Revised Common Lectionary (Complementary)

18 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

² Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

³ Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.

⁴ Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

⁵ Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.

⁶ Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

⁷ I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.

⁸ Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.

⁹ Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

¹⁰ Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

¹¹ Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.

¹² Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.

¹³ Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.

¹⁴ Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.

¹⁵ Og han utsendte sine piler og spredte dem^[a] omkring - lyn i mengde og forvirret dem.

¹⁶ Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.

¹⁷ Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

¹⁸ Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

¹⁹ De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

19 Og de to engler kom til Sodoma om aftenen, mens Lot satt i Sodomas port; og da Lot så dem, stod han op og gikk dem i møte og bøide sig med sitt ansikt til jorden

² og sa: I herrer! Ta inn i eders tjeners hus og bli der inatt, og tvett eders føtter! Så kan I stå tidlig op imorgen og dra videre. Men de sa: Nei, vi vil bli på gaten inatt.

³ Da nødde han dem meget, og de tok inn hos ham i hans hus; og han gjorde i stand et måltid for dem og bakte usyrede brød, og de åt.

⁴ Før de ennu hadde lagt sig, kom byens folk, mennene i Sodoma, både unge og gamle, hele folket fra alle kanter og omringet huset.

⁵ Og de ropte på Lot og sa til ham: Hvor er de menn som er kommet til dig inatt? Før dem ut til oss, så vi kan få vår vilje med dem!

⁶ Da gikk Lot ut til dem i døren og lukket den efter sig

⁷ og sa: Mine brødre, gjør da ikke så ond en gjerning!

⁸ Se, jeg har to døtre som ikke har hatt med nogen mann å gjøre; la mig få føre dem ut til eder, og gjør med dem som I synes! Gjør bare ikke disse menn noget, siden de er kommet inn under skyggen av mitt tak!

⁹ Men de ropte: Gå av veien! Og så sa de: Her er denne ene mann kommet for å bo som fremmed her, og så vil han alltid opkaste sig til dommer! Nu vil vi fare verre med dig enn med dem. Så trengte de hårdt inn på mannen, på Lot, og stormet frem for å sprenge døren.

¹⁰ Da strakte mennene hånden ut og tok Lot inn til sig i huset og lukket døren.

¹¹ Og de folk som stod utenfor døren til huset, slo de med blindhet, både små og store, så de forgjeves søkte å finne døren.

¹² Da sa mennene til Lot: Har du ennu nogen her, enten svigersønn eller sønner eller døtre eller nogen annen som hører dig til i byen, så før dem bort fra dette sted!

¹³ For nu skal vi ødelegge dette sted, fordi et sterkt klagerop over dem er nådd op til Herren, og Herren har sendt oss for å ødelegge det.

¹⁴ Da gikk Lot ut og talte til sine svigersønner, dem som skulde ha hans døtre. og sa: Stå op og gå bort fra dette sted! For Herren vil ødelegge byen. Men hans svigersønner tenkte at han bare spøkte.

¹⁵ Da nu morgenen grydde, skyndte englene på Lot og sa: Stå op, ta din hustru og dine to døtre som er her, forat du ikke skal bli revet bort på grunn av alt det onde som er gjort her i byen!

¹⁶ Og da han nølte, tok mennene ham og hans hustru og hans to døtre ved hånden, fordi Herren vilde spare ham; og de førte ham ut og slapp ham ikke før de var ute av byen.

¹⁷ Da de hadde ført dem ut, sa den ene: Fly for ditt livs skyld, se dig ikke tilbake og stans ikke på hele sletten, fly op i fjellene, forat du ikke skal bli revet bort!

¹⁸ Da sa Lot til dem: Å nei, Herre!

¹⁹ Se, din tjener har funnet nåde for dine øine, og stor er den miskunnhet du har vist mig ved å frelse mitt liv. Men jeg kan ikke fly op i fjellene; for da kunde ulykken nå mig, så jeg døde.

²⁰ Se, byen der borte er nær og lett å fly til, og den er liten; la mig da fly dit - er den ikke liten? - så jeg kan berge livet!

²¹ Da sa han til ham: Vel, jeg har også bønnhørt dig i dette stykke; jeg skal ikke ødelegge den by du taler om.

²² Skynd dig, fly dit! For jeg kan intet gjøre før du kommer dit. Derfor kaller de den by Soar^[a].

²³ Solen var gått op over jorden da Lot kom til Soar.

²⁴ Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra.

²⁵ Og han ødela disse byer og hele sletten og alle dem som bodde i byene, og det som vokste på marken.

²⁶ Men Lots hustru, som fulgte efter ham, så sig tilbake; da blev hun til en saltstøtte.

²⁷ Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn.

²⁸ Og han så utover Sodoma og Gomorra og utover hele landet på sletten; da fikk han se at røken steg op fra landet som røken fra en smelteovn.

²⁹ Således gikk det til at da Gud ødela byene på sletten, da kom Gud Abraham i hu og førte Lot midt ut av ødeleggelsen - dengang han ødela de byer som Lot hadde bodd i.

¹⁴ Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!

¹⁵ for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over.

¹⁶ Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.

¹⁷ For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden.

¹⁸ Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.

¹⁹ Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot?

²⁰ Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?

²¹ Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?

²² Men om nu Gud, skjønt han vilde vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang,

²³ så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet?

²⁴ Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger,

²⁵ som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede,

²⁶ og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn.

²⁷ Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst;

²⁸ for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden.

²⁹ Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra.