Revised Common Lectionary (Complementary)

65 Til sangmesteren; en salme av David; en sang.

² Dig, Gud, priser de i stillhet på Sion, og dig gir de det de har lovt.

³ Du som hører bønner, til dig kommer alt kjød.

⁴ Når mine misgjerninger er blitt mig for svære, så forlater du våre overtredelser.

⁵ Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder; vi vil mette oss med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel.

⁶ Med forferdelige gjerninger bønnhører du oss i rettferdighet, du vår frelses Gud, du som er en tilflukt for alle jordens ender og havet langt borte.

⁷ Han gjør fjellene faste med sin kraft, omgjordet med velde.

⁸ Han stiller havenes brusen, deres bølgers brusen og folkenes bulder.

⁹ Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; de steder hvor morgen og aften bryter frem, fyller du med jubel.

¹⁰ Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den såre rik, Guds bekk er full av vann; du har latt dem få sitt korn, for således lager du jorden til.

¹¹ Du vannet dens furer, senket dens plogland; du bløtte den med regnskurer, velsignet dens grøde.

¹² Du har kronet din godhets år, og dine fotspor drypper av fedme.

¹³ Ødemarkens beiter drypper, og haugene omgjorder sig med jubel.

¹⁴ Engene er klædd med får, og dalene er dekket med korn; folk roper med fryd og synger.

10 Da Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, fikk høre at Josva hadde inntatt Ai og slått det med bann og gjort likedan med Ai og kongen der som han hadde gjort med Jeriko og dets konge, og at innbyggerne av Gibeon hadde gjort fred med Israel og bodde midt iblandt dem,

² blev de meget redde; for Gibeon var en stor by, som en av kongebyene, og større enn Ai, og alle mennene der var djerve stridsmenn.

³ Så sendte Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, bud til Hoham, kongen i Hebron, og til Piream, kongen i Jarmut, og til Jafia, kongen i Lakis, og til Debir, kongen i Eglon, og lot si:

⁴ Kom op til mig og hjelp mig, sa vi kan slå Gibeon! For de har gjort fred med Josva og Israels barn.

⁵ Og de fem amorittiske konger, kongen i Jerusalem, kongen i Hebron, kongen i Jarmut, kongen i Lakis, kongen i Eglon, slo sig sammen og drog op med alle sine hærer; og de kringsatte Gibeon og stred mot det.

⁶ Da sendte innbyggerne i Gibeon bud til Josva i leiren ved Gilgal og lot si: Slå ikke hånden av dine tjenere, kom op til oss så fort du kan, og berg oss og hjelp oss! For alle amoritter-kongene som bor i fjellbygdene, har slått sig sammen mot oss.

⁷ Så drog Josva op fra Gilgal med alt sitt krigsfolk og alle sine djerve stridsmenn.

⁸ Og Herren sa til Josva: Vær ikke redd dem! Jeg har gitt dem i dine hender; ikke én av dem skal kunne stå sig mot dig.

⁹ Så kom Josva brått over dem; han brøt op fra Gilgal og marsjerte hele natten.

¹⁰ Og Herren slo dem med redsel for Israel, og Josva påførte dem et stort mannefall ved Gibeon, og han forfulgte dem på veien op til Bet-Horon og hugg dem ned, helt til Aseka og Makkeda.

¹¹ Som de nu flyktet for Israel og var på veien ned fra Bet-Horon, da lot Herren store stener falle ned over dem fra himmelen helt til Aseka, så de døde; det omkom flere ved haglstenene enn Israels barn slo ihjel med sverdet.

¹² Og Josva talte til Herren på den dag Herren gav amorittene i Israels barns vold, og han sa så hele Israel hørte det: Stå stille, sol, i Gibeon, og du måne, i Ajalons dal!

¹³ Og solen stod stille, og månen blev stående inntil folket hadde fått hevn over sine fiender. Således står det jo skrevet i Den rettskafnes bok^[a] - Solen blev stående midt på himmelen og drygde næsten en hel dag, før den gikk ned.

¹⁴ Og aldri har det vært nogen dag som denne, hverken før eller siden, da Herren hørte på en manns røst; for Herren stred for Israel.

⁴⁵ Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og fare i forveien over til hin side, til Betsaida, mens han selv sendte folket avsted.

⁴⁶ Og da han skiltes fra dem, gikk han op i fjellet for å bede.

⁴⁷ Og da det var blitt aften, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.

⁴⁸ Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem.

⁴⁹ Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek;

⁵⁰ for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!

⁵¹ Og han steg inn i båten til dem, og vinden la sig; og de blev ute av sig selv av forundring.

⁵² For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet.