Revised Common Lectionary (Complementary)

145 En lovsang av David. Jeg vil ophøie dig, min Gud, du som er kongen, og jeg vil love ditt navn evindelig og alltid.

² Hver dag vil jeg love dig, og jeg vil prise ditt navn evindelig og alltid.

³ Herren er stor og høilovet, og hans storhet er uransakelig.

⁴ En slekt skal lovprise for den annen dine gjerninger, og dine veldige gjerninger skal de forkynne.

⁵ På din majestets herlighet og ære og på dine undergjerninger vil jeg grunde.

⁶ Og om dine sterke og forferdelige gjerninger skal de tale, og dine store gjerninger vil jeg fortelle.

⁷ Minneord om din store godhet skal de la strømme ut og synge med fryd om din rettferdighet.

⁸ Herren er nådig og barmhjertig, langmodig og stor i miskunnhet.

³ For Herren fører Jakobs høihet tilbake likesom Israels høihet, for ransmenn har plyndret dem og ødelagt deres vintrær.

⁴ Hans kjempers skjold er rødfarvede, stridsmennene er klædd i skarlagen, vognene i luende stål på den dag han stiller dem op, og spydene svinges.

⁵ På gatene raser vognene avsted, de styrter frem over torvene; de er som bluss å se til, som lyn farer de frem.

⁶ Han kommer i hu sine gjæve menn; de snubler under sin gang, de haster avsted til bymuren, men skjoldtaket er reist.

⁷ Portene ut mot elvene blir åpnet, og palasset forgår av angst.

⁸ Og det står fast: Hun^[a] blir avklædd, ført bort, og hennes piker kurrer som duer^[b] og slår sig for sitt bryst.

⁹ Og Ninive er som en dam full av vann^[c] like fra de dager det blev til. Men nu flyr de. Stans, stans! Men ingen vender sig om.

¹⁰ Røv sølv, røv gull! For det er ingen ende på skattene, en overflod av allehånde kostelige ting!

¹¹ Tomt, tømt, uttømt! - forferdede hjerter og vaklende knær og verk i alle lender, og alles ansikter er blussende røde.

¹² Hvor er nu løvenes bolig, det sted hvor de unge løver fortærte sitt rov, hvor løven og løvinnen ferdedes og løveungen, og det var ingen som skremte dem?

¹³ Hvor er løven, som røvet til dens unger hadde nok, og myrdet for sine løvinner og fylte sine huler med rov og sine boliger med det den hadde sønderrevet?

⁵ Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv! Eller kjenner I ikke eder selv at Kristus Jesus er i eder? det måtte da være at I ikke holder prøve.

⁶ Men jeg håper at I skal få kjenne at vi ikke er de som ikke holder prøve.

⁷ Dog beder vi til Gud at I ikke må gjøre noget ondt, ikke forat vi skal vise oss å holde prøve, men forat I må gjøre det gode, vi derimot være som de som ikke holder prøve;

⁸ for vi makter ikke noget mot sannheten, men bare for sannheten.

⁹ For vi gleder oss når vi er skrøpelige, I derimot sterke; dette beder vi og om, at I må bli fullkomne.

¹⁰ Derfor skriver jeg dette i mitt fravær, forat jeg ikke under mitt nærvær skal fare strengt frem efter den makt som Herren har gitt mig til å opbygge og ikke til å nedbryte.