M’Cheyne Bible Reading Plan
3 Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn, og Herrens ord var dyrt i de dager; av syner var der lite.
2 Så var det en dag mens Eli lå i sitt rum - hans øine hadde begynt å bli sløve, så han ikke kunde se,
3 og Guds lampe var ennu ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var -
4 da ropte Herren på Samuel, og han sa: Ja, her er jeg.
5 Og han løp til Eli og sa: Her er jeg; du ropte jo på mig. Men han sa: Jeg ropte ikke; gå tilbake og legg dig! Og han gikk og la sig.
6 Men Herren ropte ennu en gang: Samuel! Og Samuel stod op og gikk til Eli og sa: Her er jeg du ropte jo på mig. Men han sa: Jeg ropte ikke, min sønn; gå tilbake og legg dig!
7 Samuel kjente ennu ikke Herren; for Herrens ord var ennu ikke åpenbaret for ham.
8 Da ropte Herren tredje gang: Samuel! Og han stod op og gikk til Eli og sa: Her er jeg; du ropte jo på mig. Da skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten.
9 Og Eli sa til Samuel: Gå og legg dig, og blir det ropt på dig, så skal du si: Tal, Herre, din tjener hører! Og Samuel gikk og la sig på sin plass.
10 Da kom Herren og stod der og ropte nu som før: Samuel, Samuel! Og Samuel sa: Tal, din tjener hører!
11 Da sa Herren til Samuel: Nu vil jeg gjøre noget i Israel så det skal ringe for begge ørene på hver den som hører om det.
12 På den dag vil jeg la komme over Eli alt det jeg har talt om hans hus, fra først til sist.
13 For jeg har kunngjort ham at jeg vil dømme hans hus for alltid for den misgjernings skyld at han visste at hans sønner førte forbannelse over sig, men allikevel ikke holdt dem i age.
14 Og derfor har jeg svoret Elis ætt: Aldri i evighet skal Elis ætts misgjerninger kunne sones med slaktoffer eller med matoffer.
15 Samuel blev liggende til om morgenen; da åpnet han døren til Herrens hus, men han vågde ikke å fortelle synet til Eli.
16 Da ropte Eli til Samuel og sa: Samuel, min sønn! Og han svarte: Ja, her er jeg.
17 Han sa: Hvad var det han sa til dig? Kjære, dølg det ikke for mig! Gud la det gå dig ille både nu og siden om du dølger for mig noget av det han sa til dig!
18 Så fortalte Samuel ham alt sammen og dulgte ikke noget for ham. Da sa han: Han er Herren; han gjøre hvad der er godt i hans øine!
19 Og Samuel vokste til, og Herren var med ham, og han lot ikke noget av alle sine ord falle til jorden.
20 Da skjønte hele Israel fra Dan til Be'erseba at Samuel var betrodd å være profet for Herren.
21 Og Herren blev ved å la sig se i Silo; for Herren åpenbarte sig for Samuel i Silo ved Herrens ord.
3 Hvad fortrin har da jøden? eller hvad gagn er det i omskjærelsen?
2 Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord blev dem betrodd.
3 For hvorledes er det? om somme var utro, skulde da deres utroskap gjøre Guds troskap til intet?
4 Langt derifra! la det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner, som skrevet er: At du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak.
5 Men dersom vår urettferdighet viser Guds rettferdighet, hvad skal vi da si? Er vel Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? Jeg taler på menneskelig vis.
6 Langt derifra! hvorledes kunde Gud da dømme verden?
7 Ja, men dersom Guds sanndruhet ved min løgn åpenbarte sig rikelig til hans ære, hvorfor blir da jeg enda dømt som en synder?
8 Og skal vi da ikke - som vi spottes for, og som nogen sier at vi lærer - gjøre det onde forat det gode kan komme derav? Rettferdig er den dom som treffer slike.
9 Hvad da? har vi nogen fordel? Nei, aldeles ikke; vi har jo før anklaget både jøder og grekere for at de alle sammen er under synd,
10 som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en;
11 det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud;
12 alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige; det finnes ikke nogen som gjør godt, det finnes ikke en eneste.
13 Deres strupe er en åpnet grav; med sine tunger gjorde de svik, ormegift er under deres leber.
14 Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.
15 Deres føtter er snare til å utøse blod;
16 ødeleggelse og usælhet er det på deres veier,
17 og freds vei kjenner de ikke.
18 Det er ikke gudsfrykt for deres øine.
19 Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud,
20 siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger; for ved loven kommer syndens erkjennelse.
21 Men nu er Guds rettferdighet, som loven og profetene vidner om, åpenbaret uten loven,
22 det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell;
23 alle har syndet og fattes Guds ære,
24 og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus,
25 som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort -
26 for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.
27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov.
28 For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger.
29 Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers,
30 så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen.
31 Ophever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.
41 Men i den syvende måned kom Ismael, sønn av Netanja, Elisamas sønn, en mann av kongelig byrd, en av kongens stormenn, og ti menn med ham til Gedalja, Akikams sønn, i Mispa, og de holdt måltid sammen der i Mispa.
2 Da stod Ismael, Netanjas sønn, op, og de ti menn som var med ham, og de slo Gedalja, sønn av Akikam, Safans sønn, ihjel med sverd, og han drepte ham som Babels konge hadde satt til å styre landet.
3 Også alle de jøder som var hos Gedalja i Mispa, og de kaldeere som fantes der, krigsmennene, slo Ismael ihjel.
4 Den annen dag efterat han hadde drept Gedalja, og før ennu nogen visste det,
5 kom det menn fra Sikem, fra Silo og Samaria, åtti menn med avraket skjegg og sønderrevne klær og med flenger i kjøttet[a], og de hadde med sig matoffer og virak for å bære det til Herrens hus.
6 Og Ismael, Netanjas sønn, gikk dem i møte fra Mispa, og han gikk og gråt; og da han traff dem, sa han til dem: Kom med til Gedalja, Akikams sønn!
7 Og da de kom inn i byen, drepte Ismael, Netanjas sønn, dem og kastet dem ned i brønnen[b], han og de menn som var med ham.
8 Men blandt dem var det ti menn som sa til Ismael: Drep oss ikke! For vi har skjulte forråd ute på marken, hvete og bygg og olje og honning. Da lot han dem være og drepte dem ikke sammen med deres brødre.
9 Og brønnen hvor Ismael kastet likene av alle de døde menn som han hadde slått ihjel foruten Gedalja, var den samme som kong Asa hadde gjort for Israels konge Baesas skyld; den fylte Ismael, Netanjas sønn, med drepte menn.
10 Og Ismael bortførte som fanger hele resten av folket i Mispa, kongens døtre og alt folket som var blitt tilbake i Mispa, og som høvdingen over livvakten Nebusaradan hadde overgitt til Gedaljas, Akikams sønns opsyn; dem bortførte Ismael, Netanjas sønn, som fanger, og han gikk avsted for å dra over til Ammons barn.
11 Men da Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, hørte om alt det onde som Ismael, Netanjas sønn, hadde gjort,
12 da tok de alle sine menn og gikk avsted for å stride mot Ismael, Netanjas sønn, og de fant ham ved det store vann[c] i Gibeon.
13 Og da alt folket som var med Ismael, så Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, blev de glade.
14 Og alt folket som Ismael hadde bortført som fanger fra Mispa, vendte om og gikk tilbake til Johanan, Kareahs sønn.
15 Men Ismael, Netanjas sønn, slapp unda fra Johanan med åtte menn, og han drog bort til Ammons barn.
16 Da tok Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne som var med ham, hele resten av folket, dem fra Mispa som han hadde vunnet tilbake fra Ismael, Netanjas sønn, efterat Ismael hadde slått Gedalja, Akikams sønn, ihjel, både krigsmenn og kvinner og små barn og hoffmenn, som han hadde ført tilbake fra Gibeon.
17 Og de drog avsted og stanset i Kimhams herberge ved Betlehem for å dra videre og komme til Egypten
18 for kaldeernes skyld; for de var redde for dem, fordi Ismael, Netanjas sønn, hadde drept Gedalja, Akikams sønn, som Babels konge hadde satt til å styre landet.
17 En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik!
2 La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er!
3 Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker.
4 Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier.
5 Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.
6 Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord!
7 Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!
8 Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge
9 for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig!
10 Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig.
11 Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden.
12 Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder.
13 Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,
14 fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.
15 Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.