Beginning
Guds Ånd gir frihet
8 De menneskene som lever i fellesskap med Jesus Kristus, blir ikke dømt av Gud til å dø. 2 Kraften i Guds Ånd, som gir oss liv i fellesskap med Jesus Kristus, har gjort oss[a] fri fra syndens lov som fører meg i døden. 3 Loven Gud ga oss gjennom Moses[b], kunne ikke frelse oss fra synden på grunn av vår menneskelige natur. Gud måtte selv gripe inn. Han sendte sin egen Sønn og lot ham bli som et syndig menneske. Det gjorde Gud for at han skulle ofre livet sitt og ta straffen for syndene våre på seg. Gjennom dette mistet synden makten over vår menneskelige natur. 4 Nå kan vi, på samme måten som Guds lov krever, være skyldfri innfor Gud. Det skjer dersom vi i stedet for å bli styrt av vår menneskelige natur, lar Guds Ånd styre oss.
5 De som blir styrt av sin menneskelige natur, tenker på det som tilfredsstiller den menneskelige naturen. De derimot som blir styrt av Guds Ånd, tenker på det som tilfredsstiller Gud. 6 Dersom den menneskelige naturen får styre våre tanker, leder det til døden. Dersom Guds Ånd får styre våre tanker, leder det til liv og fred. 7 Vår menneskelige natur får oss til å bli fiender av Gud, for det er umulig for den menneskelige naturen å underordne seg Guds lov. 8 Derfor kan de som fortsatt blir styrt av sin menneskelige natur, aldri tilfredsstille Gud.
9 Dersom Guds Ånd bor i dere, da blir dere ikke styrt av den menneskelige naturen, men av Ånden. Den som ikke har Ånden som Kristus har gitt oss, tilhører ikke Kristus. 10 Dersom Kristus bor i dere ved sin Ånd, da kommer Ånden til å gi dere evig liv. Det skjer etter som dere har blitt skyldfri innfor Gud, selv om kroppen fortsatt må dø på grunn av synden.[c] 11 Ja, dersom Guds Ånd, han som vakte opp Jesus Kristus fra de døde, bor i dere, da vil Gud en dag også gjøre deres dødelige kropper levende igjen, etter som hans Ånd bor i dere.
12 Vi har, kjære søsken, ingen som helst forpliktelse mot vår menneskelige natur, i den forstand at vi må leve på den måten naturen krever. 13 Nei, den som lever på det viset, kommer til å dø. Dersom dere i Guds Ånds kraft kveler de syndige impulsene i kroppen, da får dere leve. 14 Alle som blir styrt av Guds Ånd, er Guds barn. 15 Guds Ånd lar ikke livet bli et slaveri under Gud, på den måten at dere på nytt skal være livredde for ham. Nei, Ånden gjør dere til Guds egne barn. Barn som kan rope til Gud: ”Far, min Far.”[d] 16 Guds Ånd hvisker mildt og trygt helt inn i hjerteroten at vi er barna hans. 17 Dersom vi er Guds barn, skal vi også arve alt det gode som finnes hos ham. Alt han har gitt sin sønn, Jesus Kristus, er nå også vårt. Dersom vi en dag skal dele herligheten med Kristus, må vi også dele lidelsene hans.
Herligheten som venter Guds barn
18 Jeg sier at de lidelsene vi må gå gjennom her på jorden, ikke betyr noe som helst sammenlignet med den herligheten som Gud en dag vil gi oss. 19 Ja, hele skaperverket venter med spenning på å se hvilken herlighet Guds barn skal få. 20-21 Alt det skapte har havnet på siden av Guds plan, ikke fordi skaperverket selv ville det, men fordi Gud dømte det skapte til å dø. Han ga oss likevel et håp om at det skapte en dag vil bli satt fri fra kretsløpet av konstant forgjengelighet. Ja, en dag vil alt det skapte få del i friheten som Guds barn får nyte godt av.
22 Vi vet at alt det skapte stønner som en kvinne når hun skal føde barnet sitt. 23 Til og med vi, som har fått Guds Ånd, som er en forsmak på herligheten, stønner i vårt indre. Vi venter på at Gud for alltid vil gjøre oss til barna sine og sette kroppene våre i fullkommen frihet.
24 Vi er frelst allerede nå, men har samtidig et håp om den fullkomne friheten. Dersom vi allerede var fullkomne fri, trengte vi ikke speide framover mot det som kommer. Det er vel ikke noen som håper på det som allerede har skjedd? 25 Ved å vente på at dette håpet en dag skal bli oppfylt, lærer vi oss å holde ut.
26 For øvrig hjelper Guds Ånd oss i vår svakhet. Vi vet ikke en gang hva vi skal be om, men hans Ånd roper en ordløs bønn til Gud fra vårt indre. 27 Gud, han som kjenner hjertene til alle sine, vet hva Ånden mener. Når Guds Ånd ber for alle som tilhører Gud, da ber han alltid slik Gud vil bønnen skal være. 28 Vi vet at Gud kan bruke alt som skjer, til noe godt for dem som elsker ham, de som i trå med hans plan får tilhøre ham. 29 Det gode Gud vil, er at vi skal bli lik Jesus, hans Sønn. Gud bestemte allerede fra begynnelsen at de som takket ja til å tilhøre ham, skulle bli lik Jesus. Gjennom det skulle Sønnen bli den førstefødte i en lang rekke med søsken. 30 De som han i forveien hadde bestemt til det, skulle bli lik Sønnen. Gud innbød alle disse til å tilhøre ham og bli skyldfri innfor ham. De som har blitt skyldfri innfor Gud, skal også få dele herligheten hans.
Gud viste sin kjærlighet gjennom Jesus Kristus
31 Hvilken slutning skal vi trekke av dette? Jo, at dersom Gud står på vår side, da spiller det ingen rolle hvem som er imot oss! 32 Gud sparte til og med ikke sin egen Sønn, men utleverte ham for å hjelpe oss alle. Skulle han ikke da være beredt til å skjenke oss alt det andre sammen med ham?
33 Om noen anklager oss som har takket ja til Guds innbydelse for å tilhører ham, hva spiller vel det for rolle? Gud selv har erklært oss skyldfri innfor ham.
34 Om noen dømmer oss, hva spiller vel det for rolle? Kristus selv er vår forsvarsadvokat, han som døde og sto opp og nå sitter på Guds høyre side og regjerer sammen med ham.
35 Skulle noe kunne hindre oss fra å ta imot Kristi kjærlighet? Nei, ikke noe! Det spiller vel ingen rolle om vi opplever nød eller angst, om vi blir forfulgt, må sulte, mangler klær eller blir rammet av farer og dødstrussel. 36 At dette vil skje vet vi jo allerede. Det står i Skriften:
”Det er på grunn av at vi tjener deg, de hele tiden forsøker å drepe oss.
Vi er som sauer som venter på å bli slaktet.”[e]
37 Gjennom alt dette vinner vi en uomtvistelig seier ved det Kristus i sin kjærlighet gjorde for oss. 38-39 Det spiller vel ingen rolle om vi lever eller dør. Jeg er helt overbevist om at ikke noe kan skille oss fra den kjærligheten Gud viste oss gjennom Jesus Kristus, vår Herre. Ingen engler eller demoner, ikke noe som finnes nå eller i framtiden, ingen krefter i himmelen eller i dypet eller noe annet i tilværelsen, kan hindre kjærligheten hans fra å favne oss.
Guds løfte til Israels folk
9 Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne: 2 Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst. 3 Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre. 4 Folket mitt er israelitter[f], og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven.[g] Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse. 5 De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob[h]. Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant![i]
6 Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels[j] etterkommere. 7 På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften[k]: ”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”[l] 8 Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte. 9 Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga: ”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”[m]
10 Det samme skjedde også med vår stamfar Isak sine to tvillinggutter, som hans kone Rebekka fikk. 11-13 Før de ble født, ja, før de hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til Rebekka: ”Den eldste gutten skal tjene den yngste.”[n] Gud sier også i Skriften: ”Jeg elsket Jakob,[o] men forkastet Esau.”[p] Dette viser at Gud har sin egen plan for å velge ut mennesker. Han velger ikke ut på grunn av deres gode gjerninger, men gjennom å innby for å tilhøre ham.
14 Hva betyr dette? Er Gud urettferdig? Nei, naturligvis ikke! 15 Gud sa til Moses:
”Jeg viser nåde mot den jeg vil,
og jeg viser medfølelse mot den jeg vil.”[q]
16 Dersom Gud altså er god mot noen, er det ikke fordi den personen ville det eller gjorde noe helt spesielt. Nei, Gud bestemte seg bare for å vise denne personen medfølelse. Derfor kan vi heller ikke anklage Gud for å ha behandlet oss urettferdig.
17 Det står for eksempel i Skriften at Gud sa til farao: ”Jeg har latt deg bli konge for at jeg skal kunne vise min makt gjennom det jeg gjør med deg, og for at alle folk skal høre om meg.”[r] 18 Gud er altså god mot hvem han vil, og han gjør hjertet hardt hos den han måtte ønske.[s]
Gud er fri til å velge sitt folk
19 Nå vil kanskje noen si: Hvorfor anklager Gud oss når vi gjør galt? Det er jo hans vilje som styrer oss mennesker.
20 Si meg, hvem tror du at du er? Forsøker du å kritisere Gud? Det som er skapt, kan vel ikke si til han som har skapt det: ”Hvorfor gjorde du meg slik som jeg er?” 21 Når en pottemaker finner fram sin leire, har han ikke da rett til å forme en vakker krukke som er til pynt, og en annen gjenstand som dere kan bruke til å kaste søppel i av den samme leirklumpen? 22 På samme måten har Gud rett til å gjøre det han vil med oss mennesker. Han vil vise sitt sinne og sin makt på onde mennesker ved til å la dem gå evig fortapt. Han har også rett til å ha tålmodighet med dem til tiden er ute. 23 Samtidig har han rett til å gi av sin herlige rikdom til dem han i forveien hadde bestemt skulle få del i alt godt, og motta medfølelsen fra han. 24 De som får nyte godt av hans rikdom, er vi som har takket ja til innbydelsen om å tilhøre ham, både blant jøder og andre folk.
25 Gud uttaler seg om de folkene som ikke er jøder, når han sier ved profeten Hosea:
”De som ikke var mitt folk, skal jeg nå kalle for mitt folk,
og de som jeg før ikke elsket, de skal jeg nå elske.”[t]
26 Og:
”På det stedet der jeg sa til dem:
’Dere er ikke mitt folk’,
der skal de nå bli kalt ’barna til den Gud som lever’.”[u]
27 Gjennom profeten Jesaja roper Gud ut til Israels folk:
”Selv om israelittene teller like mange som sandkornene på havets strand,
så skal bare en brøkdel av dem bli frelst.
28 Herren skal dømme alle mennesker,
raskt og en gang for alle.”[v]
29 Jesaja sier også på et annet sted:
”Dersom Herren Gud,
han som har all makt,
ikke hadde reddet noen fra vårt folk,
da hadde vi blitt tilintetgjort akkurat som Sodoma og Gomorra.”[w]
Israels folk nekter å tro
30 Hva skal vi da si til dette? Jo, at mennesker fra andre folk som ikke en gang forsøkte å bli skyldfri innfor Gud, nå har blitt skyldfri innfor ham ved å tro på Jesus Kristus. 31 Men Israels folk, som forsøkte å bli skyldfri innfor Gud ved å være lydige mot hele Moseloven, de ble mislykket i sine anstrengelser. 32 Hvorfor? Jo, fordi de forsøkte å bli skyldfrie gjennom sine gode gjerninger, og ikke ved å stole på Gud. De har snublet mot den anstøtssteinen, 33 som Gud omtaler i Skriften[x] når han sier:
”Lytt! Jeg legger i Jerusalem[y] en stein som de snubler mot,
en stein som de faller over.
Men den som tror på ham skal ikke bli skuffet.”[z]
10 Kjære søsken, jeg ønsker av hele hjertet, og jeg ber stadig til Gud, om at Israels folk skal bli frelst. 2 Jeg vet hvordan de med iver kjemper for å tjene Gud, men de skjønner ikke hva hans vilje for dem er. 3 De forstår ikke at det er Gud selv som vil gjøre alle skyldfri innfor ham, men de fortsetter i sin egen kraft å streve etter å bli feilfri. Derfor nekter de å akseptere tilbudet hans. 4 Etter at Kristus kom, er ikke Moseloven[aa] lenger veien til frelse, etter som hver og en nå kan bli skyldfri innfor Gud ved å tro på det Kristus har gjort for oss.
Frelsen gjelder alle
5 Når det gjelder våre muligheter til å bli skyldfri innfor Gud gjennom å være lydig mot Guds lov, lot Gud Moses skrive på denne måten: ”De som holder alle budene, skal få liv gjennom loven.”[ab] 6 Men når det gjelder å bli skyldfri innfor Gud ved å tro, har Gud sagt i Skriften[ac]: ”Du trenger ikke stille deg selv spørsmålet: Hvem skal fare opp til himmelen?” Det vil si for å hente Kristus ned, for at han kan frelse oss. 7 Eller: ”Hvem skal fare ned i avgrunnen?” Det vil si, for å hente Kristus tilbake fra de døde.
8 Hva har Gud mer sagt om dette? Jo, at: ”Budskapet er nær deg. Det finnes i hjertet ditt og på leppene dine” Det vil si, dette budskapet om tro på Jesus Kristus som vi sprer.[ad] 9 Dersom du altså åpent bekjenner at Jesus er Herren[ae] og av hele hjertet tror at Gud har vekket ham opp fra de døde, da blir du frelst. 10 Det er vårt hjertes tro som gjør oss skyldfri innfor Gud, og vår åpne bekjennelse som frelser oss. 11 Gud har jo sagt i Skriften: ”Ingen som tror på ham, skal bli skuffet.”[af] 12 Dette gjelder både for jøder og andre folk, for vi har alle den samme Herre. Han gir sjenerøst av sine goder til alle som tilber ham. 13 I Skriften står det også: ”Hver og en som tilber Herren, skal bli frelst”[ag].
Ikke alle trodde på budskapet om Kristus
14 Dersom menneskene skal kunne tilbe Kristus, må de først tro på ham. Og om de skal kunne tro på ham, må de først få høre om ham. Og om de skal få høre om ham, må noen spre budskapet til den enkelte. 15-16 Og de som sprer budskapet, må være sendt av noen. Det er dette Gud taler om ved profeten Jesaja når han sier: ”Hvor herlig det er når noen kommer med gode nyheter!”[ah] Alle israelittene[ai] trodde ikke på de gode nyhetene. Jesaja sier også: ”Herre, hvem trodde på budskapet vårt?”[aj] 17 Troen kommer altså av at de hører budskapet, og det vil si, budskapet om Kristus.
18 Da blir spørsmålet mitt: Har Israels folk virkelig hørt budskapet om Kristus? Jo, visst har de hørt det! Det står i Skriften[ak]:
”Budskapet til utsendingene har nådd hele jorden,
ordene deres har nådd til verdens ende.”[al]
19 Men da spør jeg: De forsto kanskje aldri budskapet? Jo, visst forsto de det. Allerede for lenge siden advarte Gud Israels folk og sa ved Moses:
”Jeg vil gjøre dere misunnelige ved å vende meg til de som ikke er et folk.
Ja, dere vil bli sinte på folk som mangler forstand.”[am]
20 Gud går så langt at han ved profeten Jesaja sier:
”Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg,
og jeg viste meg for dem som ikke spurte etter meg.”[an]
21 Om Israels folk sier Gud:
”Hele tiden har jeg vært beredt til å bli forsont med dem,
men de har vært ulydige og i opprør mot meg.”[ao]
En Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.