M’Cheyne Bible Reading Plan

Det jødiske rådet vil dømme Jesus til døden

27 Tidlig neste morgen samlet alle øversteprestene og folkets ledere seg igjen. De bestemte at de ville forsøke å få Jesus henrettet. ² De bandt Jesus, førte han bort og overlot ham til Pilatus, som var romersk landshøvding.^[a]

Judas tar sitt eget liv

³ Da Judas, han som hadde forrådt Jesus, så at de hadde dømt ham til døden, angret han på det han hadde gjort. Han gikk tilbake til øversteprestene og folkets ledere med de 30 sølvmyntene og sa: ⁴ ”Jeg har syndet, for jeg har forrådt et uskyldig menneske.”

”Jaha, og hva har det med oss å gjøre?” svarte de. ”Det er vel ditt problem.”

⁵ Da kastet Judas pengene på gulvet i templet og gikk bort og hengte seg. ⁶ Men øversteprestene samlet sammen pengene og sa: ”Vi kan ikke legge dem i offerkisten, etter som Moseloven^[b] forbyr oss å ta imot penger som er betalt for et mord.” ⁷ Etter en lang diskusjon bestemte de seg i stedet for å kjøpe åkeren til en pottemaker, som etter dette er blitt brukt som gravplass for fremmede som dør under opphold i Jerusalem. ⁸ Det er derfor denne åkeren fortsatt blir kalt ”Blodåkeren”. ⁹ Og gjennom dette ble det til virkelighet som Gud hadde forutsagt ved profeten Jeremia: ”De tok de 30 sølvmyntene, den prisen som han ble verdsatt til av Israels folk, ¹⁰ og kjøpte åkeren av en pottemaker, slik som Herren ga meg befaling om.”^[c]

Jesus blir forhørt av Pilatus

¹¹ Jesus ble nå stilt fram for Pilatus, den romerske landshøvdingen. Og Pilatus spurte ham: ”Er du jødenes konge?”

Jesus svarte: ”Det er du selv som kaller meg dette.”

¹² Men da øversteprestene og folkets ledere begynte å anklage ham, sto Jesus helt taus.

¹³ ”Hører du ikke det de anklager deg for?” undret Pilatus.

¹⁴ Men til stor forbauselse for landshøvdingen svarte ikke Jesus på et eneste spørsmål.

Pilatus dømmer Jesus til døden

¹⁵ Ved påskehøytiden^[d] brukte alltid landshøvdingen å frigi en fange, hvem som helst som jødene ville ha fri. ¹⁶ Nettopp nå satt det en virkelig beryktet forbryter i fengslet. Han het Barabbas^[e]. ¹⁷ Da folket samlet seg utenfor huset til Pilatus denne morgenen, spurte han dem: ”Hvem skal jeg slippe fri, Barabbas, eller Jesus som blir kalt Messias, den lovede kongen?” ¹⁸ Pilatus visste nemlig inderlig vel at de religiøse lederne bare hadde overlatt Jesus til ham fordi de var misunnelige på ham.

¹⁹ Mens Pilatus satt på dommersetet, fikk han en beskjed fra kona si, som advarte ham: ”La denne uskyldige mannen være i fred, for jeg har hatt noen fryktelige mareritt i natt for hans skyld.”

²⁰ Men øversteprestene og folkets ledere hadde overtalt folket til å kreve at Barabbas skulle bli satt fri og at Jesus skulle bli drept. ²¹ Da Pilatus for andre gangen spurte: ”Hvem av disse to skal jeg slippe fri?” ropte folket: ”Barabbas!”

²² ”Hva skal jeg da gjøre med Jesus som blir kalt Messias?” undret Pilatus.

”Få han spikret fast på et kors!” skrek de.

²³ ”Men hva ondt har han gjort?” spurte Pilatus.

Da ropte de enda høyere: ”Få ham spikret fast på et kors!”

²⁴ Da Pilatus til slutt innså at ingenting hjalp, og at folket når som helst kunne sette i gang et oppløp, ba han om et fat med vann. Så vasket han hendene sine i påsyn av folkemassen og sa: ”Jeg er uskyldig i denne mannens død. Ansvaret er deres!”

²⁵ Folket skrek tilbake: ”Vi og våre barn tar på oss ansvaret!”^[f]

²⁶ Da ga Pilatus etter og løslot Barabbas, men Jesus lot han piske og overlot ham etterpå til soldatene sine for at de skulle føre ham bort og spikre ham fast på korset.

De romerske soldatene håner Jesus

²⁷ De romerske soldatene førte først Jesus til huset der landshøvdingen holdt til. Hele vaktstyrken ble kalt sammen. ²⁸ De tok klærne av Jesus, satte på ham en rød^[g] soldatkappe. ²⁹ Så laget de en krone av torner som de presset fast rundt hodet hans, og stakk en stav, som skulle forestille et kongespir, i høyre hånden hans og falt på kne og hånte han. ”Leve jødenes konge!” ropte de. ³⁰ De spyttet på ham og tok staven og slo ham i hodet.

³¹ Da de til slutt hadde blitt lei av å håne ham, tok de kappen av ham og kledde ham i hans egne klær og førte ham bort for å spikre ham fast på korset.

Jesus blir spikret fast på korset

³² På veien til stedet der henrettelsen skulle skje, støtte soldatene på en mann fra Kyréne^[h], som het Simon. Han tvang de til å bære korset til Jesus. ³³ Da de kom ut til stedet som ble kalt for Golgata, som betyr Hodeskallen, ³⁴ ga soldatene vin som var blandet med galle til Jesus.^[i] Men da han merket hva det var ville han ikke drikke det.

³⁵ Da de hadde spikret Jesus fast på korset, delte de klærne hans mellom seg ved loddtrekning. ³⁶ Etterpå satte de seg ned for å holde vakt over ham. ³⁷ Over hodet til Jesus hadde de satt opp en plakat for å vise hva han ble anklaget for, og teksten lød: ”Dette er Jesus, jødenes konge”.

³⁸ Sammen med Jesus ble også to forbrytere spikret faste på hvert sitt kors, en på hver side av han. ³⁹ De som gikk forbi stedet der henrettelsen skjedde, hånte Jesus, ristet på hodet og sa: ⁴⁰ ”Var det ikke du som skulle rive ned templet og bygge det opp igjen på tre dager? Dersom du er Guds sønn, da hjelp deg selv og stig ned fra korset!”

⁴¹ Øversteprestene, de skriftlærde^[j] og folkets ledere moret seg på hans bekostning. ⁴² ”Han var god til å hjelpe andre”, sa de, ”men seg selv kan han ikke hjelpe! Skulle han liksom være Israels konge? Ja, dersom han stiger ned fra korset, da skal vi tro på ham! ⁴³ Han stoler på Gud. Nå får Gud frelse ham og bevise at han elsker ham.^[k] Han har jo sagt at han er Guds sønn.”

⁴⁴ På samme måten ble han hånet av de to forbryterne som hadde blitt spikret fast på hvert sitt kors sammen med ham.

Jesus dør på korset

⁴⁵ Da klokka var tolv, ble det plutselig mørkt over hele landet, og mørket varte helt fram til klokka tre. ⁴⁶ Da klokka var omkring tre, ropte Jesus med kraftig stemme: ”Eli, Eli, lema sabaktani?”, det betyr: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”^[l]

⁴⁷ Noen av dem som sto der misforsto ham og trodde at han ropte på Elia^[m]. ⁴⁸ En av dem sprang raskt fram og fylte en svamp med sur vin, satte den på en pinne og holdt den opp så han kunne drikke. ⁴⁹ Men de andre sa: ”La ham være, så får vi se om Elia kommer og redder han.”

⁵⁰ Men Jesus ropte på nytt med kraftig stemme og sluttet å puste. ⁵¹ Samtidig revnet forhenget som hang foran Det aller helligste^[n] rommet i templet, i to deler fra toppen og helt ned. Jorden ristet, og fjellgrunnen slo sprekker slik at ⁵² gravene åpnet seg, og mange døde menn og kvinner som tilhørte Gud, ble levende igjen. ⁵³ De dro fra sine graver, og da Jesus hadde stått opp fra de døde, gikk de inn i Guds by, Jerusalem, og viste seg for mange.

⁵⁴ Den romerske offiseren og soldatene som holdt vakt, ble fryktelig redde da de så jordskjelvet og alt som skjedde. De ropte: ”Denne mannen var virkelig Guds sønn.”

⁵⁵ Noen kvinner sto et lite stykke borte fra stedet der henrettelsen fant sted, og så alt som skjedde. Det var de kvinnene som hadde fulgt Jesus fra Galilea for å hjelpe ham. ⁵⁶ Blant dem var Maria Magdalena og Maria som var mor til Jakob og Josef, og moren til Sebedeus sine sønner, som het Jakob og Johannes.

Jesus blir lagt i graven

⁵⁷ På kvelden kom Josef, en rik mann fra Arimatea, som også hadde blitt en disippel av Jesus. ⁵⁸ Han gikk til Pilatus og ba om å få ta hånd om kroppen til Jesus. Pilatus ga befaling om at den skulle bli overlatt til ham. ⁵⁹ Josef tok kroppen, svøpte den i rent lintøy ⁶⁰ og la den i en grav, som han nylig hadde fått hogget ut i fjellet til seg selv. Så rullet han en stor stein foran inngangen til graven og dro fra stedet. ⁶¹ Både Maria Magdalena, og den andre Maria, ble værende igjen og satt i nærheten av graven.

Vakter blir plassert ved graven

⁶² Neste dag, som var hviledagen^[o], kom øversteprestene og fariseerne^[p] til Pilatus ⁶³ og sa: ”Vi har kommet i tanker om at denne løgneren en gang sa at han skulle bli levende igjen etter tre^[q] dager. ⁶⁴ Gi derfor befaling om at graven blir bevoktet i tre dager, slik at disiplene ikke kommer og stjeler kroppen og etterpå sier til alle at han har stått opp fra de døde. For da vil vi få et enda større problem å hanskes med.”

⁶⁵ Pilatus svarte: ”Jeg skal gi dere vakter. Så kan dere bevokte graven så godt dere kan.”

⁶⁶ De gikk av sted og forseglet graven og plasserte vakter for å beskytte den fra inngrep utenfra.

Reisen til Roma

27 Tiden kom da vi skulle^[a] reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon. ² Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia^[b].

³ Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres. ⁴ Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros. ⁵ Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia. ⁶ Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord.

⁷ I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta. ⁸ Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea. ⁹ Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten.^[c] Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet ¹⁰ og sa: ”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!” ¹¹ Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus. ¹² Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.

Storm utenfor Kreta

¹³ Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta.

^14-15 Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden.

¹⁶ Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep. ¹⁷ Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten^[d]. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive.

¹⁸ Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord. ¹⁹ Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst. ²⁰ I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute.

²¹ Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa: ”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet. ²² Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt. ²³ I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener. ²⁴ Han sa: ’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’ ²⁵ Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt. ²⁶ Vi kommer til å drive i land på en øy.”

Skipsbruddet

²⁷ Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land. ²⁸ De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter. ²⁹ De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen.

³⁰ Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen. ³¹ Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa: ”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.” ³² Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted.

³³ Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise. ”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han. ³⁴ ”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!”

³⁵ Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste. ³⁶ Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også. ³⁷ Det var 276 personer om bord. ³⁸ Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere.

³⁹ Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der. ⁴⁰ De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden. ⁴¹ Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene.

⁴² Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme. ⁴³ Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land. ⁴⁴ Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.