Revised Common Lectionary (Complementary)

32 Av David; en læresalme. Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult.

² Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik.

³ Da jeg tidde, blev mine ben borttæret, idet jeg stønnet hele dagen.

⁴ For dag og natt lå din hånd tungt på mig, min livssaft svant som ved sommerens tørke. Sela.

⁵ Jeg bekjente min synd for dig og skjulte ikke min skyld, jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld. Sela.

⁶ Derfor bede hver from til dig den tid du er å finne! Visselig, når store vannflommer kommer, til ham skal de ikke nå.

⁷ Du er mitt skjul, du vokter mig for trengsel; med frelses jubel omgir du mig. Sela.

⁸ De ugudeliges offer er en vederstyggelighet for Herren, men de opriktiges bønn er ham til velbehag.

⁹ Den ugudeliges vei er en vederstyggelighet for Herren, men den som jager efter rettferdighet, elsker han.

¹⁰ Hård straff rammer den som forlater den rette sti; den som hater tilrettevisning, skal dø.

¹¹ Dødsriket og avgrunnen ligger åpne for Herren, hvor meget mere da menneskenes hjerter!

²⁴ Den forstandige går livets vei opover for å undgå dødsriket der nede.

²⁵ Herren river ned de overmodiges hus, men enkens markskjell lar han stå fast.

²⁶ Den ondes råd er en vederstyggelighet for Herren, men milde ord er rene for ham.

²⁷ Den som jager efter vinning, setter sitt hus i ulag, men den som hater gaver^[a], skal leve.

²⁸ Den rettferdige tenker i sitt hjerte på hvorledes han skal svare, men de ugudeliges munn lar onde ting strømme ut.

²⁹ Herren er langt borte fra de ugudelige, men de rettferdiges bønn hører han.

³⁰ Øinenes lys^[b] gleder hjertet; godt budskap gir benene marg.

³¹ Den hvis øre hører på tilrettevisning til livet, dveler gjerne blandt vise.

³² Den som ikke vil vite av tukt, forakter sitt liv, men den som hører på tilrettevisning, vinner forstand.

³³ Herrens frykt er tukt til visdom, og ydmykhet går forut for ære.

1 Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og broderen Timoteus - til den Guds menighet som er i Korint, tillikemed alle de hellige som er i hele Akaia:

² Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!

³ Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud,

⁴ han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!

⁵ For likesom Kristi lidelser kommer rikelig over oss, så er og vår trøst rikelig ved Kristus.

⁶ Men lider vi trengsel, da er det eder til trøst og frelse; trøstes vi, da er det eder til en trøst som viser sig kraftig i tålmod under de samme lidelser som vi lider;

⁷ og vårt håp om eder er fast, da vi vet at likesom I har del i lidelsene, så skal I og ha del i trøsten.

⁸ For vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at den trengsel som kom over oss i Asia, var overmåte tung, mere enn vi kunde bære, så vi endog mistvilte om livet;

⁹ ja, vi hadde opgjort med oss selv at vi måtte dø, forat vi ikke skulde sette vår lit til oss selv, men til Gud, som opvekker de døde,

¹⁰ han som fridde oss og frir oss fra slik en død, han som vi har det håp til at han og herefter vil fri oss derfra,

¹¹ idet også I kommer oss til hjelp med bønn, forat det fra manges munn må lyde rikelig takksigelse for oss, for den nåde som er oss gitt.