våben og sendte dem rundt omkring i filistrenes land for å forkynne det glade budskap i deres avguders templer og for folket.

¹⁰ Og hans våben la de i Astartetemplet, og hans kropp hengte de op på muren i Betsan.

¹¹ Da innbyggerne i Jabes i Gilead fikk høre hvad filistrene hadde gjort med Saul,

¹² tok alle våbenføre menn avsted og gikk hele natten; de tok Sauls og hans sønners kropper ned av Betsans mur, og da de var kommet til Jabes, brente de dem der.

¹³ Deres ben tok de og begravde under tamarisken i Jabes, og så holdt de faste i syv dager.

9 For om hjelpen til de hellige har jeg ikke nødig å skrive til eder;

² jeg kjenner jo eders redebonhet, som jeg roser eder for hos makedonierne, idet jeg sier: Akaia har vært rede like fra ifjor; og eders nidkjærhet tilskyndte så mange.

³ Men jeg sender brødrene, forat ikke den ros vi har gitt eder, skal bli til intet i dette stykke, forat I, som jeg har sagt, må være rede,

⁴ så vi, for ikke å si I selv, ikke skal bli til skamme i denne tillit når det kommer makedoniere med mig og finner eder uferdige.

⁵ Derfor aktet jeg det nødvendig å tilskynde brødrene til å dra i forveien til eder og forut få i stand den gave I før har lovt, at den må være ferdig som en velsignelse, og ikke som en karrig gave.