The Daily Audio Bible

29 Dette er den pakts ord som Herren bød Moses å gjøre med Israels barn i Moabs land, foruten den pakt han hadde gjort med dem på Horeb.

² Moses kalte hele Israel til sig og sa til dem: I har sett alt det Herren gjorde for eders øine i Egyptens land med Farao og alle hans tjenere og hele hans land,

³ de store plager som du så for dine øine, de store tegn og under;

⁴ men like til denne dag har Herren ikke gitt eder hjerte til å forstå eller øine til å se eller ører til å høre med.

⁵ Jeg lot eder vandre firti år i ørkenen; eders klær blev ikke utslitt, og skoen blev ikke utslitt på din fot.

⁶ Brød fikk I ikke å ete, og vin eller sterk drikk fikk I ikke å drikke, forat I skulde kjenne at jeg, Herren, er eders Gud.

⁷ Og da I kom til dette sted, drog Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan, ut imot oss til strid, og vi slo dem,

⁸ og vi tok deres land og lot rubenittene og gadittene og den halve Manasse stamme få det til arv.

⁹ Så ta da vare på denne pakts ord og hold dem, så I farer viselig frem i alt det I gjør!

¹⁰ I står idag alle for Herrens, eders Guds åsyn, eders høvdinger, eders stammer, eders eldste og eders tilsynsmenn, hver mann i Israel,

¹¹ eders barn, eders hustruer og den fremmede som er i din leir, både din vedhugger og din vannbærer,

¹² forat du skal gå inn i pakten med Herren din Gud og i eds-sambåndet med ham, det som Herren din Gud gjør med dig idag;

¹³ for han vil idag gjøre dig til sitt folk, og selv vil han være din Gud, som han har tilsagt dig, og som han har tilsvoret dine fedre Abraham, Isak og Jakob.

¹⁴ Og ikke bare med eder gjør jeg denne pakt og dette eds-sambånd,

¹⁵ men både med dem som idag står her sammen med oss for Herrens, vår Guds åsyn, og med dem som ikke er her sammen med oss idag.

¹⁶ For I vet selv hvorledes vi bodde i Egyptens land, og hvorledes vi drog midt igjennem de folk som I har draget igjennem,

¹⁷ Og I så deres vederstyggelige og motbydelige avguder, de guder av tre og sten, av sølv og gull som de hadde.

¹⁸ La det ikke være hos eder nogen mann eller kvinne eller ætt eller stamme hvis hjerte idag vender sig fra Herren vår Gud, så han går bort og dyrker disse folks guder! La det ikke være hos eder nogen rot som bærer trollbær og malurt,

¹⁹ nogen som når han hører dette eds-sambånds ord, priser sig lykkelig og tenker at det skal gå ham vel om han enn følger sitt eget hårde hjerte. For da kommer det vannrike land til å gå til grunne sammen med det tørstige^[a].

²⁰ Herren vil ikke tilgi ham; nei, da skal Herrens vrede og nidkjærhet ryke mot den mann, og alle de forbannelser som er skrevet i denne bok, skal hvile på ham, og Herren skal utslette hans navn under himmelen.

²¹ Herren skal skille ham ut fra alle Israels stammer til fordervelse, efter alle forbannelsene i den pakt som er skrevet i denne lovens bok.

²² Og når den kommende slekt, eders barn som vokser op efter eder, og den fremmede som kommer fra et fjernt land, ser de plager som har rammet dette land, og de sykdommer som Herren har hjemsøkt det med

²³ - svovel og salt, hele dets jord opbrent, så den ikke kan tilsåes og ikke gi grøde, og ingen urt kan vokse der, en ødeleggelse som Sodomas og Gomorras, Admas og Sebo'ims, dengang Herren ødela dem i sin vrede og harme - da skal de si,

²⁴ ja, alle folkene skal si: Hvorfor har Herren gjort således mot dette land? Hvad er dette for en svær vredes-ild?

²⁵ Og de skal få til svar: Fordi de forlot den pakt som Herren, deres fedres Gud, gjorde med dem da han førte dem ut av Egyptens land,

²⁶ og de gikk bort og dyrket andre guder og tilbad dem, guder som de ikke kjente, og som han ikke hadde gitt dem lov til å dyrke,

²⁷ derfor blev Herrens vrede optendt mot dette land, så han førte over det alle de forbannelser som er skrevet i denne bok;

²⁸ Herren rykket dem op av deres land i vrede og harme og stor forbitrelse og kastet dem bort til et fremmed land, som det kan sees på denne dag.

²⁹ Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid, forat vi skal holde alle ordene i denne lov.

30 Når da alle disse ting kommer over dig, velsignelsen og forbannelsen som jeg har forelagt dig, og du tar det til hjerte ute blandt alle de folk som Herren din Gud har drevet dig bort til,

² og du av alt ditt hjerte og all din sjel omvender dig til Herren din Gud og hører på hans røst i alt det som jeg byder dig idag, både du og dine barn,

³ da skal Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne sig over dig, og han skal atter samle dig fra alle de folk som Herren din Gud hadde spredt dig iblandt.

⁴ Om I enn er drevet bort til himmelens ende, skal Herren din Gud samle dig og hente dig derifra.

⁵ Og Herren din Gud skal føre dig til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie; og han skal gjøre vel imot dig og gjøre dig tallrikere enn dine fedre.

⁶ Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine efterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel, og da skal du få leve.

⁷ Og Herren din Gud skal legge alle disse forbannelser på dine fiender og på dem som har hatet og forfulgt dig.

⁸ Men du skal atter høre på Herrens røst og holde alle hans bud, som jeg gir dig idag.

⁹ Og Herren din Gud skal gi dig overflod på det som godt er, i alt det som du tar dig fore, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt fe og av frukten av din jord; for Herren skal atter glede sig over dig og gjøre vel imot dig, likesom han gledet sig over dine fedre,

¹⁰ så sant du hører på Herrens, din Guds røst, så du tar vare på hans bud og hans lover, det som er skrevet i denne lovens bok, og så sant du omvender dig til Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel.

¹¹ For dette bud som jeg gir dig idag, er ikke for høit for dig, og det er ikke langt borte.

¹² Det er ikke oppe i himmelen, så du måtte si: Hvem vil fare op til himmelen for oss og hente det ned til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre efter det?

¹³ Det er heller ikke på den andre side av havet, så du måtte si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre efter det?

¹⁴ Men ordet er dig meget nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre efter det.

¹⁵ Se, jeg har idag lagt frem for dig livet og det gode, og døden og det onde,

¹⁶ idet jeg idag byder dig å elske Herren din Gud, å vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne dig i det land du kommer inn i og skal ta i eie.

¹⁷ Men dersom ditt hjerte vender sig bort, og du ikke vil lyde, men lar dig forføre og tilbeder andre guder og dyrker dem,

¹⁸ da forkynner jeg eder idag at I skal gå helt til grunne; I skal ikke leve lenge i det land som du nu drar til over Jordan for å komme inn i det og ta det i eie.

¹⁹ Jeg tar idag himmelen og jorden til vidne mot eder: Livet og døden har jeg lagt frem for dig, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt!

²⁰ Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høi alder og få bli i det land som Herren tilsvor dine fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem.

³⁷ Men da han hadde talt, bad en fariseer ham at han vilde ete hos ham; han gikk da inn og satte sig til bords.

³⁸ Men da fariseeren så at han ikke først vasket sig før måltidet, undret han sig.

³⁹ Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap.

⁴⁰ I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han også gjort det innvendige?

⁴¹ Men gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder.

⁴² Men ve eder, I fariseere, I som gir tiende av mynte og rute og alle slags maturter, og ikke spør efter rett og kjærlighet til Gud! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort.

⁴³ Ve eder, I fariseere, I som så gjerne vil ha de øverste seter i synagogene og hilsninger på torvene!

⁴⁴ Ve eder, I som ligner de ukjennelige graver, som menneskene går omkring på uten å vite av det!

⁴⁵ Da svarte en av de lovkyndige og sa til ham: Mester! ved å si dette krenker du også oss.

⁴⁶ Men han sa: Ve også eder, I lovkyndige, I som lesser byrder på menneskene, som de vanskelig kan bære, og selv rører I ikke byrdene med én av eders fingrer!

⁴⁷ Ve eder, I som bygger gravsteder for profetene, og eders fedre slo dem ihjel!

⁴⁸ Så gir I da eders fedres gjerninger vidnesbyrd og samtykke; for de slo dem ihjel, og I bygger.

⁴⁹ Derfor sa også Guds visdom: Jeg vil sende profeter og apostler til dem, og nogen av dem skal de slå ihjel, og nogen skal de forfølge,

⁵⁰ forat alle profeters blod, som er utøst fra verdens grunnvoll blev lagt, skal bli krevd av denne slekt,

⁵¹ fra Abels blod til Sakarias' blod, han som blev drept mellem alteret og templet. Ja, sier jeg eder, det skal bli krevd av denne slekt.

⁵² Ve eder, I lovkyndige, I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret.

⁵³ Og da han gikk ut derfra, begynte de skriftlærde og fariseerne å trenge hårdt inn på ham og å spørre ham ut om mangt og meget,

⁵⁴ for de lurte på ham for å lokke noget ut av hans munn.

12 Da folket imens hadde samlet sig i tusentall, så de trådte på hverandre, tok han til orde og sa til sine disipler: Ta eder først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri!

² Men intet er skjult som ikke skal bli åpenbaret, og intet er dulgt som ikke skal bli kjent;

³ derfor skal alt det som I sier i mørket, bli hørt i lyset, og det som I hvisker i øret inne i kammerne, det skal bli forkynt på takene.

⁴ Men jeg sier til eder, mine venner: Frykt ikke for dem som slår legemet ihjel og derefter ikke kan gjøre mere;

⁵ men jeg vil vise eder hvem I skal frykte for: Frykt for ham som har makt både til å slå ihjel og til derefter å kaste i helvede! Ja, sier jeg eder, for ham skal I frykte.

⁶ Selges ikke fem spurver for to øre? Og ikke én av dem er glemt hos Gud.

⁷ Men endog hårene på eders hode er tellet alle sammen; frykt ikke! I er mere enn mange spurver.

78 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!

² Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.

³ Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,

⁴ det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.

⁵ Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,

⁶ forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn

⁷ og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud

⁸ og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

⁹ Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

¹⁰ De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,

¹¹ og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.

¹² For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark^[a].

¹³ Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

¹⁴ Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.

¹⁵ Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.

¹⁶ Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.

¹⁷ Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.

¹⁸ Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.

¹⁹ Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?

²⁰ Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?

²¹ Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,

²² fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

²³ Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.

²⁴ Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.

²⁵ Englebrød^[b] åt enhver; han sendte dem næring til mette.

²⁶ Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.

²⁷ Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,

²⁸ og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.

²⁹ Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.

³⁰ De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,

³¹ da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.

¹⁹ Sannhets lebe blir fast for all tid, men falskhets tunge bare et øieblikk.

²⁰ Det er svik i deres hjerte som smir ondt; men de som råder til fred, får glede.