M’Cheyne Bible Reading Plan
15 Samuel sa til Saul: Det var mig Herren sendte for å salve dig til konge over hans folk, over Israel; så lyd nu Herrens ord!
2 Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg vil hjemsøke Amalek for det han gjorde mot Israel, at han la sig i veien for ham da han drog op fra Egypten.
3 Gå nu avsted og slå Amalek, og slå med bann alt hvad hans er; spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og får, både kamel og asen.
4 Så kalte Saul folket til våben og mønstret dem i Tela'im; det var to hundre tusen mann fotfolk og ti tusen mann fra Juda.
5 Da Saul kom til amalekittenes by, la han et bakhold i dalen.
6 Og Saul sa til kenittene: Gå bort, skill eder fra amalekittene og dra ned, så jeg ikke skal ødelegge eder sammen med dem! For I gjorde vel imot alle Israels barn da de drog op fra Egypten. Så skilte kenittene lag med amalekittene.
7 Saul slo amalekittene og forfulgte dem fra Havila til bortimot Sur, som ligger østenfor Egypten.
8 Og han tok Agag, Amaleks konge, levende til fange, og alt folket slo han med bann og drepte dem med sverdets egg.
9 Men Saul og folket sparte Agag og det beste og det næstbeste av småfeet og storfeet og lammene - alt som så godt ut - og vilde ikke slå dem med bann; men alt det fe som var ringe og usselt, det slo de med bann.
10 Da kom Herrens ord til Samuel, og det lød således:
11 Jeg angrer at jeg har gjort Saul til konge; for han har vendt sig bort fra mig og ikke holdt sig efter mine ord. Da optendtes Samuels vrede, og han ropte til Herren hele natten.
12 Morgenen efter stod Samuel tidlig op for å møte Saul; da kom nogen og sa til Samuel: Saul er kommet til Karmel, og der har han reist sig et minnesmerke; siden vendte han om og drog videre ned til Gilgal.
13 Da nu Samuel kom til Saul, sa Saul til ham: Velsignet være du av Herren! Jeg har holdt mig efter Herrens ord.
14 Men Samuel sa: Hvad er da dette for en bræken av småfe som lyder for mine ører, og hvad er det for brøl av storfe jeg hører?
15 Saul svarte: De har ført dem med fra amalekittene; for folket sparte det beste av småfeet og av storfeet for å ofre det til Herren din Gud; men resten har vi slått med bann.
16 Da sa Samuel til Saul: Hold op, så vil jeg forkynne dig hvad Herren har talt til mig inatt! Han sa til ham: Tal!
17 Samuel sa: Da du var ringe i dine egne øine, blev du hode for Israels stammer, og Herren salvet dig til konge over Israel.
18 Og Herren sendte dig avsted og sa: Gå og slå disse syndere, amalekittene, med bann og strid mot dem til du får gjort ende på dem!
19 Hvorfor lød du da ikke Herrens ord, men kastet dig over hærfanget og gjorde hvad ondt var i Herrens øine?
20 Da sa Saul til Samuel: Jeg har lydt Herrens ord og har gått den vei Herren sendte mig; jeg har ført Agag, Amaleks konge, hit og slått Amalek med bann.
21 Men folket tok av hærfanget småfe og storfe, det ypperste av det bannlyste, for å ofre det til Herren din Gud i Gilgal.
22 Da sa Samuel: Har vel Herren like så meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer;
23 for gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet dig, så du ikke skal være konge.
24 Da sa Saul til Samuel: Jeg har syndet; jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord; for jeg var redd folket og gav efter for dem.
25 Men forlat mig nu min synd og vend tilbake med mig, forat jeg kan tilbede Herren!
26 Samuel svarte Saul: Jeg vil ikke vende tilbake med dig; for du har forkastet Herrens ord, og så har Herren forkastet dig, så du ikke skal være konge over Israel.
27 Dermed vendte Samuel sig og vilde gå. Men Saul grep fatt i kanten av hans kappe, så den blev revet av.
28 Da sa Samuel til ham: Herren har idag revet kongedømmet over Israel fra dig og gitt det til en annen, som er bedre enn du.
29 Og Israels trofaste Gud lyver ikke og angrer ikke; for han er ikke et menneske, så han skulde angre.
30 Saul svarte: Jeg har syndet, men vis mig allikevel nu ære for mitt folks eldste og for Israel og vend tilbake med mig! Så vil jeg tilbede Herren din Gud.
31 Da fulgte Samuel Saul tilbake, og Saul tilbad Herren.
32 Så sa Samuel: Før Agag, Amaleks konge, hit til mig! Glad i hu gikk Agag bort til ham, og Agag sa: Visselig, dødens bitterhet er veket bort.
33 Men Samuel sa: Likesom ditt sverd har gjort kvinner barnløse, så skal nu din mor bli barnløs fremfor andre kvinner. Så hugg Samuel Agag ned for Herrens åsyn i Gilgal.
34 Derefter drog Samuel til Rama, men Saul fór op til sitt hus i Sauls Gibea.
35 Og Samuel så ikke Saul mere helt til sin dødsdag, for Samuel sørget over Saul. Men Herren angret at han hadde gjort Saul til konge over Israel.
13 Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud,
2 så at den som setter sig imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom.
3 For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den;
4 for den er Guds tjener, dig til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.
5 Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens.
6 Derfor betaler I jo også skatt; for de er Guds tjenere, som nettop tar vare på dette.
7 Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!
8 Bli ingen noget skyldige, uten det å elske hverandre! for den som elsker den annen, har opfylt loven.
9 For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvad andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din næste som dig selv.
10 Kjærligheten gjør ikke næsten noget ondt; derfor er kjærligheten lovens opfyllelse.
11 Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er kommet da vi skal våkne op av søvne; for frelsen er oss nærmere nu enn dengang vi kom til troen.
12 Det lider med natten, og det stunder til dag; la oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iklæ oss lysets våben!
13 La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i løsaktighet og skamløshet, ikke i kiv og avind,
14 men iklæ eder den Herre Jesus Kristus, og bær ikke således omsorg for kjødet at det vekkes begjærligheter!
52 Sedekias var en og tyve år gammel da han blev konge, og han regjerte elleve år i Jerusalem; hans mor hette Hamital, datter av Jirmeja, og var fra Libna.
2 Han gjorde hvad ondt var i Herrens øine, aldeles som Jojakim hadde gjort.
3 For på grunn av Herrens vrede gikk det så med Jerusalem og Juda, inntil han kastet dem bort fra sitt åsyn. Og Sedekias falt fra kongen i Babel.
4 I hans niende regjeringsår, i den tiende måned, på den tiende dag i måneden, drog kongen i Babel Nebukadnesar med hele sin hær mot Jerusalem og leiret sig imot det, og de bygget skanser mot det rundt omkring.
5 Og de holdt byen kringsatt like til kong Sedekias' ellevte år.
6 I den fjerde måned, på den niende dag i måneden, var hungersnøden så stor i byen at landets folk ikke hadde noget å ete.
7 Og byens mur blev gjennembrutt, og alle krigsmennene flyktet og drog ut av byen om natten gjennem porten mellem begge murene ved kongens have, mens kaldeerne lå leiret mot byen rundt omkring; og de tok veien til ødemarken.
8 Men kaldeernes hær satte efter kongen, og den nådde Sedekias igjen på Jerikos ødemarker; og hele hans hær spredte sig og forlot ham.
9 Og de grep kongen og førte ham op til Babels konge i Ribla i Hamatlandet, og han avsa dom over ham.
10 Og Babels konge drepte Sedekias' sønner for hans øine; også alle Judas høvdinger drepte han i Ribla.
11 Og Babels konge lot Sedekias blinde, og han lot ham binde med to kobberlenker og førte ham til Babel og holdt ham i fengsel til hans dødsdag.
12 I den femte måned, på den tiende dag i måneden - det var Babels konge Nebukadnesars nittende år - kom Nebusaradan, høvdingen over livvakten, en av de høieste menn hos kongen i Babel, til Jerusalem.
13 Han brente op Herrens hus og kongens hus, og alle Jerusalems hus - alle stormennenes hus - brente han op med ild.
14 Og hele den hær av kaldeere som høvdingen over livvakten hadde med sig, rev ned alle murene omkring Jerusalem.
15 Nebusaradan, høvdingen over livvakten, bortførte nogen av de ringeste av folket og resten av folket, dem som var blitt tilbake i byen, og overløperne som var gått over til kongen i Babel, og resten av hopen.
16 Bare nogen av de ringeste i landet lot Nebusaradan, høvdingen over livvakten, bli tilbake som vingårdsmenn og jordbrukere.
17 Kaldeerne slo i stykker kobbersøilene i Herrens hus og fotstykkene og kobberhavet i Herrens hus og førte alt kobberet av dem til Babel.
18 De tok også askebøttene og ildskuffene og knivene og bollene til å sprenge blod med og røkelseskålene og alle kobberkarene som hadde vært brukt til tjenesten.
19 Også skålene og fyrfatene og bollene til å sprenge blod med og askebøttene og lysestakene og røkelseskålene og begerne, alt som var av gull, og alt som var av sølv, det tok høvdingen over livvakten.
20 De to søiler, det ene hav og de tolv kobberokser som var under fotstykkene som kong Salomo hadde latt gjøre for Herrens hus - i alle disse ting var kobberet ikke til å veie.
21 Og om søilene er å si at den ene søile var atten alen høi, og en tråd på tolv alen nådde omkring den; den var fire fingrer tykk, og hul.
22 Og det var et søilehode på den av kobber, og det ene søilehode var fem alen høit, og det var nettverk og granatepler på søilehodet rundt omkring, alt sammen av kobber, og likedan var det med den andre søile, som også hadde granatepler.
23 Og granateplene var seks og nitti, som vendte utad; alle granateplene var hundre ved nettverket rundt omkring.
24 Høvdingen over livvakten tok ypperstepresten Seraja og Sefanja, den næstøverste prest, og de tre voktere ved dørtreskelen,
25 og fra byen tok han en hoffmann som var høvedsmann over krigsfolkene, og syv menn som ennu fantes i byen av dem som stadig hadde adgang til kongen, og skriveren hos hærføreren, han som utskrev landets folk til krigstjeneste, og seksti menn av landets folk som fantes i byen -
26 dem tok Nebusaradan, høvdingen over livvakten, og førte dem til Babels konge i Ribla,
27 og Babels konge lot dem slå ihjel i Ribla i Hamat-landet. Således blev Juda bortført fra sitt land.
28 Dette er tallet på dem som Nebukadnesar bortførte: I det syvende år tre tusen og tre og tyve jøder;
29 i Nebukadnesars attende år åtte hundre og to og tretti sjeler fra Jerusalem;
30 i Nebukadnesars tre og tyvende år bortførte Nebusaradan, høvdingen over livvakten, syv hundre og fem og firti sjeler av jødene; det var i alt fire tusen og seks hundre sjeler.
31 I det syv og trettiende år efterat Judas konge Jojakin var bortført, i den tolvte måned, på den fem og tyvende dag i måneden, tok kongen i Babel Evilmerodak - i det år han blev konge - Judas konge Jojakin til nåde og førte ham ut av fengslet.
32 Og han talte vennlig med ham og satte hans stol ovenfor stolene til de andre konger som var hos ham i Babel.
33 Han la sin fangedrakt av og åt stadig ved hans bord, så lenge han levde.
34 Og han fikk sitt stadige underhold fra Babels konge, hver dag det han den dag trengte, så lenge han levde, like til sin dødsdag.
31 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet!
3 Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig!
4 For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig.
5 Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern.
6 I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud.
7 Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.
8 Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;
9 du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.
10 Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.
11 For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.
12 For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig.
13 Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar.
14 For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv.
15 Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud.
16 I din hånd er mine tider[a]; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere!
17 La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!
18 Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket!
19 La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!
20 Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!
21 Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv.
22 Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.
23 Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig.
24 Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem.
25 Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!