The Daily Audio Bible
Today's audio is from the CSB. Switch to the CSB to read along with the audio.
1 Efter Josvas død spurte Israels barn Herren: Hvem av oss skal først dra op mot kana'anittene og stride mot dem?
2 Og Herren sa: Juda skal dra op; jeg har gitt landet i hans hånd.
3 Da sa Juda til sin bror Simeon: Dra op med mig til min lodd og la oss stride mot kana'anittene! Så skal jeg og dra med dig til din lodd. Og Simeon drog med ham.
4 Så drog Juda op, og Herren gav kana'anittene og ferisittene i deres hånd; de slo dem i Besek, ti tusen mann.
5 I Besek traff de på Adoni-Besek og stred mot ham; de slo kana'anittene og ferisittene,
6 men Adoni-Besek flyktet, og de forfulgte ham og grep ham og avhugg hans tommelfingrer og tommeltær.
7 Da sa Adoni-Besek: Sytti konger med avhugne tommelfingrer og tommeltær sanket smuler under mitt bord; som jeg gjorde, har Gud gjort mot mig igjen. Og de førte ham til Jerusalem, og der døde han.
8 Og Judas barn stred mot Jerusalem og inntok det og slo det med sverdets egg, og de satte ild på byen.
9 Siden drog Judas barn ned for å krige mot de kana'anitter som bodde i fjellbygdene og i sydlandet og i lavlandet.
10 Og Juda drog imot de kana'anitter som bodde i Hebron - Hebrons navn var før Kirjat-Arba - og de slo Sesai og Akiman og Talmai.
11 Derfra drog han mot innbyggerne i Debir - Debirs navn var før Kirjat-Sefer.
12 Og Kaleb sa: Den som vinner over Kirjat-Sefer og inntar det, ham vil jeg gi min datter Aksa til hustru.
13 Og kenisitten Otniel, Kalebs yngre bror, inntok det; og han gav ham sin datter Aksa til hustru.
14 Og da hun kom (til sin manns hus), egget hun ham til å be hennes far om en jordeiendom, og hun sprang ned av asenet. Da sa Kaleb til henne: Hvad vil du?
15 Hun svarte: Gi mig en avskjedsgave! Du har giftet mig bort til dette tørre sydlandet, gi mig nu vannkilder! Så gav Kaleb henne de øvre og de nedre kilder.
16 Efterkommerne av kenitten, Moses' svoger, drog med Judas barn fra Palmestaden[a] op til Juda ørken, som ligger sønnenfor Arad; og de kom og bosatte sig blandt folket der.
17 Siden drog Juda ut med sin bror Simeon, og de slo de kana'anitter som bodde i Sefat; de slo byen med bann; derfor kalte de den Horma.
18 Og Juda inntok Gasa med tilhørende bygder og Askalon med tilhørende bygder og Ekron med tilhørende bygder.
19 Og Herren var med Juda, så han tok fjellbygdene i eie; men han var ikke i stand til å drive bort innbyggerne i dalen, for de hadde jernvogner.
20 Og de gav Hebron til Kaleb, således som Moses hadde sagt, og han drev de tre Anaks sønner bort derfra.
21 Men jebusittene, som bodde i Jerusalem, fikk Benjamins barn ikke drevet bort, og jebusittene blev boende sammen med Benjamins barn i Jerusalem og har bodd der til denne dag.
22 Josefs barn drog også ut; de gikk imot Betel, og Herren var med dem.
23 Og Josefs barn sendte speidere til Betel - byen hette før Luz -
24 og speiderne fikk se en mann som gikk ut av byen, og de sa til ham: Vis oss hvor vi kan komme inn i byen! Så vil vi vise barmhjertighet mot dig.
25 Og han viste dem hvor de kunde komme inn i byen, og de slo byen med sverdets egg; men mannen og hele hans slekt lot de gå.
26 Og mannen drog til hetittenes land, og han bygget en by og kalte den Luz; det navn har den hatt til denne dag.
27 Men Manasse drev ikke bort innbyggerne i Bet-Sean med tilhørende småbyer eller i Ta'anak med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Dor med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Jibleam med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Megiddo med tilhørende småbyer; og det lyktes kana'anittene å bli boende der i landet.
28 Men da Israel blev sterkt, gjorde de kana'anittene arbeidspliktige, men de drev dem ikke bort.
29 Og Efra'im drev ikke bort de kana'anitter som bodde i Geser, men kana'anittene blev boende midt iblandt dem i Geser.
30 Sebulon drev ikke bort innbyggerne i Kitron og innbyggerne i Nahalol, men kana'anittene blev boende midt iblandt dem og blev arbeidspliktige.
31 Aser drev ikke bort innbyggerne i Akko og innbyggerne i Sidon og Ahlab og Aksib og Helba og Afik og Rehob,
32 men aserittene bosatte sig midt iblandt kana'anittene som bodde i landet; de drev dem ikke bort.
33 Naftali drev ikke bort innbyggerne i Bet-Semes og innbyggerne i Bet-Anat, men bosatte sig midt iblandt kana'anittene som bodde i landet, og innbyggerne i Bet-Semes og Bet-Anat blev arbeidspliktige under dem.
34 Og amorittene trengte Dans barn op i fjellene; de lot dem ikke få komme ned i dalen.
35 Det lyktes amorittene å bli boende i Har-Heres, i Ajalon og i Sa'albim; men Josefs barns hånd lå tungt på dem, og de blev arbeidspliktige.
36 Amorittenes grense gikk fra Akrabbim-skaret, fra Hassela og opefter.
2 Og Herrens engel kom fra Gilgal op til Bokim. Og han sa: Jeg hentet eder op fra Egypten og førte eder til det land jeg tilsvor eders fedre, og sa: Aldri i evighet vil jeg bryte min pakt med eder;
2 men I skal ikke gjøre pakt med dette lands innbyggere; deres altere skal I rive ned. Men I hørte ikke på mine ord; hvad har I gjort!
3 Jeg sa også: Jeg vil ikke drive dem ut for eder, men de skal bli til brodder i eders sider, og deres guder skal bli til en snare for eder.
4 Og da Herrens engel talte disse ord til alle Israels barn, gråt folket høit.
5 Derfor kalte de dette sted Bokim[b], og de ofret der til Herren.
6 Da Josva hadde latt folket fare, og Israels barn hadde draget hver til sin arv for å ta landet i eie,
7 tjente folket Herren så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste levde som overlevde Josva og hadde sett alle de store gjerninger Herren hadde gjort for Israel.
8 Men da Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, var død, hundre og ti år gammel,
9 og de hadde begravet ham på hans arvelodds grunn i Timnat-Heres i Efra'im-fjellene, nordenfor Ga'as-fjellet,
29 Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær:
30 Så snart de springer ut og I ser det, da vet I av eder selv at nu er sommeren nær.
31 Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær.
32 Sannelig sier jeg eder: Denne slekt skal ingenlunde forgå før det skjer alt sammen.
33 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.
34 Men vokt eder at ikke eders hjerte nogen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare!
35 for den skal komme over alle dem som bor over den hele jord.
36 Men våk hver tid og stund, og bed, så I kan være i stand til å undfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!
37 Om dagene lærte han i templet, men om nettene gikk han ut av byen og overnattet på det berg som kalles Oljeberget.
38 Og alt folket kom tidlig om morgenen til ham i templet for å høre ham.
22 Men de usyrede brøds høitid, som kalles påske, var nær;
2 og yppersteprestene og de skriftlærde søkte råd til å få ryddet ham av veien; for de fryktet for folket.
3 Men Satan fór inn i Judas med tilnavnet Iskariot, som var en av de tolv,
4 og han gikk bort og talte med yppersteprestene og høvedsmennene om hvorledes han skulde forråde ham til dem.
5 Og de blev glade, og lovte å gi ham penger,
6 og han gav sitt tilsagn og søkte leilighet til å forråde ham til dem uten opstyr.
7 Så kom de usyrede brøds dag, da påskelammet skulde slaktes.
8 Og han sendte Peter og Johannes avsted og sa: Gå bort og gjør i stand påskelammet for oss, så vi kan ete det!
9 De sa til ham: Hvor vil du vi skal gjøre det i stand?
10 Han sa til dem: Se, når I kommer inn i byen, skal det møte eder en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn,
11 og si til husbonden: Mesteren sier til dig: Hvor er det herberge der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?
12 Så skal han vise eder en stor sal med benker og hynder; der skal I gjøre det i stand.
13 De gikk da avsted, og fant det så som han hadde sagt dem; og de gjorde i stand påskelammet.
90 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.
2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.
3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!
4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.
5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;
6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.
7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.
8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.
9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.
10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.
11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?
12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!
13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!
15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!
16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!
17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!
91 Den som sitter i den Høiestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge,
2 han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!
3 For han frir dig av fuglefangerens snare, fra ødeleggende pest.
4 Med sine vingefjærer dekker han dig, og under hans vinger finner du ly; hans trofasthet er skjold og vern.
5 Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyver om dagen,
6 for pest som farer frem i mørket, for sott som ødelegger om middagen.
7 Faller tusen ved din side og ti tusen ved din høire hånd, til dig skal det ikke nå.
8 Du skal bare skue det med dine øine, og se hvorledes de ugudelige får sin lønn.
9 For du, Herre, er min tilflukt. Den Høieste har du gjort til din bolig;
10 intet ondt skal vederfares dig, og ingen plage skal komme nær til ditt telt.
11 For han skal gi sine engler befaling om dig at de skal bevare dig på alle dine veier.
12 De skal bære dig på hendene, forat du ikke skal støte din fot på nogen sten.
13 På løve og huggorm skal du trå; du skal trå ned unge løver og slanger.
14 For han henger fast ved mig, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn.
15 Han skal påkalle mig, og jeg vil svare ham; jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære.
16 Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse.
24 Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham, tukter ham tidlig.
25 Den rettferdige eter så han blir mett, men de ugudeliges buk blir tom.