Print Page Options
Previous Prev Day Next DayNext

M’Cheyne Bible Reading Plan

The classic M'Cheyne plan--read the Old Testament, New Testament, and Psalms or Gospels every day.
Duration: 365 days
Det Norsk Bibelselskap 1930 (DNB1930)
Version
1 Mosebok 32

32 Og Jakob drog videre, og Guds engler møtte ham.

Da Jakob så dem, sa han: Dette er Guds leir. Og han kalte stedet Mahana'im[a].

Og Jakob sendte bud foran sig til sin bror Esau i landet Se'ir, på Edoms mark.

Og han bød dem og sa: Således skal I si til min herre Esau: Så sier din tjener Jakob: Jeg har opholdt mig hos Laban og vært der helt til nu,

og jeg har fått okser og asener, småfe og træler og trælkvinner; og nu vilde jeg sende bud til min herre om dette for å finne nåde for dine øine

Og budene kom tilbake til Jakob og sa: Vi kom til Esau, din bror, og han drar dig nu selv i møte, og fire hundre mann med ham.

Da blev Jakob overmåte forferdet; og han delte folket som var med ham, og småfeet og storfeet og kamelene i to leire.

For han tenkte: Om Esau kommer til den ene leir og slår den, da kan den leir som er igjen, få berge sig unda.

Og Jakob sa: Min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud, Herre, du som sa til mig: Dra tilbake til ditt land og til ditt folk, og jeg vil gjøre vel imot dig!

10 Jeg er ringere enn all den miskunnhet og all den trofasthet som du har vist mot din tjener; for med min stav gikk jeg over Jordan her, og nu er jeg blitt til to leire.

11 Fri mig ut av Esaus, min brors hånd; for jeg er redd han skal komme og slå ihjel mig og mine, både mor og barn.

12 Du har jo selv sagt: Jeg vil alltid gjøre vel mot dig og la din ætt bli som havets sand, som ikke kan telles for mengde.

13 Så blev han der den natt, og av alt det han eide, tok han ut en gave til Esau, sin bror:

14 to hundre gjeter og tyve bukker, to hundre får og tyve værer,

15 tretti kameler som gav die, med sine føll, firti kjør og ti okser, tyve aseninner og ti asenfoler.

16 Og han lot sine tjenere dra avsted med dem, hver hjord for sig, og han sa til sine tjenere: Far i forveien, og la det være et mellemrum mellem hver hjord!

17 Og han bød den første og sa: Når min bror Esau møter dig og han taler til dig og spør: Hvem hører du til, og hvor skal du hen, og hvem eier denne hjord som du driver foran dig?

18 da skal du si: Din tjener Jakob; det er en gave han sender til min herre Esau, og snart kommer han selv efter.

19 Og han bød likeledes den annen og den tredje og alle de andre som drev hjordene, og sa: Således skal I tale til Esau når I møter ham,

20 I skal si: Snart kommer din tjener Jakob selv efter. For han tenkte: Jeg vil forsone ham ved den gave som jeg sender foran mig, og siden vil jeg selv trede frem for ham; kanskje han vil ta nådig imot mig.

21 Så drog de i forveien med gaven; men selv blev han i leiren den natt.

22 samme natt stod han op og tok sine hustruer og de to trælkvinner og sine elleve sønner og gikk over Jabboks vadested.

23 Han tok og satte dem over åen og førte over alt det han eide.

24 Så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde.

25 Og da mannen så at han ikke kunde rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham.

26 Og han sa: Slipp mig, for morgenen gryr! Men han sa: Jeg slipper dig ikke, uten du velsigner mig.

27 Da sa han til ham: Hvad er ditt navn? Han svarte: Jakob.

28 Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel[b]; for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.

29 Da spurte Jakob: Si mig ditt navn! Han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der.

30 Og Jakob kalte stedet Pniel[c]; for [sa han] jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet.

31 Og da han var kommet forbi Pnuel så han solen rinne; og han haltet på sin hofte.

32 Derfor er det så den dag idag at Israels barn aldrig eter spennesenen som er på hofteskålen, fordi han rørte ved Jakobs hofteskål på spennesenen.

Markus 3

Og han gikk atter inn i en synagoge, og der var en mann som hadde en vissen hånd.

Og de lurte på ham, om han vilde helbrede ham på sabbaten, forat de kunde føre klagemål imot ham.

Og han sa til mannen som hadde den visne hånd: Stå op og kom frem!

Og han sa til dem: Er det tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å slå ihjel? Men de tidde.

Og han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres hjertes forherdelse, og sa til mannen: Rekk din hånd ut! Og han rakte den ut, og hans hånd blev frisk igjen.

Og fariseerne gikk ut og holdt straks råd imot ham sammen med herodianerne, hvorledes de skulde få ryddet ham av veien.

Og Jesus drog bort med sine disipler til sjøen, og en stor mengde fra Galilea og fra Judea fulgte ham,

og fra Jerusalem og fra Idumea og fra landet på hin side Jordan og omkring Tyrus og Sidon kom de til ham, en stor mengde, da de hørte hvor store gjerninger han gjorde.

Og han bød sine disipler at en båt skulde ligge ferdig til ham for folkets skyld, forat de ikke skulde trenge ham;

10 for han helbredet mange, så at alle de som hadde plager, trengte sig inn på ham for å få røre ved ham.

11 Og når de urene ånder så ham, falt de ned for ham og ropte: Du er Guds Sønn!

12 Og han bød dem med mange strenge ord at de ikke skulde gjøre ham kjent.

13 Og han gikk op i fjellet og kalte til sig dem han selv vilde, og de gikk til ham.

14 Og han utvalgte tolv, som skulde være med ham, og som han kunde sende ut for å forkynne ordet

15 og ha makt til å drive ut de onde ånder,

16 og han gav Simon navnet Peter,

17 og Jakob, Sebedeus' sønn, og Johannes, Jakobs bror, og han gav dem navnet Boanerges, det er tordensønner,

18 og Andreas og Filip og Bartolomeus og Matteus og Tomas og Jakob, Alfeus' sønn, og Taddeus og Simon Kananeus

19 og Judas Iskariot, han som forrådte ham.

20 Og de kom hjem, og folket kom atter sammen, så de ikke engang kunde få sig mat.

21 Og da hans nærmeste fikk høre om det, gikk de hjemmefra for å få fatt på ham; for de sa: Han er fra sig selv.

22 Og de skriftlærde, som var kommet ned fra Jerusalem, sa: Han er besatt av Be'elsebul, og: Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut.

23 Og han kalte dem til sig og sa til dem i lignelser: Hvorledes kan Satan drive Satan ut?

24 Om et rike kommer i strid med sig selv, kan dette rike ikke bli stående,

25 og om et hus kommer i strid med sig selv, kan dette hus ikke bli stående.

26 Og dersom Satan setter sig op mot sig selv og kommer i strid med sig selv, kan han ikke bli stående, men det er ute med ham.

27 Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve hans gods uten at han først har bundet den sterke; da kan han plyndre hans hus.

28 Sannelig sier jeg eder: Alle synder skal bli menneskenes barn forlatt, og alle bespottelser som de taler;

29 men den som taler bespottelig mot den Hellige Ånd, han får i all evighet ikke forlatelse, men er skyldig i en evig synd -

30 det var fordi de sa: Han er besatt av en uren ånd.

31 Så kom hans mor og hans brødre, og de stod utenfor og sendte bud til ham og bad ham komme ut.

32 Og folket satt omkring ham, og de sa til ham: Se, din mor og dine brødre er utenfor og spør efter dig.

33 Og han svarte dem og sa: Hvem er min mor og mine brødre?

34 Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: Se, det er min mor og mine brødre!

35 Den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor.

Esters 8

Samme dag gav kong Ahasverus dronning Ester det hus som hadde tilhørt Haman, jødenes fiende; og Mordekai fikk komme inn for kongen, for Ester hadde fortalt hvad han var for henne.

Kongen trakk av sin signetring, som han hadde tatt fra Haman, og gav den til Mordekai, og Ester satte Mordekai over Hamans hus.

Ester vendte sig atter til kongen, kastet sig ned for hans føtter og gråt og bønnfalt ham om å avvende agagitten Hamans ondskap og det råd han hadde lagt op mot jødene.

Kongen rakte ut gullstaven mot Ester; da reiste Ester sig op og trådte frem for kongen.

Og hun sa: Tykkes det kongen godt, og har jeg funnet nåde for hans åsyn, og synes det kongen å være rett, og er jeg ham til behag, så la det bli utferdiget skrivelser for å tilbakekalle de brev som inneholdt agagitten Hamans, Hammedatas sønns onde råd, de som han skrev for å få utryddet jødene i alle kongens landskaper.

Hvorledes skulde jeg kunne se på den ulykke som vilde ramme mitt folk, og hvorledes skulde jeg kunne se på min ætts undergang?

Da sa kong Ahasverus til dronning Ester og til jøden Mordekai: Jeg har jo gitt Ester Hamans hus, og han selv er blitt hengt i galgen, fordi han vilde legge hånd på jødene.

Så skriv nu I brev om jødene i kongens navn, således som I finner for godt, og forsegl dem med kongens signetring! For en skrivelse som er utferdiget i kongens navn og forseglet med kongens signetring, kan ikke tilbakekalles.

Så blev da straks kongens skrivere kalt sammen på den tre og tyvende dag i den tredje måned - det er måneden sivan - og det blev skrevet aldeles som Mordekai bød, til jødene og til stattholderne og landshøvdingene og landskapenes fyrster fra India like til Etiopia, hundre og syv og tyve landskaper, til hvert landskap i dets skrift og til hvert folk på dets tungemål, også til jødene i deres skrift og på deres tungemål.

10 Han skrev i kong Ahasverus' navn og forseglet med kongens signetring. Så sendte han brevene avsted med ilbud, som red på travere fra kongens egne staller,

11 og i dem stod at kongen gav jødene i hver by lov til å slå sig sammen og verge sitt liv og i hvert folk og landskap å ødelegge, drepe og utrydde alle væbnede skarer som angrep dem, endog små barn og kvinner, og plyndre deres gods,

12 alt på en og samme dag i alle kong Ahasverus' landskaper, på den trettende dag i den tolvte måned, det er måneden adar.

13 Forat befalingen skulde bli kjent i hvert landskap, blev en avskrift av skrivelsen kunngjort for alle folkene, så jødene kunde holde sig rede til den dag og hevne sig på sine fiender.

14 På kongens bud drog ilbudene, som red på de kongelige travere, avsted i største hast så snart befalingen var utferdiget i borgen Susan.

15 Mordekai gikk ut fra kongen i kongelig klædning av blått purpur og hvitt linnet og med en stor gullkrone og en kåpe av hvitt bomullstøi og rødt purpur; og byen Susan jublet høit og gledet sig.

16 Hos jødene var det nu lys og glede og fryd og ære,

17 og i hvert eneste landskap og i hver eneste by, overalt hvor kongens ord og befaling nådde frem, blev det glede og fryd blandt jødene med gjestebud og høitid; og mange av folkene i landet blev jøder, for frykt for jødene var falt på dem.

Romerne 3

Hvad fortrin har da jøden? eller hvad gagn er det i omskjærelsen?

Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord blev dem betrodd.

For hvorledes er det? om somme var utro, skulde da deres utroskap gjøre Guds troskap til intet?

Langt derifra! la det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner, som skrevet er: At du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak.

Men dersom vår urettferdighet viser Guds rettferdighet, hvad skal vi da si? Er vel Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? Jeg taler på menneskelig vis.

Langt derifra! hvorledes kunde Gud da dømme verden?

Ja, men dersom Guds sanndruhet ved min løgn åpenbarte sig rikelig til hans ære, hvorfor blir da jeg enda dømt som en synder?

Og skal vi da ikke - som vi spottes for, og som nogen sier at vi lærer - gjøre det onde forat det gode kan komme derav? Rettferdig er den dom som treffer slike.

Hvad da? har vi nogen fordel? Nei, aldeles ikke; vi har jo før anklaget både jøder og grekere for at de alle sammen er under synd,

10 som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en;

11 det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud;

12 alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige; det finnes ikke nogen som gjør godt, det finnes ikke en eneste.

13 Deres strupe er en åpnet grav; med sine tunger gjorde de svik, ormegift er under deres leber.

14 Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.

15 Deres føtter er snare til å utøse blod;

16 ødeleggelse og usælhet er det på deres veier,

17 og freds vei kjenner de ikke.

18 Det er ikke gudsfrykt for deres øine.

19 Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud,

20 siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger; for ved loven kommer syndens erkjennelse.

21 Men nu er Guds rettferdighet, som loven og profetene vidner om, åpenbaret uten loven,

22 det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell;

23 alle har syndet og fattes Guds ære,

24 og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus,

25 som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort -

26 for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.

27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov.

28 For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger.

29 Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers,

30 så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen.

31 Ophever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.