Revised Common Lectionary (Complementary)

57 Til sangmesteren; "Forderv ikke"^[a]; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen^[b].

² Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.

³ Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.

⁴ Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.

⁵ Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.

⁶ Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!

⁷ De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.

⁸ Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.

⁹ Våkn op, min ære^[c], våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.

¹⁰ Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.

¹¹ For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.

¹² Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!

² I Maon var det en mann som hadde sin buskap i Karmel. Det var en meget rik mann; han eide tre tusen får og tusen gjeter. Han holdt just på å klippe sine får i Karmel.

³ Mannens navn var Nabal, og hans hustru hette Abiga'il; hun var en forstandig og fager kvinne, men mannen var hård og ond i hele sin adferd. Han var av Kalebs ætt.

⁴ Mens David var i ørkenen, fikk han høre at Nabal var i ferd med å klippe sine får.

⁵ Da sendte David ti av sine menn avsted og sa til dem: Gå op til Karmel, og når I kommer til Nabal, så hils ham fra mig

⁶ og si: Lykke til! Fred være med dig, og fred med ditt hus, og fred med alt det du har!

⁷ Jeg har hørt at du har fåreklipning. Nu har dine hyrder vært sammen med oss; vi har ikke gjort dem fortred, og der er intet kommet bort for dem i all den tid de har vært i Karmel.

⁸ Spør dine folk! De vil fortelle dig det. La nu oss tjenere finne nåde for dine øine! Vi er jo kommet hit på en gledesdag; gi da dine tjenere og din sønn David hvad du har forhånden!

⁹ Da Davids menn kom dit, sa de alt dette til Nabal i Davids navn; så stod de og ventet.

¹⁰ Men Nabal svarte Davids tjenere og sa: Hvem er David, hvem er Isais sønn? Nu om dagene er der mange tjenere som løper bort fra sine herrer.

¹¹ Skulde så jeg ta mitt brød og mitt vann og mitt slaktefe, som jeg har slaktet til dem som klipper for mig, og gi det til menn om hvem jeg ikke vet hvor de er fra?

¹² Davids menn vendte om og gikk sin vei, og da de kom hjem igjen, fortalte de ham alt dette.

¹³ Da sa David til sine menn: Spenn sverdet om eder, alle mann! Så spente de alle sine sverd om sig, og David spente og sverdet om sig. Og de fulgte David op; det var omkring fire hundre mann, og to hundre blev igjen ved trosset.

¹⁴ Men en av folkene fortalte det til Abiga'il, Nabals hustru, og sa: David sendte bud fra ørkenen med hilsen til vår herre; men han skjelte dem ut.

¹⁵ Og disse menn har vært meget gode mot oss, og ingen har gjort oss nogen fortred, og vi har ikke mistet noget i all den tid vi ferdedes sammen med dem, når vi var ute på marken.

¹⁶ De var som en mur omkring oss både natt og dag i all den tid vi var sammen med dem og gjætte småfeet.

¹⁷ Tenk nu efter, så du vet hvad du skal gjøre! For ulykken henger over vår herre og hele hans hus, og selv er han et ondt menneske, så ingen kan tale til ham.

¹⁸ Da skyndte Abiga'il sig og tok to hundre brød og to skinnsekker med vin og fem får som var tillaget og fem mål ristet korn og hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og la dem på asenene.

¹⁹ Og hun sa til sine folk: Dra i forveien for mig! Jeg kommer snart efter. Men til sin mann Nabal sa hun ikke noget om dette.

²⁰ Mens hun nu red på asenet og kom ned i en hulvei i fjellet, fikk hun se David og hans menn, som kom ned imot henne, så hun møtte dem.

²¹ Men David hadde sagt: Til ingen nytte har jeg vernet om alt det denne mann hadde i ørkenen, så det ikke er kommet bort noget av alt det som tilhørte ham; men han har gjengjeldt mig godt med ondt.

²² Så sant Gud vil la det gå Davids fiender ille både nu og siden: Jeg vil ikke la en eneste mann av alle dem som hører ham til, bli i live til imorgen!

6 Våger nogen av eder, når han har sak mot sin næste, da å søke dom hos de urettferdige og ikke hos de hellige?

² Eller vet I ikke at de hellige skal dømme verden? og dersom verden blir dømt ved eder, er I da uverdige til å dømme i de ringeste saker?

³ Vet I ikke at vi skal dømme engler? hvor meget mere da i timelige ting!

⁴ Når I da har saker om timelige ting, så setter I dem til dommere som ikke aktes for noget i menigheten!

⁵ Til skam for eder sier jeg det. Så finnes det da ikke nogen vis mann iblandt eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror?

⁶ men bror fører sak mot bror, og det for vantros domstol!

⁷ Det er jo i det hele allerede et tap for eder at I har saker mot hverandre. Hvorfor lider I ikke heller urett? hvorfor tåler I ikke heller skade?

⁸ Men I gjør urett og skade, og det mot brødre!

⁹ Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen,

¹⁰ eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.

¹¹ Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.